Når var det egentlig vi sluttet å forlange at ansvarlige personer opptrer konsekvent? Altså at det de sier eller gjør i det ene øyeblikket ikke står i strid med det de sa eller gjorde bare for litt siden?

Denne egenskapen er noe de aller fleste av oss verdsetter i en ektefelle, en slektning, en sjef, en kollega, en venn etc. Man vil gjerne ha følelsen av å vite omtrent hvor man har den andre, og hvis noe kommer som lyn fra klar himmel, blir vi utilpass med mindre det gis en god grunn.

Av en eller annen grunn stilles det ikke like store krav til folk i samfunnets viktigste stillinger av dem som skulle ha vært deres vaktbikkjer, som det privatpersoner stiller hverandre.

ANNONSE

Den 13. april sa Ap-leder Jonas Gahr Støre til NTB at han ikke ser behovet for en nyorientering i asylpolitikken, noe AUF-leder Mani Hussaini hadde etterlyst på vegne av sine syriske landsmenn – som i overveiende grad ville vite å takke for tjenesten ved å stemme på ham (de gamle romerne kalte dette for klientsamfunnet).

– Jeg opplever at det er bred enighet om hovedlinjene i partiet når det gjelder asyl- og flyktningpolitikken. Men vi får høre hva landsmøtet mener, sier Ap-lederen til NTB.

I lys av denne uttalelsen skulle man kanskje tro at Støre ville avvente innspill fra andre partimedlemmer innen landsmøtet, av fire dagers varighet, skulle konvergere mot en slags felles oppfatning.

Men neida, landsmøtet hadde akkurat begynt da partilederen gikk på talerstolen i går, den 16. april, med følgende budskap:

Norge bør åpne for å ta i mot til sammen 10.000 syriske flyktninger – 5000 i år og 5000 neste år, sier Ap-leder Jonas Gahr Støre til sitt landsmøte torsdag ettermiddag.

Om Støre skulle vente og høre hva landsmøtet sa, må vel det bety at landsmøtet, det er ham? Eller gikk det opp for ham i løpet av landsmøtets første timer at han ikke hadde skjønt bæret av stemningen i sitt eget parti, sånn at han flip-flopet i siste øyeblikk for å havne på den vinnende siden?

Med tanke på at Norge i 2014 gav opphold til ca. 6000 asylsøkere, tok Ap-lederen til orde for noe i nærheten av en fordobling av antallet. I løpet av skarve tre dager beveget han seg altså fra ikke å se behov for nyorientering, til å revolusjonere politikken.

støre-og-overstøre
Hva mener jeg i dag?

 

Kuvendingen kom idet en oppfatning var i ferd med å feste seg om at Arbeiderpartiet i bunn og grunn er restriktive i asyl- og innvandringspolitikken. Presset fra Gutmenschen om å signalisere at partiet er mer «humant» enn regjeringen, var formidabelt.

Men hvorfor ta denne forestillingen som bæres av en stemningsbølge, for god fisk, og ikke undersøke påstanden litt? Når var det egentlig vi sluttet å forlange at folk uttaler seg i samsvar med kjensgjerningene?

Faktum er at den innvandringen som det er mulig å kontrollere – altså den ikke-vestlige, som i hovedsak skyldes asylinnvandring og påfølgende familieinnvandring – akselererte i løpet av de åtte årene med rødgrønn regjering (kilden er tabell 07822 i SSBs statistikkbank):

ikke-vestlig-innvandring-vs-regjeringsmakt

Saken er at det under Jens Stoltenbergs andre regjering kom ca. 160.000 ikke-vestlige personer til landet. Med tanke på Finansavisens beregninger av en gjennomsnittlig kostnad for statskassen på ca. 4 millioner kroner pr. person i løpet av et livsløp, kom regningen på over 600 milliarder kroner, eller nærmere en femtedel av oljefondets verdi midt i regjeringens mandat.

Sluttregningen for ti tusen syrere blir da heller ikke på de 7 milliardene, som Arbeiderpartiets sentralstyre har beregnet for den nære fremtid, men i det lange løp på 40 milliarder – vel å merke hvis syrerne skulle få en yrkesdeltagelse som er gjennomsnittlig for ikke-vestlige. Men andelen heltidsarbeidende i denne gruppen varierer jo voldsomt.

prosent-heltidsarbeidende-flyktninger-2012

Hva om irakere skulle vise seg å være en bedre proxy for syrere enn vietnamesere? Vel, så blir totalregningen enda høyere.

Hva er strengt med dette? Det er snarere dumsnilt, og en nedprioritering av egne borgere. Hvorfor er det mulig å slippe unna med å kalle det strengt?

For det er ikke sånn at landet har en grenseløs kapasitet til å absorbere nye innbyggere fra klankulturer i den tredje verden. Når omgivelser hvor disse dominerer blir så uutholdelige at millioner av mennesker vil bort derfra, er problemene vokst til en så stor skala at det ikke lenger er vår fremste forpliktelse å hjelpe dem, men å se til at vi selv ikke havner i klankulturenes destruktive dragsug.

Det er nemlig ingen naturlov at Norge skal forbli et rikt land. Den rikdommen er basert på en ærlighets-, tillits- og samarbeidskultur, altså klankulturens rake motsetning, som allerede har forvitret mer enn sunt er. Den erstattes langsomt men sikkert av en fikse- og triksekultur, hvor et slør av falskhet kamuflerer en stadig råtnere virkelighet.

Sånn sett er det kanskje logisk at Jonas Gahr Støre nyter stor popularitet? I den grad han personifiserer den falske dobbeltheten, blir han stadig mer representativ for et folk som mister seg selv.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629