Sakset/Fra hofta

VGs og Aftenpostens kommentatorstjerner Hanne Skartveit og Frank Rossavik gjør begge ved inngangen til påskeuken et forsøk på å bidra til at Sylvi Listhaug skal holdes ute i den politiske kulden. Begge er dyktige, men det er en håpløs kamp de kjemper, og utelatelsene og tilsnikelsene de gjør i sine resonnementer, er litt for lette å gjennomskue.

Etter å ha gitt Listhaug en avmålt mengde ros som skaper et skinn av balanse, reagerer Skartveit på at Listhaug skal ha beskyldt Ap-leder Jonas Gahr Støre «for å sette nasjonens sikkerhet i fare». I den grad påstanden stemmer, hvorfor skulle den være så uhørt? Frp er gjennom årenes løp blitt beskyldt for å ville rasere alt mellom himmel og jord, det være seg velferdsstaten, kulturlivet, norsk landbruk og gudene vet hva annet. Om det nå er slik at Ap oppfattes å ha en politikk som raserer norsk sikkerhet, hvorfor skal det være forbudt å si det? Er ikke koranrørene på Karl Johan et uttrykk for en panikkartet reaksjon på en allerede rasert sikkerhet?

Skartveit liker heller ikke at Listhaug skal ha anklaget KrF-leder Knut Arild Hareide for å mangle ryggrad. Var det ikke partiet, som er under sperregrensen på meningsmålingene, snarere enn personen hun siktet til? Det kan være som det vil. Men ville det i så fall være noe nytt i norsk politisk språkbruk? Har ikke Frp vært gjenstand for like sterk ordbruk? Det er i alle fall ikke noe nytt i VG. Ved begynnelsen av årtusenet anklaget Olav Versto, Skartveits forgjenger i kommentatorstolen, både Carl I. Hagen og Frp for svak ryggrad.

Etter den innledende øvelsen hvor Skartveit – ikke uten grunn – satser på nordmennenes kollektive hukommelsestap, fremmer hun tekstens kanskje mest fantastiske påstand:

Sannheten er at det er bred enighet om norsk asyl- og innvandringspolitikk.

Sannheten er snarere at den norske befolkning knapt har samtykkekompetanse i asyl- og innvandringspolitikken, for den får ikke nødvendig informasjon til å ta stilling til den.

La oss ta et eksempel. I 2017 fikk 14.432 mennesker opphold i Norge ved familiegjenforening. Dette tallet, som svarer til 25,5 % av de rekordlave 56.600 nyfødte i Norge samme år, ble offentliggjort av Utlendingsdirektoratet (UDI) i begynnelsen av januar. Men hvor mange nordmenn fikk vite om det? Det var knapt noen medier som lagde egen sak av denne opplysningen, og VGs eneste dekning var en notis i avisens nyhetsticker som de aller færreste leserne vil ha lagt merke til i informasjonsstrømmen.

En formodentlig godt over gjennomsnitts informert person som Minervas Pål Mykkeltveit trodde antallet var 4703, forvirret som han og de fleste andre nok ble av opplysningen om antall familiegjenforente til tidligere asylsøkere, som altså bare er en snau tredjedel av det totale omfanget.

«Det vi diskuterer», skriver Skartveit under henvisning til fremmedkrigere som risikerer tap av statsborgerskap, «er nyanser som omfatter få mennesker». Klarere kan hun ikke illustrere at offentligheten ikke får høre om de store linjene i politikken, som altså kommer til uttrykk ved at landet importerer i hovedsak ikke-vestlige familiemedlemmer til tidligere innvandrere i et omfang som svarer til et fjerdedels fødselskull hvert år.

Selv SV og KrF, som regner seg som liberale i disse spørsmålene, ønsker ikke å ta imot veldig mange flere enn det vi gjør i dag.

Det kan være, men de tar gjerne imot et antall som gjør at nordmennene i løpet av inneværende århundre ikke lenger vil være i flertall i sitt eget land.

Det er lett å glemme, men det var Ap som innførte innvandringsstoppen i 1975. Den rødgrønne regjeringen førte en restriktiv linje i sine år ved makten. Det er fortsatt bred enighet blant de ansvarlige partiene på Stortinget om å føre en streng, rettferdig og human asylpolitikk.

Hvordan er det mulig å snakke om en restriktiv linje eller en streng politikk helt uavhengig av konsekvensene den har?

Skartveit inviterer til en åpen diskusjon, men stikker av fra den like etterpå:

Skal vi klare å løse de problemene vi står overfor, er vi avhengige av et debattklima der vi kan snakke åpent om det som bekymrer oss. For eksempel om det som skjer i Romsås bydel: […]

Problemene i bydelen handler om levekår, om sosiale forhold, om altfor mange kommunale utleieboliger på ett sted, om familievold og elever som dropper ut av skolen.

Ikke ett ord om de underliggende demografiske og kulturelle faktorene: Den norske kulturen har flyttet ut, og Klanistans kultur har flyttet inn – en uunngåelig følge av at det oppfattes som «strengt» å ikke legge landet åpent for kjedeinnvandring fra Asia og Afrika.

VG-kommentatoren er ikke så opptatt av Norge som av at Listhaug visstnok er en fæling. Men det snedige er at hun sidestiller den anklagen med legitime oppfatninger:

Det som felte Sylvi Listhaug, var hennes lefling med konspirasjonsteorier, som at Ap er landssvikere. Listhaug gir inntrykk av at motstanderne hennes ikke ønsker det beste for landet, men er mest opptatt av sine egne interesser.

At makten ikke sjelden er mer opptatt av sine egne interesser enn av befolkningens, er noe man trygt kan ta for gitt. Det har vært kjent helt siden Romerriket, som også gav oss eksempler på stygge metoder for utstøtelse av ubekvemme politikere. At de oligarkiene som vokser frem på grunn av representasjon og byråkrati, korrumperes, grenser til banal innsikt.

Men vi skal lulles inn i en slags forestilling om at norske politikere og andre maktpersoner er så mye renere enn andre sådanne i tid og rom. Det eneste alternativet som skisseres, er opphør av den sosiale freden:

Dette er uvante toner i norsk politikk. Norske politikere kan være tøffe når de diskuterer saker. Men jeg tror aldri at jeg har hørt etablerte politikere fra noe parti beskylde motparten for å svike landet. Før nå.

Skartveit hamrer for sikkerhets skyld inn at Listhaug er en fæling:

Hvis Frps politiske motstandere på venstresiden klistrer hele partiet til Listhaugs konspirasjonsteorier, så bygger de også opp om et fiendebilde som ikke er virkelig. Og de skaper økte motsetninger.

Vi får jo aldri vite hva de angivelige konspirasjonsteoriene består i, og skal formodentlig selv tenke ut at det er konspirativt å være skeptisk til makten. I anstrengelsen ved dette tankearbeidet skal man overse at motsetningene ikke er blitt skapt nå, de er blitt skapt gjennom flere tiår. Men artikkelforfatterinnen setter sine forhåpninger til at vi kan klare «å legge som en grunnplanke i debatten at det faktisk er en bred enighet om hovedlinjene i innvandringspolitikken». Hvor frekk er det egentlig mulig å bli?

Vi står ved et veiskille nå. Vi må sørge for at Norge ikke blir et stammesamfunn, der folk stort sett omgås dem de selv er enige med.

Sorry, men dette er virkelig altfor sent. Det hun stiller opp som et skrekkbilde, har allerede langt på vei skjedd.

Frank Rossavik gjør et adskillig bedre og mer subtilt forsøk på å henvise Listhaug til skyggenes dal. Han anerkjenner nemlig at Listhaugs tilhengerskare har et poeng når den snakker om doble standarder:

En stor del av norsk offentlighet gikk i fistel over Listhaugs påstand på Facebook om at Arbeiderpartiet er mer opptatt av terroristers rettigheter enn nasjonens sikkerhet.

De samme tok derimot lett på Jonas Gahr Støres påstand om at hun «kalkulert nører opp under hatet som tok så mange liv 22. juli».

Men også Rossavik setter til lit til allmennhetens demens:

Reaksjonen mot Listhaug var godt begrunnet. Hennes påstand er en mistenkeliggjøring norsk toppolitikk så langt har vært forskånet for.

Hvorfor tror alle de slipper unna med å late som om ikke mistenkeliggjøringen av Frp-ere som halvnazister aldri fant sted?

Rossaviks metode består i dels å hevde at Listhaug, kanskje utilsiktet, rent faktisk gjorde som Støre påstod, nemlig å nøre opp under Breivik-lignende hat. Igjen kommer demensen til unnsetning: De fleste har nå glemt, om de noen gang fikk det med seg, at det Breivik gjorde, var næret av et altomfattende system av grandiose vrangforestillinger hos et ødelagt menneske. Selv psykiaterparet som fant ham tilregnelig, måtte medgi at de aldri hadde vært ute for noe lignende. Det er ikke mulig å «nøre opp under» noe av det Breivik hadde, fordi hans kasus neppe har sin like.

Ved å gjøre det skitne trikset til sitt eget, viser Rossavik fingeren til menneskene som tenker i omtrent samme baner som populistbevegelser Europa rundt. Prikken over i-en er et karakterdrap på Listhaug:

Nok en grunn er at Støre generelt nyter større tillit enn Listhaug. Jeg vil ikke ha Ap-lederen som statsminister. Derimot tror jeg at han vil landet godt og vil snakke sant. Jeg kunne ha kjøpt bruktbil av ham.

Listhaug kunne jeg til nød ha solgt en brødrister. Mot forskuddsbetaling.

Om man er slikt sannsynligvis uhederlig individ, har man også angivelig ekstreme oppfatninger:

Parallellen i Listhaug-land er mindre personlig. Mistilliten gjelder ikke primært Støre som person. Den gjelder Støre som Ap-leder. På fløyen mistenkes Ap for med overlegg å undergrave nasjonen ved å åpne for masseinnvandring.

Skulle det være noen absurd mistanke? Det er et faktum at hverken Ap eller andre partier har lukket døren for en pågående masseinnvandring, og denne kan utmerket godt undergrave nasjonen – eller forsterke den undergravingen som har pågått på så mange plan i de femti årene som er gått siden 1968.

Et slikt program ville føye seg helt logisk inn i en utvikling i retning av en europeisk superstat. Mange drømmer om nettopp dette fordi de tror superstaten vil utviske nasjonene, som visstnok er ansvarlige for det tjuende århundrets grusomheter – en påstand som er i klasse med å si at kjærligheten er ansvarlig for sjalusidrapene.

I likhet med Skartveit mener Rossavik at den pågående invasjonen nyter allmenn tilslutning:

Den moderne innvandringen startet rundt 1970. Siden da har borgerlige hatt makten i Norge i 21 av de 48 årene. Dessuten har det stått brede flertall bak det meste av innvandringspolitikken.

Brede flertall i Stortinget, kanskje, men ikke i befolkningen. For Rossavik er den i ferd med å bli breivikisert:

For å si det rett ut: Ganske mange fremstår nå som like politisk forrykte som Breivik. Jeg ser det i innboksen og i sosiale medier. Jeg ser det i kommentarfelt og hos Resett.

Resultatet er en giftig offentlighet, mener Aftenposten-kommentatoren.

Som naturligvis er ute av stand til å se at han selv bidrar med sin dose gift.

Listhaug kan tas til nåde, men hun må akseptere Rossaviks (og Skartveits) fortelling, som er identisk med Arbeiderpartiets, og vise det i praksis:

Den tidligere justisministeren har et ansvar for å forstå hvilket hat hun nærer. Jeg tror fortsatt ikke at hun vil landet vondt. Men hun må bevise det i sin nye rolle på Stortinget.

De to kommentatorstjernene virker mest av alt opptatt av å bevare en offentlighet hvor det ikke stilles viktige spørsmål om utviklingen, og hvor den gamle politiske hyggen og konsensusen kan bevares. På den måten kan de også ivareta sine egne posisjoner som nasjonal vismann og -kvinne.

Det de tar til orde for, er i realiteten å sitte stille i båten og ikke tenke for mye på «Europas underlige død». Men det er fullstendig illusorisk. Splittelsen som er blitt skapt i de siste tiårene, vil øke snarere enn å avta. Det mest fornuftige er å la være å forholde seg moralistisk og belærende til det, men lære seg å leve med dyp uenighet.

 

Bestill «Europas underlige død» av Douglas Murray bok fra Document Forlag her!