Kommentar

Venjamin Kemer Great Expectations. Fra den sovjetiske avdelingen på verdensutstillingen i New York 1939.  

Da Arbeiderpartiet koplet Sylvi Listhaugs facebook-melding til massakren på Utøya, forlot man det opplyste og saklige, politiske ordskiftet og bega seg inn i emosjonenes og moralismens domene. Uroens ”stormøye”, Sylvi Listhaug, ble fjernet og fylt av et politisk korrekt ”høytrykk”. Det ser nå ut til at vi er tilbake til den vanlige politiske hverdagen, men det er fare for at det blåser opp igjen. For det som ligger under, er ikke borte.

Listhaug-saken viser nok en gang at venstresiden i den politiske debatten om politiske spørsmål som har med terrorbekjempelse og islam å gjøre, tar utgangspunkt i en emosjonsstyrt retorikk med stempling av meningsmotstandere som uanstendige og konspirasjonsfremmende. En slik stempling har også vært omkvedet hos partiledere som Jonas Gahr Støre (Ap) og Knut Arild Hareide (KrF) i deres karakteristikk av Sylvi Listhaug og i detroniseringen av henne som justisminister. Og det er ikke vanskelig å tenke seg at Listhaugs canossa-gang skyldes at venstresiden ikke vil at Listhaugs synspunkter i asyl- og innvandringspolitikken skal vinne fram og finne sterkere feste i opinionen, selv om hennes banemenn har argumentert for at det farlige i hennes facebook-utspill lå i å nøre opp under hat til Ap og konspirasjonsteorier om at partiet vil islamisere landet. Når Listhaug betegner Stortingets reaksjon som en politisk barnehage og Jonas Gahr Støre som uskikket til å være statsminister, er det nærliggende å tolke henne slik at hun mener opposisjonen er et hinder for en fornuftig drøfting av viktige samfunnsspørsmål, som går på sak og ikke på om personer eller snille eller slemme, som man sier i Hakkebakkeskogen.

Det er en lite kommentert kjensgjerning at den politiske diskursen her i landet i mange spørsmål er emosjonsstyrt, dvs. at det er følelsene spørsmålene utløser som bestemmer kursen for debatten, og i mindre grad sak og innhold, noe som også preger de politiske løsningene man kommer fram til. Listhaug-saken er et ferskt eksempel her til lands, men journalisten Ann Heberlein, fra Sverige, av alle steder i verden, har anskueliggjort problematikken med sine erfaringer da hun for noen år siden skrev kritisk om immigranter fra EU-land i Sørøst-Europa som strømmet til Sverige for å tigge. Skjellsordene haglet og i stedet for å angripe Heberlein på sak, tydde kritikerne hennes til betegnelser som kald, kynisk og menneskeforaktende. I et innlegg om reaksjonene på tiggerreportasjen skrev Heberlein at det politiske ordskiftet i Sverige ikke handler om å ha de mest overbevisende argumentene, men i stedet om debattørenes karakter og moralske vandel, der man ofte ender opp med å karakterisere sine motstandere som onde.

Ordskiftet i forbindelse med Listhaugs facebook-melding viste at politikere som Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide nærmest overgikk hverandre i å stemple Listhaug som uanstendig, dvs. at hun er moralsk uskikket (ond) og for ”farlig” til å bekle embetet som justisminister. I Norge hales man ikke til skafottet om man begår en ”meningsforbrytelse”, det vil si at man går mot de politisk korrekte meningene, som i stor grad forvaltes av venstresiden. Det vanlige er å bli stemplet som fascist, rasist, fremmedfiendtlig eller å miste jobben, slik som Sylvi Listhaug. Eller man kan dras til en slags norsk versjon av den kinesiske folkedomstolen, programmet Debatten i NRK. I Debatten 15. mars stilte Listhaug med stedfortreder da hun skulle stå til rette for sine ”misgjerninger”. Det var kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner som ble stilt overfor sine dommere, to representanter for AUF, begge med erfaring fra massakren på Utøya. Sanner måtte stå skolerett og unnskylde hendelser som verken han eller andre i regjeringen overhodet kan lastes for. Som en pisket hund måtte han be om unnskyldning for koplingen mellom Listhaugs facebook-melding og Utøya-drapene, en kopling som Ap selv hadde besørget, og som antageligvis aldri hadde vært i Listhaugs tanke. Det var en mildt sagt selsom seanse, og noe som bare kan skje i det samfunn der følelser og det moralske skillet mellom de gode og de onde styrer den politiske debatten å så sterk grad at selve den aktuelle saken, spørsmålet om administrativ inndraging av norske pass fra islamske jihadister, forsvant i en politisk korrekt emosjonståke tilrettelagt og regissert av NRK.

Moralsk fordømmelse i politisk debatt er en lang og tung tradisjon på den politiske venstresiden. Den enkle forklaringen på det er at venstresiden alltid har oppfattet seg som representanter for de undertrykte, i kamp for politisk forandring. Venstresiden ser på seg selv som de gode mot de onde, og de finner bekreftelse på denne dikotomien både i nåtid og i historien, og moralsk fordømmelse av motstandere blir på den måten rettferdiggjort og legitimert. Men venstresiden har ikke bare sett på seg selv som politiske nybrottsmenn, den har dessuten sett på seg selv som bærere av historiske sannheter. Det er også på den politiske venstresiden at man har vært mest oppfinnsom i jakten på invektiver og skjellsord i den politiske debatten. Allerede Karl Marx utmerket seg på området i sin raljering over borgelig filosofi og moral. Folk som Lenin og Stalin drev den politiske invektivbruken til et høydepunkt, og her hjemme revitaliserte AKP-(ml) tradisjonen på 1970-tallet med en ”hatretorikk” som i stor grad rettet seg mot Arbeiderpartiet.

Da Listhaug i sin facebook-melding sa at Ap setter hensyn til terrorister foran landets sikkerhet ved å gå imot hennes forslag om inndraging av pass, var det et retorisk overspill og usaklig, med en ironisk snert? Men man kan vanskelig beskylde Listhaugs utspill for å være et forsøk på å framstille Ap’s stortingsgruppe som onde mennesker uten anstendighet, slik Ap på sin side framstiller Listhaug. Frp-retorikken er lite moraliserende og bygger mer på folkelige talemåter og bruk av invektiver, noe Listhaugs bruk av betegnelsen imam-sleiker på Knut Arild Hareide er eksempel på.

Venstresidens moralistiske og emosjonsstyrte retorikk har hovedansvaret for at sakligheten er fraværende i den politiske debatten på viktige samfunnsområder som terror, islam, asyl- og innvandringspolitikk. De erfaringene man har med en emosjonsbetinget politisk diskurs i totalitære partier og regimer, burde være en kraftig advarsel mot en slik praksis. Men her i landet er den emosjonsstyrte retorikken og politikken den rådende normalen. Det reiser naturlig spørsmålet om hva slags politisk og moralsk ”jernlov” dette landet er underlagt, og som Høyre og Frp selv i politisk posisjon må bøye seg for.

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!