Kommentar

Angrepene på Sylvi Listhaug er ikke lenger rasjonelle. De har fått noe religiøst ved seg. Ved sin voldsomme negative fokusering bekrefter angriperne at det er noe spesielt ved Sylvi Listhaug. Hun blir til noe heroisk. En slags norsk Jeanne d’Arc. For fem hundre år siden var vanlige folk knyttet til helgener. Noe av de samme følelsene kan skimtes i omsorgen for Sylvi Listhaug. Foto: John Everett Millais: Jeanne d’Arc.

Det utvikles et nytt språk vi tvinges til å forholde oss til. «Splittende» er det nye nytaleordet. Sylvi Listhaug er en «splitter». Det samme sa man i Stalins Sovjet. «Splitter» var en som undergravde det nye fellesskapet. Det er noe orwellsk over «splitter».

Tegneren Karine Haaland var gjest i NRK Ukeslutt og sa det var viktig at motsetninger kom frem. Derfor hilste hun Sylvi Listhaugs frimodighet velkommen. – Men er du ikke splittende? spurte journalisten. Det ligger moralsk fordømmelse i spørsmålet. Hvem vil være en splitter?

Ja, men vi er en splittet nasjon, svarte Haaland.

Det er ikke så ofte man hører slike svar i NRK. Hvem ønsker å stå frem og få ordet «splitter» i panna?

Det finnes et annet ord som er enda verre: hatefull. De to følges ad. Splittere sprer hat.

VGs kommentator Hanne Skartveit tar en språklig rutsjebane, totalt fokusert på en person: Sylvi Listhaug.

Siv Jensens: Det holder nå! hjelper ikke.

Sylvi Listhaug og konspirasjonsteoriene

Skartveit later som om ressentimentet mot Ap er noe som per definisjon er mørkt og farlig. Hvor lenge er det siden hun var ute blant folk? Ressentimentet mot Ap er gammelt og det har en genealogi, en stamtavle, som henger sammen med historiske hendelser. Før 9. april var det den brukne geværs politikk, det var en katastrofal blindhet for hva som bygget seg opp. I stedet for riksrett fikk politikerne påskjønnelser etter krigen. Det er ikke vanskelig å trekke linjen til Grubbegata. Skartveit var blant dem som – standhaftig – gikk inn for at Jens Stoltenberg måtte gå av, ganske enkelt fordi det er det øverste leder gjør når katastrofen rammer.

Nå er Skartveit havnet i en språklig bakevje hvor hun går i ring:

At Ap svikter landet, er en konspirasjonsteori som lever i internetts mørkeste kroker (….) Når Sylvi Listhaug skriver på sin Facebook-side at Ap setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet, er det nettopp denne konspirasjonsteorien hun bygger opp under. Bildet av islamistiske terrorister som hun la ved Facebook-posten, støtter opp om inntrykket.

På venstresiden har klokken stått på tredveårene konstant. Det har vært en måte å stive seg opp på. Fascismen truer! Nå er det norske mainstreammedier som uttrykker seg på samme måte.

Og fascistene blir anført av landets justisminister!

Jonas Gahr Støre sier det samme som AUF, Rødt og SV: Hun vet hva hun gjør.

Det er ganske uhyggelig retorikk. Jeg tror Listhaug selv er blitt skremt.

Skartveit har en vri på «med overlegg»-påstanden. Hun sier de unge fra AUF ikke forventer noe fra Listhaug. Det som skremmer dem og gjør dem sinte er at de mener Listhaug hisser til et nytt Utøya.

Når de reagerer så sterkt, så er det fordi de blir sinte. Og redde. De forstår bedre enn noen hva som egentlig ligger i det hun sier. Hvem hun frir til. Og ikke minst – hvor farlig det er.

Dette er en variant av at Facebook-utspillet var en målrettet, bevisst handling. «Hun visste hva hun gjorde».

La den setningen henge i lufta: «Hvem hun frir til».  Frir!

Skartveit er på Lysbakkens spor: Funksjonen av ordene.

At heller ikke hun (Erna) ser giften i de konspirasjonsteoriene Listhaug bygger opp under.

Skartveit mener at Erna burde forstått hva Sylvi virkelig holdt på med:

At også Solberg snakker mer om sårede følelser hos ofrene enn om risikoen ved at landets justisminister i virkeligheten stempler det største opposisjonspartiet som landssvikere.

Mener Skartveit at landets justisminister «i virkeligheten» stempler landets største opposisjonsparti som landssvikere og at statsministeren burde skjønt det?

Ta et skritt tilbake og tygg på dette utsagnet.

Hvis vi skal snakke om frykt og fare, om risiko. Hva slags situasjon har vi hvis landets justisminister pisker opp et slikt hat? Da må vi vel befinne oss i en slags unntakstilstand, hvor ekstraordinære midler er nødvendige? Kan vi i det hele tatt leve med en slik situasjon? Dette er samme argumentasjon som liberale medier fører i USA mot Trump.

Det er syv år siden Utøya. Hva skjer med folks sinn? Et medlem av regjeringen fremstilles som en partisan bak fiendtlige linjer, som organiserer motstand mot Ap og demokratiet.

Sosiale medier gir Listhaug den tilhengerskaren hun lever på. Hennes lojalitet ser ut til å ligge først og fremst hos fansen og støttespillerne. Ikke hos regjeringen. Ikke hos Erna Solberg. Ikke hos Frp. Hun har bred oppslutning blant mange av Frps kjernevelgere, men står tilsynelatende svakere i partiets tillitsmannsapparat, i hvert fall i det sentrale miljøet.

Det er vanskelig å komme utenom at Skartveit demoniserer Listhaug. Ikke ett forsonende ord. Ikke ett menneskelig trekk. Bare gift.

Sylvi er en trojaner i det norske systemet.

I mange europeiske land har det vokst frem ekstreme ytterliggående partier på høyresiden, særlig med bakgrunn i innvandring og mangelfull integrering av nykommerne. Hos oss er den tyngste opposisjonen her plassert inne i regjeringen. Frps mest profilerte politiker på dette feltet, justisminister Sylvi Listhaug, har stor innflytelse på nettopp innvandringspolitikken.

Uken som gikk sprengte alle tilvante rammer i norsk politisk debatt og det skyldes utelukkende en facebookpost fra justisministeren? Det står ikke til troende. Det ligger noe mer under. Noe av det samme hatet som Skartveit påstår rettes mot Ap.

Det er vanskelig å kalle det noe annet:

Når landets justisminister lefler med konspirasjonsteorier som tidligere har vist seg å koste liv, er vi på et bunnivå i den offentlige debatten. Da er det på tide at noen sier stopp. Av hensyn til oss alle.

VGs politiske redaktør sier akkurat det samme som ytterste venstre: Justisministeren lefler med hatet som førte til Utøya.

Det er en så utrolig påstand at man nesten blir stum.

Hvis det ikke var fordi mediene og venstresiden synes grepet av et kollektivt vanvidd kunne man forbigått det i taushet. Men når det samme gjentas fra redaksjon til redaksjon er det fare på ferde.

NRK Lørdagsrevyen åpnet med blomsterhavet hos Listhaug og koblet øyeblikkelig til at noen av blomstene var kommet fra høyreekstreme. Det ble fokus. Nok en gang ble Listhaugs navn koblet til høyreekstreme.

Det virker å være en besettelse.

Men for å snu ordene andre veien: Noen vet godt hva de gjør.

Man kan si om norske medier det samme som det er sagt om de amerikanske som kjemper mot Trump 24/7: De gjør akkurat det de beskylder motparten for.

 Vi befinner oss i en slags borgerkrigslignende tilstand.

Er det noen som etter denne uken tror at det bare er Sylvis skyld?

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!