Kommentar

Thomas Hylland Eriksen, Anders Heger, Halvor Moxnes og Jan-Erik Smilden har de siste dagene spilt variasjoner over samme tema. Tonen i debatten om homofili, religion og multikultur er i ferd med å bli for skarp. Debatten må «reguleres». Det lyder som en fallitterklæring.

Hylland Eriksen har i årevis vært «cocky», ovenpå, bedrevitende, med vinden i ryggen. Når han klager over at folk som uttaler seg vet for lite, og sier at det burde vært et krav til kunnskap, er det talende av to grunner: Hylland Eriksen føler seg trengt og på vikende front. Hylland Eriksen har mistet oversikten over slagfeltet. I dagens åpne landskap er klaging og syting neppe en vellykket strategi. Hans syting indikerer det motsatte av hva han hevder: Tidligere kunne Hylland Eriksen rykke inn når tingene skulle settes på plass. Den tiden er forbi. Folk har brukt de siste årene til å sette seg inn i sakene og reflektere. De lar seg ikke dupere av politisk korrekte meninger og titler lenger. De som drar hovedfeltet er ikke lenger folk som Hylland Eriksen og Heger. De er blitt sinker. Derfor klager de.

De ber om autorisasjon, som er et annet ord for sensur. Det PK-ideologene ber om er en gjeninnføring av konventikkelplakaten: Bare de som har den rette fortolkning skal få uttale seg. De skal være autorisert av det multikulturelle presteskapet.

Det ligger som et selvforklarende, innlysende premiss under det Hylland Eriksen, Heger og Smilden sier: de er autoriserte.

Heger i Dagsavisen: Voltaire og vrangforestillinger:

La gå at vår hardt tilkjempede rett til å krenke, såre og fornærme våre medmennesker er et gode. Ikke bare vår rett til å gjøre narr av det de synes er vakkert og fint, eller det de ser opp til og beundrer, ja selv det de bærer innerst i hjertet som noe hellig – vi skal kunne spytte på det. I det minste med ord. Det stopper ikke engang der. Ytringsfriheten strekker seg inn mot selve kjernen av det å være et menneske, den gir rett til å si til de andre at de ikke er ekte, ikke virkelige, de skader for eksempel sine egne barn – rett og slett ved å være deres foreldre. Ja, det er et gode at slikt kan sies. Slik det – uten samenligning for øvrig – er et gode at man kan være Holocaustfornekter, islamist eller bare stupid i full offentlighet.

Det aller beste og viktigste som sies, sies gjerne av svært få, i begynnelsen. Ibsen har faktisk rett i at «minioriteten har alltid retten». Men derfra til å slutte at noe blir rett, nettopp fordi det sies av få, er like sant som at Mor lille er en sten, fordi hun – i likhet med steiner – ikke kan fly. De viktigste meningene går mot strømmen. Men det gjør det største sludderet også.

Å blande sammen originalitet med vesentlighet, er like stor feilslutning som å tro at alt som kan sies, bør sies.

Vi er tilbake til tiden da borgerskapets gode smak regjerte: Man må ikke støte. Det er fantastisk: For noen år siden hørte man aldri noen si noe om å krenke. Nå gnåler intellektuelle mennesker om å «bli spyttet på» og «krenket» i en evinnelig jammer.

Heger reverserer Ibsen: Et av hans hovedtemadf er sviket, forstillelsen og løgnen. Nå må man ikke si sannheten, det kan komme til å krenke de svake. Det ligger et fantastisk teatermateriale i denne historiske reverseringen. Det venter bare på å bli forløst.

Thorbjørn Jagland har det med å eksemplisifere en trend. Hans språklige krumspring minner om en omvendt Houdini. Jagland greier å slå krøll på seg selv i Imaginære og reelle farer:

I tyrkiske kommentarer etterpå ble det lagt merke til at Obama var bevisst på ikke å snakke om Tyrkia som et moderat islamsk land, en feil som hans forgjenger gjorde. For med en slik språkbruk oppstår motsatsen, radikal islam. Den virker provoserende på muslimer fordi den indikerer at terrorisme og uakseptable sosiale normer som kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking er en del av islam.

Presidenten skjønner at terrorisme ikke skyldes islam, men henger sammen med sosial frustrasjon og undertrykkelse av mennesker – mennesker som på grunn av autoritære forhold i sine hjemland ikke har en politisk kanal å kunne gi uttrykk for sine synspunkter.

Men her hjemme ser store deler av det politiske miljø seg tjent med å opprettholde misforståelsene som Obama vil til livs. Her sauses alt sammen slik at folk i økende grad får inntrykk av at det er islam det er noe galt med.

Her nærmer tankeforbudet seg det surrealistiske. Man internaliserer andres tabuer i den grad at man skryter av å bedrive «underkastelse på forhånd». Nå må vi heller ikke snakke om moderat islam, for selv det vil vekke motvilje – hos hvem? De moderate! Men er de da moderate? Da har man overtatt andres nevrose i den grad at man er moden for innleggelse.

Jo mer disse apologetene strever, jo mer vikler de seg inn i og bekrefter det de forsøker å gjendrive, at noe er galt. At det virkelig er noe som ikke må snakkes om. Der borgerskapet på slutten av det 19. århundre ikke kunne snakke om sex og de sosiale spørsmål, har dagens chattering classes et tilsvarende nevrotisk forhold til islam og muslimer. Det er i ferd med å gjøre andre, vanlige mennesker like gale. Det snakkes ikke om annet, samtalen dreier i den retning, uansett tema. Det er ikke sunt.

Teologi-professor Halvor Moxnes anlegger et noe annet perspektiv i Ytringsfrihets-
fundamentalisme?

Fritt Ords pris har vært brukt til å honorere de som kjempet for frigjøring, dvs mot diskriminering. Skal ytringsfriheten honoreres når den brukes til det motsatte, dvs. krenke de homofile? Men hvem skal avgjøre hva som er hva? Er det de homofile? Det var vitterlig flere homofile som forsvarte Nina Karin Monsen nettopp fordi det er viktig at kontrære stemmer blir hørt.

Moxnes’ argumentasjon minner om 60-70-årenes frigjøringsteologi: Men så kom skuffelsen: Frigjøringsbevegelser kunne også være undertrykkende. Che Guevara hadde en mørk side. Det samme gjelder homobevegelsen. Den har også en mørk side. Nå ønsker man en likestilling som berører en tredjeparts rettigheter, nemlig det ufødte liv. Samfunnet skal forsvare dets interesser.

Det er et moralsk problem når de som har ordet i sin makt – og lett adgang til massemedia – kan fremsette påstander som mistenkeliggjør, fremmedgjør og skaper fiendebilder av minoriteter.

Som flere homofile sa: «Dette må vi tåle». Ellers blir det snakk om en annen pris: ytringsfriheten.

Smilden

Jan-Erik Smilden har sluttet som journalist i Dagbladet, og underviser på Blindern. Han mener også at journalistene kan for lite og at redaksjonene viser for lite ansvar. Han har tilbrakt et liv i Dagbladet. Nå klager han over populisme. Er det fordi populismen ikke lenger blåser hans vei? Finnes det en god og dårlig populisme? Hvem skal avgjøre hva som er hva?

Smilden mener åpenbart det er hensynet til samfunnsfreden som er avgjørende.

Han mener journalister kan for lite om religion, samtidig som kravet til rask publisering og spissing av saker har økt. Det får konsekvenser for journalistikken:

– Det har blitt mer stuereint å videreformidle populistiske utsagn og ideer, uten å gå inn i dem med en kritisk holdning. Og uten å først tenke: Hva blir resultatet av å publisere disse sakene? Det er et spørsmål norske redaktører burde stille langt oftere når de trykker saker som er med på å skape splid og hausse opp konflikter mellom folk og religioner, mener Smilden.

– Å ikke ta slike hensyn er å svikte sitt samfunnsansvar. Det kan det virke som om mange har glemt.

– Ta hensyn til følelser

– Poenget er at det man gjør og sier, kan få store konsekvenser, det er derfor viktig å ha et edruelig forhold til dette. Og da kan det være at man heller får kaste noen journalistiske prinsipper på båten. Man må faktisk ta hensyn til følelsene hos leserne, sier Smilden.

– Ytringsfriheten er helt utvilsomt et viktig prinsipp. Men den har også sin grense. Man må være klar over at folk blir støtt. Og at enkelte ting støter mer enn andre. Vi tar hensyn til det når det gjelder jødene på grunn av holocaust og antisemittisme. Det mener jeg er riktig. Og det samme bør vi kunne gjøre også når det gjelder kristne og muslimers følelser. Det å håne noens religiøse følelser kommer det ingenting godt ut av, sier Smilden.

– Religion er et vanskelig område, fordi det er så mange følelser inne i bildet. Og vi kan ikke bare le av folks tro, vi må respektere enkeltmennesker og minoriteters følelser. Men derfra til å godta alt som kommer fra religiøst hold, er det jo et godt stykke! Det er stor forskjell på å respektere og akseptere.

Intervjuet er verdiløst så lenge Smilden ikke kommer med eksempler på saker han mener redaksjonene burde la være å trykke fordi de «hausser opp konflikter mellom folk og religioner». Det er et ynkelig argument. For hvordan skal saker barberes for at de passerer Smildens nåløye? Hvor stort eller lite skal nåløyet være? Det spørsmålet svarer hverken Heger, Hylland Eriksen, Jonas Gahr Støre eller Smilden på. For det må være mulig å stille opp noen kritierer for anstendighet og respekt, hvis kriteriet skal ha noen mening. Ellers blir det ren vilkårlighet og et spørsmål om å skrike høyest, påberope seg mest smerte eller true med konsekvenser.

Det er en paradoksal situasjon: Den rabiate, utilpassede ungdommen lever i et konsekvensløst samfunn. Både norske og utenlandske ungdommer savner konsekvens når de trosser samfunnets lover. Men de som forsøker å vise hvilke prinsipper som må bevares og håndheves hvis vi fortsatt skal leve i et åpent samfunn; de utsettes for konsekvenser, i form av sensur og trusler.

Ingen av apologetene innser at det nåløyet de ønsker seg, er en umulighet i et flerkulturelt samfunn. Det er ensbetydende med å invitere til vold, korrupsjon og vilkårlighet, nettopp de forhold mange flyktet fra.


Pressen må ta ansvar

Religionsdebatten krever særlig varsomhet. Journalister må kaste noen prinsipper av hensyn til lesernes følelser, sier journalist og historiker Jan-Erik Smilden.

Les også

-
-
-
-
-