Kommentar

Bildet: Er det FrP eller høyreekstreme som rørene på Karl Johan skal beskytte mot? Terroristene i Norge har kommet fra høyreekstreme, sa Tone Brenna på radio. Astrid Randen måtte forsiktig minne på at det ikke var sikkert for fremtiden.

Sylvi Listhaug har det med å stikke hodet frem og det gjør at andre mister sine. Det er forbløffende. Er det hennes skyld at venstresiden ser rødt eller er det at hun rører ved noe som utløser voldsomme reaksjoner?

Venstresiden er svært lite åpne for selvkritikk. Den har alltid sittet langt inn. Men la oss ta tidligere generalsekretær i AUF, Tonje Brenna, på ordet. Torsdag kveld la hun ut på Facebook:

Dette er en vakker historie, men den er dobbel. Hvis et samhold skal være et bolverk må det være tuftet på verdier alle deler. Det nytter ikke bare å ha det i munnen. Fellesskapet må ha realistiske oppfatninger om verden. Et hippie-fellesskap som bygger på Make Love Not War, vil være dårlig rustet til å håndtere dagens verden. Særlig når denne verden kommer til Norge i stort antall. Vi hører ikke noe om grensesetting overfor kulturer med et annet verdisett. Vi hører bare om Peace & Love. Det skal redde oss. Er det troverdig?

Eller er det slik at underskudd på realitetssans, den dårlige samvittigheten for alt som går galt – daglig – jfr skuddene på Bjørndal – kompenseres ved å bli til raseri mot den som våger å pirke ved motsigelsen?

Bildene og beretningen om Utøya utløste ikke hat og ikke ønsker om hevn. Men det gjør justisministeren:

 

Det må være tillatt å psykoanalysere Brenna. Hun var på Utøya og var i en ansvarsposisjon, i likhet med Eskil Pedersen , og må ha følt sinne og dårlig samvittighet. Det ligger et emosjonelt kompleks her som man må forstå, et stykke på vei. Men ikke legge seg på rygg for, selv om det er det Ap og venstresiden krever.

Når hele partiet slår ring om en tolkning som betrakter kritikk som fordommer og hatefull tale, som kan lede til et nytt Utøya! er demokratisk debatt kortsluttet. Da er det ikke noe mer å snakke om.

Det må gå an å respektere at 22/7 noe spesielt for AUF og Ap, uten at det skal lamme debatten.

Når Sylvi provoserer så voldsomt er det fordi hun rammer Ap på et meget ømt punkt: Deres samforstand, allianse med islam og muslimer. De har gjort seg til islams beskytter. Det setter selvsagt Ap under et voldsomt press og fyller det med indre spenninger.

Det ligger en god del rådvillhet i dette. Det virker ikke som om Ap vet hva det vil. Men når Sylvi pirker i motsetningene, da vet partiet og venstresiden hva de vil: De kan stå sammen mot Sylvi! Ingen mobiliserer som henne.

Men det er en skjør front. Hvis man skulle bøye seg for den vil det gi venstresiden et trumfkort: De kan bare si «stopp!», nå går dere for langt og så er det bare å rulle inn.

Det nektet Erna Solberg å bøye seg for. Hun luktet lunta.

Men bildet er større: Tonje Brenna, Jonas Gahr Støre og Mani Hussaini bruker den samme retorikken som Demokratene i USA. Det går et lignende skille gjennom norsk politikk: Her er Utøya det mest potente symbolet, men det inngår i et større hele der følelsene får styre politikken.

Hvis det skjer har ikke høyresiden eller konservative noe de skal ha sagt: Venstresiden står for godhet og vil danne et regnbuefellesskap mellom alle raser, kulturer og religioner.

Det er ikke tilfeldig at Brenna avslutter med et Jesu-ord, snudd på hodet: «Tilgi henne ikke, hun veit hva hun gjør.»

Ingen redning for Sylvi altså. Og nå trues også Høyre med fortapelse.

Dette er religiøst språk av mennesker som ellers ikke bryr seg om kristendommen. Men det passer. Det gir den riktige patos. Det mobiliserer følelsen av rettferdighet.

Det er samme patos som mobiliseres av Demokratene og liberale medier i USA mot Trump. Det er en farlig kampanje for den fylles av sin egen selvrettferdighet og har ingen grenser. Den er overbevist om at motstanderen er ond og må bekjempes med alle midler.

Det forvandler politikk fra en kappestrid mellom argumenter til noe helt annet: En moralsk overlegenhet som har rett til å vippe ut den andre. Det ligger en polarisering i dette som har noen farlige perspektiver.

Hvis venstresiden og mediene kunne høre lyden av sin egen stemme, ville de bli skremt.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.