Sakset/Fra hofta

En bemerkelsesverdig side ved det politiske dramaet som har utspilt seg den siste uken, er at situasjonen er helt uten menn, i betydningen «voksent menneske av hankjønn». Hovedrollelisten består i sin helhet av kvinner – Sylvi Listhaug, Erna Solberg, Siv Jensen – og sutrepaver.

Blant det som en gang ble oppfattet som klassiske maskuline kvaliteter, var for eksempel evnen til ikke å reagere hysterisk på småting, men snarere avdramatisere selv nokså vanskelige situasjoner med understatements.

Rødts leder Bjørnar Moxnes mener at «Listhaug rører opp under et hat som er livsfarlig».

«I stedet for en saklig debatt valgte landets justisminister å krysse en grense for politisk debatt», har SV-leder Audun Lysbakken uttalt.

Ap-leder Jonas Gahr Støre mener at samarbeidet med Frp har ført Høyre til «uanstendighetens utmark».

KrF-leder Knut Arild Hareide har fremhevet Facebook-sakens store alvorlighetsgrad og uttalt at han finner den «spesielt krenkende».

Er dette virkelig passende og vel avmålte reaksjoner på justisministerens utspill? Eller er vi vitne til et kollektivt tap av såvel beherskelse som dømmekraft?

Og hvor mandig er det egentlig å gi seg hen til den massesuggesjonen som gruppedynamikken har skapt i denne saken? Eller å gå til et felles, massivt frontalangrep på én person i offentligheten?

Et annet kjennetegn ved det man pleide å omtale som mannfolk, er evnen til ikke å gi etter for den minste ting, men stå fast på det som er rett.

Høyre-statsråd Jan Tore Sanner, som mer enn villig lot seg piske, omtalte Sylvi Listhaugs utspill som «uakseptabelt» i form og språkføring. Hva var egentlig galt med språkføringen? Statsrådens dobbelte bruk av genitivs-s?

Hvis dette er reaksjonen på en Facebook-post, mon tro hvordan disse ville ha reagert på en alvorlig nasjonal krise som kunne ha krevd personlig mot?

For Støres vedkommende fikk vi en pekepinn om det under karikaturkrisen for 12–13 år siden: Han unnlot å bli opprørt over demonstranter som angrep en norsk ambassade, men ofret en norsk redaktør som brukte ytringfriheten, til imam-ulver.

Hva Lysbakken angår, er det vanskeligere å si. Men hvor mye kan man forvente av en halvstudert røver med siviltjeneste på baken som knapt hadde hatt noen ordentlig jobb før han ble valgt inn på Stortinget i en alder av 24 år, etter tidligere å ha forfektet opphevelse av eiendomsrett og børser, for siden å bli sparket fra en statsrådsjobb på grunn av korrupsjon?

Ville du ha gått i krigen med denne gjengen? Ville du hatt dem som kolleger? Er du glad for at de har ansvar for landet?

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!