Kommentar

Problemet med statsminister Erna Solbergs kapitulasjon overfor Arbeiderpartiets hysteri i Listhaug-saken er ikke først og fremst at hun gir sin egen statsråd en ripe i lakken.

Ei heller det at hun gir etter i seg selv. Det er noe som heter at den klokeste gir seg, og det kan også være riktig i en situasjon hvor motparten oppfører seg irrasjonelt.

Det langsiktige politiske problemet Erna Solberg har skapt, er at hun bøyer seg for en verbal dobbeltstandard som Ap har lyktes i å påtvinge ved hjelp av emosjonell utpressing. Eller kanskje det er rettere å si at dobbeltstandarden har vært der lenge, og at Erna helt unødvendig – eller snarere kontraproduktivt – har kvalt et forsøk på å kvitte seg med den i fødselen.

Ingen som har fulgt norsk politisk debatt en stund, kan ha unngått å merke seg at venstresiden påberoper seg høyere moral enn sine motstandere. Men påberopelsen har ikke vært ledsaget av noen praksis for høyere moral.

Helt siden Fremskrittspartiet ble en politisk faktor av betydning i Norge, har venstresiden hele tiden sluppet unna med de groveste verbale ufinheter på partiets og dets representanters bekostning.

I Facebook-saken er Listhaugs brøde angivelig at hun har tillagt Ap motiver partiet visstnok ikke har, altså at de setter fremmedkrigeres rettssikkerhet høyere enn nasjonens sikkerhet. Stortinget skal vedta at dette ikke er sant, og at denne angivelige usannheten er krenkende å fremsette.

Venstresiden kan derimot fritt tillegge Listhaug motiver. Aftenposten skriver den 14. mars:

Ap-leder Jonas Gahr Støre tok et kraftig oppgjør med Listhaug i sin tale til Aps landsstyremøte tirsdag, og slo fast at samarbeidet med Frp har ført Høyre til «uanstendighetens utmark», og at Norge har en justisminister som bevisst og kalkulert nører opp under hat.

Den samme kritikken er med varierende grad av intensitet blitt rettet av partifeller. I sin groveste form lyder den at Listhaug helt bevisst fremkaller det samme hatet som drepte 77 mennesker den 22. juli 2011.

Den beskyldningen er ikke noe mindre grov enn Listhaugs anklage i Facebook-meldingen. Kanskje er den grovere. At Ap har et nonsjalant forhold til sikkerhet er ikke uten historisk grunnlag, og det gjelder en hel politisk bevegelse. Men nonsjalanse er tross alt ikke så ille som onde hensikter. Listhaug – av Støre foraktelig omtalt som «denne personen» – beskyldes derimot personlig for å være ond.

Men det vil aldri komme noen kritikk av slike verbale overtramp mot Listhaug.

Når Erna ikke tar til motmæle mot en slik bakvaskelse av sin statsråd, har hun gitt den verbale dobbeltstandarden sin personlige velsignelse. Det er i praksis et frikort til Ap: Enhver kritikk som på en eller annen måte kan assosieres med Utøya, kan også gjøres illegitim. Det spiller ingen rolle hvor urimelig assosiasjonen er. Om man påpeker at den er urimelig, får man de krenkede følelsene i retur: Kritikeren har angivelig ingen medfølelse med ofrene for nedslaktingen for snart sju år siden.

Statsministeren har dermed valgt en form for underkastelse. Ap har sagt at hennes statsråd har krenket noe som for dem er hellig, og etter å ha vinglet noen dager kjøper hun den historien, hvor urimelig den enn er, om ikke annet for husfredens skyld.

Den moralske selvrettferdigheten Ap viser i denne saken, har i grunnen likhetstrekk med islam. Og statsministerens adferd er litt som Vestens forhold til islam. Hun burde ikke akseptere krav om å drive politikk på religiøse følelsers nåde. Når hun har gjort det, er det kanskje på tide å overlate roret til noen andre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!