Men fattet du ingen mistanke, spurte programleder i Dagsnytt 18, Sigrid Sollund, advokat Harald Stabell. – Nei, hadde vi gjort det hadde vi brutt samarbeidet med en gang, svarte Stabell.

Han tror fortsatt at de andre bevisene Geir Selvik Malthe-Sørenssen skaffet ham i Treholt-saken, er til å stole på. Inntil det motsatte er bevist. Få andre deler hans tro.

Treholt-saken har tatt en overraskende vending, og den handler ikke bare om én journalist som har gått inn i rollen som privatetterforsker og mistet realitetssansen.

Flere enn Harald Stabell har satt sin troverdighet på spill. Mange i norsk presse og offentlighet har satset på at Arne Treholt ble dømt langt hardere enn han burde. Flere av dem mener at norske politi fabrikerte bevis for å få ham dømt.

ANNONSE

Hardest rammet er Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle. Få har som han dradd sabelen for Treholt. Da Malthe-Sørenssen kom med sin bok «Forfalskningen» i 2010 kjørte Aftenposten saken som om det var deres egen: Den trauste politimannen Ørnulft Tofte var ikke så traust likevel. PST hadde jukset for å få felt Treholt. En anonym kilde i PST skulle ha bekreftet dette.

VG skriver lakonisk:

Boken «Forfalskningen» og flere oppslag i Aftenposten i kjølvannet av bokutgivelsen skapte en mediestorm.

Stanghelle har ikke kunnet unngå å skrive en kommentar, der han beklager at han gikk på limpinnen, men han kan likevel ikke dy seg, men må kritisere politiet for å ha lekket overskuddsinformasjon fra en lovlig avlytting av Malthe Sørenssen som gjaldt en annen sak.

Slik viser Stanghelle at han ikke klarer å innse sitt feilgrep. Han klarer fremfor alt ikke å se den politiske rollen Treholt-saken har fått.

Treholt har vært venstresidens sak. Hans spionasje er forsøkt sydd inn i en motfortelling: Heller ikke i denne verste spionsak etter krigen hadde Norge rent mel i posen. Staten begikk overtramp, kanskje også justismord?

Det er den velkjent visen: Så tvil om statens legitimitet.

Disse tonene, som vi kjenner godt fra den ytterste venstreside, har de siste tiår krøpet inn i de en gang borgerlige avisenes høyborg. Harald Stanghelle er bare en i rekken, men han er den mest eklatante, som har forvandlet Aftenposten slik at slagordet «solid bakgrunn for egne meninger» fremstår som en dårlig vits.

Det trengte ikke å ha vært slik. Fra å ha vært en clear-cut case om spionasje og landsforræderi, har Treholt-saken blitt en politisk sak. De som har grepet Malthe Sørenssens forfalskede bevis med begjærlighet, har så altfor tydelig vist hva som driver dem.

Hvorfor? Fordi Arne Treholt var «deres». Han var wonderboyen: Smart, veltalende, velkledd, politisk oppvakt. Han hadde jobbet mot den greske juntaen, vært alle de riktige stedene, forsto å pleie pressen da han var havrettsminister Jens Evensens høyre hånd. Slik fikk han et bredt nettverk blant pressefolk. Treholt var en av dem, i sinn og skinn.

Da det første sjokket over pågripelsen hadde gitt seg, kom snart tvilen: Hadde alt gått riktig for seg? Treholt forsto raskt at det gjaldt å gi minst mulig. Tilståelsen var drevet av desperasjon. Av umenneskelig harde forhør. Han begynte å spinne legenden om brobyggeren som fløy litt for nær solen og falt ned som en annen Ikaros.

Påtalemyndigheten hadde et bevis mot ham, et bilde tatt i Wien i august 1983:

??????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????

Foto: Bildet av Treholt i smilende passiar med KGBs føringsoffiser Gennadij Titov, er blitt ikonisk.

Det var vanskelig å forlike dette med bildet av den ambisiøse, effektive UD-diplomaten på vei til neste møte.

treholt.ud

En snikende tanke: Kunne den samme smarte fyren være i stand til å selge seg til sovjeterne? Mange Ap-folk hadde i årenes løp pleiet kontakt med russerne. Treholt var ikke den første og ikke den siste. Men han ble overmodig. Å møtes på åpen gate i spionbyen Wien med KGB var dumdristig.

Men Treholt var ikke det nordmenn forbandt med en klassisk spion. Han var ung og moderne. Han skulle ikke være slik.

Det var denne overbevisning Treholt huket tak i da han startet sin motfortelling. De norske politifolkene, som Ørnulf Tofte, levde i den kalde krigens mentalitet. Han, Arne Treholt, tilhørte fremtiden. Dialogens tidsalder. Det var denne tankegangen Treholt la opp til.

At dialog kunne lede til landsforræderi var hverken da eller nå en velkommen problemstilling. Treholt var litt for tidlig ute. Hans forklaring ble dessuten ødelagt av KGB-avhopperen Oleg Gordijevskij som kunne bekrefte Treholts rolle. Senere fulgte KGBs sjefsarkivar, Sergej Mitrohkin, som fikk med seg et stort arkiv. Britene sendte over det de fant om norske spioner. TV2 har vært over i Cambridge og funnet ut at det var 40 norske navn på 90-tallet.

Treholt var ikke alene.

Men det er en dyp politisk uvilje mot å se hans rolle i et bredere perspektiv.

At redaktører som Stanghelle ikke har gitt opp kampen, men fortsatt tror på at POT begikk feil eller overtramp, har underliggende politiske motiver.

Dette er motiver som farver norsk presses innstilling til dagens konfliktlinjer, på hvem som er the good guys and hvem som er the bad guys.

Norsk presse har de senere tiår gjort det til en sport å mistenkeliggjøre Vesten, og spesielt USA og kriminalisere Israel.

I denne brede fortellingen spiller Treholt en symbolsk rolle. Hvis det kan sannsynliggjøres at han ble dømt i et skittent spill, vil det stemme med at «i mørket er alle katter grå». Det har lenge vært den politiske venstresidens relativisering av godt og ondt, som også passer inn i multikulturalismens verdensbilde: Summen av alle laster er konstant. Det gjelder også kulturene.

Den fantastiske historien om Malthe Sørenssen og bruktbilhandleren som utga seg for agent, viser at man er villig til å gripe ethvert halmstrå for å sannsynliggjøre at urett er begått.

Det er nesten slik at fraværet av bevis gjør det enda mer sannsynlig at noe ikke stemmer.

Slik fungerer 68’ernes inngrodde skepsis til systemet.

Redaktører som Stanghelle har ingen innsikt i deres egen definisjonsmakt, og deres kolleger gjør ingen forsøk på å kritisere premissene det arbeides etter. Slik kan det skje at  pressen i sin alminnelighet hver eneste dag trosser sunn fornuft i deres beskrivelse av hvordan Norge endres og hvordan verden ser ut.

Filteret vi ser verden gjennom er farvet av brobyggerrollen.

Hvem husker at den unge belevne Treholt i sin tid hjalp Saddam Hussein i bestrebelsene på å skaffe seg atomvåpen?

Treholt har selvsagt innerst inne visst hva han holdt på med. Men spillet var berusende.

treholt.united.wordl.capital.limited

Foto: Billedteksten forteller at Treholt er visepresident i United World Capital Ltd.

Som finansmann på Kypros har han mistet det gutteaktige, og det skyldes ikke bare alderen.

Men det offisielle Norge smerter det å erkjenne at verden er et brutalt sted og at det er forskjell på the good guys and the bad guys.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629