Kommentar

Franz Marc: Die Wölfe (1913) (Balkankrig) (Ulvene, Balkankrig)

Det Jonas Gahr Støre gjør overfor Sylvi Listhaug, er det samme som Demokratene gjør overfor Donald Trump: De inntar en moralsk overlegen posisjon, en som er hevet over diskusjon. Hvis Støre får mediene med på at Sylvi har krenket Utøya, har hun tapt. Hvis du kjøper premisset, er det ikke noe å diskutere. Da er det bare å bekjenne og love at du aldri mer skal gjøre det.

Derfor holder det ikke at Sylvi beklager og sier at «hun ikke ante». Det er noe mer som skal til. Full syndsbekjennelse. Anger. Da, kanskje, vil hun kunne bli sittende. Inntil neste gang hun krysser en grense som andre har satt opp.

Alle vet at en Sylvi som kryper til korset, vil sitte på de andres nåde. En svekket Sylvi, en Sylvi som ber om unnskyldning, sitter på oppsigelse.

De forsøker å presse henne til å gi fra seg sin moralske posisjon. Det vil være det samme som om Donald Trump skulle si at han har gått for langt.

Men det handler ikke om å gå for langt. Det handler om at Sylvi og Trump befinner seg på en annen banehalvdel enn Ap og venstresiden.

La oss betrakte det fra en annen vinkel:

Document har fått et varsel fra Googles reklamefirma, Adsense, om at en sak vi har publisert, bryter med deres retningslinjer for hva de vil la sine annonser stå sammen med.

Saken er fra 23. november 2015 og gjelder at 20 prosent av britiske muslimer har forståelse for trosfeller som blir jihadister for IS i Syria. Vi valgte et bilde som symboliserte hva IS står for, hva man i virkeligheten sier man har «forståelse» for.

Dette blir for mye for Adsense, som krever bildet fjernet. Til dét er det flere ting å bemerke: Google vil altså bestemme hva slags illustrasjoner vi skal få bruke i en sak om sympati med IS! Det er en inngripen i den redaksjonelle frihet som de store tech-selskapene har gitt seg selv rett til, delvis etter press fra myndighetene i land som Tyskland og Storbritannia.

Den nye sensuren går inn der hvor publikasjoner er svakest: på det økonomiske. Få har råd til å si nei til reklamekroner. Facebook og Google har tatt store deler av det digitale reklamemarkedet. De har i realiteten skaffet seg stor makt over redaksjonelt innhold. Uten at det har utløst diskusjon.

Tvert imot. Myndighetene i mange vestlige land holder samme kurs som Google og Facebook: Alle islam-kritiske publikasjoner følges med argusøyne og «vippes ut». Etter advarsler av denne typen kan det hende at redaksjonene tenker seg om både to og tre ganger før de legger ut et lignende bilde.

Det er flere trekk ved denne utviklingen som burde alarmere alle som setter ytringsfrihet høyt: Det finnes ingen spesifikke retningslinjer eller krav. Googles policy er meget vag, og det samme gjelder Facebook. Kundene eller brukerne får først merke hva som menes når de får et rapp over fingrene: Denne saken får du ikke lov til å fremme, og hvis du ikke etterkommer denne anmodningen, parkerer vi saken i et krabbefelt hvor den går som sirup. Konsekvensen vil være at selv ikke de som er følgere av Document, vil ikke få saken opp i newsfeeden.

Retusjerer historien

Legg også merke til at Google «renser» bakover – vi får advarsler om stoff som ligger to år tilbake. Dette smaker av Orwells «1984» og retusjering av historien. Hvis dette vinner frem, vil ikke IS’ brutalitet finnes i det vanlige nyhetsstoffet. Ute av syne, ute av sinn?

Eller er budskapet mer subtilt: Det du ser rundt deg, skal det ikke ytres noe om offentlig. Du dømmes til taushet.

Den pene fasaden utad – fine prinsipper – og de overraskende og nærmest uforståelige reaksjonene på detaljnivå, gjør brukerne forvirret og redde. Det minner om klassisk hersketeknikk: få objektet til å miste balanse og retningssans. Keep them guessing! Hva er det egentlig Google vil når vi ikke kan illustrere en sak om IS-sympati med et IS-bilde?

Vi som har holdt på med dette stoffet i mange år, forstår hintet: Du skal ikke vise islams brutalitet. Det er dårlig reklame for det flerkulturelle prosjektet. Du vanskeliggjør deres – de ansvarliges – arbeid. Islam har ikke noe med IS å gjøre. De er kriminelle.

Denne versjonen er nå adaptert av de store tech-selskapene og vestlige regjeringer, og anvendes med vekslende styrke.

Moralsk relativisering

Den gir seg forbløffende utslag. Jan Egeland var i går gjest på Dagsnytts morgensending, der temaet var hjelp til Øst-Ghouta. Som kjent er det russerne som bomber livskiten ut av syriske sivile, siden opprørere er forskanset blant dem. De lar seg ikke affisere av collateral damage. Dét er ille nok. Men de går enda et skritt lenger: De bomber sykehus, fullstendig tilsiktet. Det er bevisste krigsforbrytelser.

Hvis amerikanerne bomber ett sykehus i Kunduz, skriver Aftenposten at det må ha vært bevisst. Hvis russerne gir blaffen i sivile og bomber sykehus målbevisst, og har gjort det gjennom et par år, sier ikke Egeland noe, og norske medier snakker med lav stemme. NTB kaller russerne for Assads «allierte».

Egeland kom med en overraskende og sjokkerende relativisering av brutaliteten i Øst-Ghouta: Han sa at amerikanerne og deres allierte hadde vært like brutale da de inntok Raqqa, hovedkvarteret til IS.

Det er å snu realitetene fullstendig på hodet: Det er som å si at de allierte var like brutale som nazistene da de bombet Dresden og Hamburg.

Også demokratier kan bli brutale. IS var, i likhet med nazistene, så brutale at man måtte være brutal tilbake.

Men dét er noe helt annet enn bevisst å bombe sykehus.

Folk som sier slike ting, har et motiv, men i de store mediene slipper de unna med det.

Vold

Det handler om vårt forhold til vold og vold i vår tid. Noen krever å få definere islamsk vold og vil bruke sin makt til å sensurere budbringerne. Egeland er kynisk nok til å likestille USA med Assad, som bruker giftgass mot sin egen befolkning. Google går inn og forbyr Document å publisere et bilde av IS-krigere som halshugger en fange.

Da er vi tilbake til Jonas og Sylvi. Alle Støres apologeter hevder at det ikke fantes noe saklig grunnlag for det Sylvi hevdet: Sylvi konstaterte at hensynet til jihadisters rettigheter veier tyngre for Ap enn hensynet til samfunnets sikkerhet. Det er en logisk påstand: Ap ville ikke gi myndighetene anledning til å frata dem statsborgerskapet, men ville at de skulle gå gjennom domstolene, noe som tar lengere tid og har et mer usikkert utfall.

Apologetenes inntogsmarsj

Dette utlegger Støres apologeter som at Sylvi sa at Ap setter terrorister foran nordmenn. På den måten skaper man outrage og følelsen av at Sylvi krenker. Hun krenker ved å si noe så uhyrlig som at Ap – partiet som var offer for det blodigste angrepet i fredstid – setter terrorister foran borgernes sikkerhet.

Men det var ikke det Sylvi sa. Hun refererte til et valg Ap gjorde, der de satte rettssikkerheten til jihadister øverst, og foran sikkerheten til borgerne og det referte til stemmegivningen i en konkret sak.

Likevel kunne professor Jens Elemund Jensen ved Universitetet i Bergen si til NTB at Sylvi tillegger Ap holdninger det ikke har. Når en retorikkprofessor jukser og/eller bedrar seg selv og leserne og ikke ser forskjeller, er det vanskelig å holde en meningsfull samtale gående.

– Det er åpenbart at hun tillegger et politisk parti holdninger det partiet ikke har og ikke vil vedkjenne seg. Det er hva vi i retorikken kaller en stråmann. Påstanden om at Ap setter terrorister foran nordmenn er et fordreid bilde av Ap. Og sett i lys av 22. juli-tragedien blir påstanden fullstendig absurd. Deretter kritiserer hun Ap for å ha dette forkastelige standpunktet, som de altså ikke har. Slike uredelige karakterangrep er dypt problematiske og ødeleggende for den offentlige debatten, sier Kjeldsen.

Professoren opptrer som aktor og dommer og dommen over Sylvi er så knusende at ballen spilles over til mottakeren: Har ikke du også et ansvar for at dette mennesket fjernes som justisminister?

Det er å eie the moral high ground og det er blitt venstresidens eneste kort. De taper politisk og kan bare spille på moral outrage.

Felles for Google, Støre og Kjeldsen er at de etablerer en moral high ground, en som er hevet over diskusjon. Sylvi så nok ikke for seg at bildet av IS-krigere kunne provosere et parti som var offer for en høyreekstremist.

Men koblingen er den samme som gjør at Google reagerer overfor Document: Hvis IS og jihadistenes vold kommer for tett, går alarmen. Her impliseres et ansvar og en moralsk skyld som de vil ha seg frabedt.

Første ledd er at islam ikke har noe med IS å gjøre. Denne frikoblingen gjør at de kan fortsette deres egen hvitvasking av mainstream-islam. De som våger å påstå eller påvise collusion pådrar seg venstresidens vrede og i Norge kobles denne til Utøya.

Krenkelsen

Den moralske high ground forsvarer seg med krenkelse. Sylvi har gjort noe utilgivelig, og la oss være ærlige: Hun kommer aldri til å bli tilgitt. Ikke før hun slutter å være Sylvi.

Her finnes en parallell mellom den nye anstendigheten og islam: Begge bygger på en innlysende, selvrettferdiggjørende følelse av krenkelse, og det er bare de selv som vet hvor grensen går. Vi andre må bare tilpasse oss, og som vi kan observere: Grensene strammes. Nå slipper ikke islamkritikere inn i Storbritannia.

Med de forandringer som skjer i Europa er dette grenser som alle borgere vil få merke og måtte tilpasse seg.

Ytringsfrihet vil bli definert ut fra moralske kriterier som en part definerer og de vil være utstyrt med en rett til å føle seg krenket som eliminerer all virkelig motstand. Dette er innføringen av «hensyn» i praktiseringen av ytringsfriheten av den part som føler seg krenket, noe Ytringsfrihetskommisjonen under Francis Sejersted i sin tid sa ikke måtte få skje.

Nå skjer det, med Utøya som brekkstang.

Det er tragisk. For norsk demokrati, for ytringsfriheten og for bevaringen av det historiske minnet om Utøya og alt som forbindes med det.

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!