Kommentar

Marerittet er å leve i et samfunn der ingen forstår hva du sier. Slik fortoner den norske debatten seg. Lily Bandehy skrev en kronikk i Aftenposten om de hvite antirasistiske prinsenes overlegenhet, som fremprovoserer antipati mot muslimer på grasrota. Den er kalt usaklig og injurierende, og kulturredaktøren har beklaget den på Facebook.

Idag er det den nysmidde Høyre-politikeren og leder av Kriminalitetsforebyggende råd, Shahzad Rana, som hudfletter henne i samme avis. Til tross for at også Rana har innvandrerbakgrunn stiller han seg totalt uforstående til Bandehys ideer. Han insinuerer som Thomas Hylland Eriksen at de er uforståelige.

Dette er maktens språk. De som sitter med definisjonsmakt, med makt over medier og kommandoposter. Og de er fortsatt i hovedsak menn.

De greier å forkludre og tildekke at dette ikke handler om Bandehys usammenhengende tanker. Det dreier seg om politikk.

Det dreier seg om det som utspiller seg på Tahrir-plassen.

Der mobiliserer et bredt spekter av egyptere som reagerer instinktivt på faren for islamistisk maktovertagelse, av typen dominans og kontroll. Politikken som en enveiskjørt gate.

De gjør det ut fra erfaring. Et stort antall mennesker i Midtøsten vet hva undertrykkelse er, de har også fått en smak på litt større individuell frihet. Nå merker de at porten til friheten lukkes. Den har stått halvåpen. Derfor protesterer de så heftig. Det overrasker omverdenen. Vi vet at demokratiet er svakt i Egypt. Men folk har en fornemmelse av hva som skjer, og de viser hva de vil. Det er imponerende og oppløftende.

Men vil folk på solsiden i Europa ta til seg det som skjer? Det rapporteres at president Mohamed Morsi mistenkes for statskupp innenfra. Men stemmeleiet heves ikke. Det er ikke alarm. Vår utenriksminister har nettopp understreket hvor gode forbindelser Norge har til Brorskapet. Statskuppet kom ubeleilig.

Men underspillingen henger ikke bare sammen med Morsis rolle i våpenhvilemeklingen. Den stikker dypere. Det henger også sammen med endringene i Europa, der de moderate islamistene anses som samarbeidspartnere, både i Midtøsten og våre egne samfunn. Det åpner helt andre perspektiver.

I denne sammenheng bør vi lytte til menneskene på dagens Tahrir-plass, og på deres representanter i Norge. Som Lily Bandehy, som Walid al-Kubaisi, og, vil jeg tro, Abid Raja, Shakeel og Shabana Rehman, Sara Azmeh Rasmussen, Tina Shagufta Kornmo – som alle har forstått forskjellen på individuell frihetskultur og kollektiv tvangskultur.

Derfor har angrepene på Bandehy et mye større perspektiv. Kritikerne sier: «Vi forstår ikke hva du sier.» Dette er det mest effektive maktmiddel til å uskadeliggjøre noen. Det er brukt av autoritære regimer og personer til alle tider. Man kan behandles som dum – Hylland Eriksen tilbyr seg å hjelpe til med å lese – eller ond, som både har fått egne medisinske og politiske diagnoser – islamofobi.

Shazad Rana føyer seg inn i rekken når han hevder at Bandehys premiss er at åpen debatt fremmer islamhat. Den logiske konklusjonen blir at debatten må stenges.

Det er grunn til å tro at Rana mener det han skriver, at det ikke er en vrangvillig tolkning.

«Sandnes»

Hvordan har dette vennlige mennesket fra Sandnes endt opp i en slik posisjon?

Svaret er at hvis lesningen av en tekst kun har én mulig tolkning, trenger man ikke vurdere andre. Eller rettere: man er ikke i stand til å lese den på noen annen måte. Det er den store forskjellen på Shazad Rana, Thomas Hylland Eriksen og alle deres meningsfeller: de er bare i stand til å lese virkeligheten på én bestemt måte. Eller finjustert enda en gang i mer freudiansk retning: hvis de støter på premisser som refererer til en helt annen måte å forstå verden på enn deres egen, reagerer de med avvergemekanismer. Da mobiliseres det til kamp. Inntrengeren må nedkjempes.

Hva er det Bandehy sier som er så truende? Hun sier to ting: Samfunnet har valget mellom å følge en kollektiv og en individuell kultur. Det merkelige fenomen har oppstått at en liberal vestlig elite har gjort det til sitt prosjekt å fremme en intolerant kollektiv kultur, i toleransens navn! Den gjør det på den tause majoritetens bekostning. Dens gamle kultur detroniseres og demonteres i rasende tempo, i takt med like hurtige demografiske endringer. Disse endringene, uten historisk sidestykke, forventer eliten at folket skal finne seg i uten å mukke. Man har definert at de indre demoner befinner seg i folkedypet og har utviklet et sett av institusjonelle maktmidler for å kontrollere befolkningen og styre samfunnet i ønsket retning. Den protest og kritikk som måtte finnes i befolkningen kaller man «grums». Selv er man hvit som snø og prediker det gode evangelium: likhet, rettferdighet, toleranse, åpenhet. Det er bare å følge autostradaen, den opptrukne kurs, så kommer man til utopia.

Trekke opp

I psykologien har man noen enkle mekanismer som normalt utrustede mennesker forstår umiddelbart. Ett av dem er provokasjon – eller: trekke opp. En person eller et miljø kan ved sin opptreden opptre så provoserende at det utløser reaksjoner. Men det trenger ikke være en provokasjon man vedkjenner seg. Hvis provokasjonen følger, eller er gjemt i sosialt aksepterte koder, blir ofrene forsvarsløse. Hvis de reagerer er det de som er problemet.

Problemet er velkjent i små gruppesammenhenger: en person opptrer på en måte som provoserer, han/hun er konfliktskaper, men er unndratt kritikk, enten på grunn av sin posisjon eller fordi den sosiale sammenhengen forbyr at det uttrykkes klart.

Reaksjonen kommer i det personen har forlatt «rommet». Da eksploderer det, eller tyter ut. Men hvis den formelle rammen forbyr at vedkommende kritiseres offentlig eller åpent, vil kritikken være henvist til uformelle sammenhenger: fra seriøs kritikk til baksnakking.

Personer med sosial erfaring og våkent blikk vil kjenne igjen dynamikken. Det skjer på institusjoner, på arbeidsplasser, i foreninger, over alt der mennesker møtes, og noen har sanksjonsmidler til å beskytte seg selv.

Hva skjer når større miljøer inngår forbund om å beskytte seg selv mot kritikk? Da legges et lokk på samfunnsdebatten.

Vi betaler ikke!

Bandehys kronikk er nettopp et forsøk på å beskrive en situasjon der hvite, vellykkede, karrierebevisste – stort sett menn – setter ut i livet en politikk som har konsekvenser for andre: både folk flest og innvandrere, les: muslimer. Hun velger seg Thomas Hylland Eriksen som symbol på disse hvite overtolerante menn som sjelden forsømmer en anledning til å dissekere den nasjonale kulturen og glede seg over at den smuldrer. Få personer vekker så mye antipati som Hylland Eriksen. Kan det tenkes at det har noe med dobbeltkommunikasjon å gjøre?

Forskjellen på Bandehy vs. Hylland Eriksen og Rana er at Bandehy forsøker å tilføre ny innsikt om gruppedynamikken i samfunnet. Vi kjenner tankegangen til Hylland Eriksen og Rana – og vurderer dem på deres reaksjon: de forstår ikke hva Bandehy sier. De stiller oss overfor et valg: oss eller Bandehy. Det er ikke bare en uredelig måte å debattere på, den sier også noe om uforenlige standpunkter.

Bandehys politikk er kritisk, søkende, hun er opptatt av individet. Hun har opplevd diktaturet på kroppen. Hylland Eriksen og Rana snakker og tenker som islamistene i Egypt. Ikke de voldelige, men de «moderate».

Vannskille

Kan det tenkes at dette er uforenlige verdier og verdener, at vi står ved et historisk skille? Jeg tror det. Jeg tror jeg har mer til felles med Lily Bandehy og Walid al-Kubaisi enn med Thomas Hylland Eriksen og Shazhad Rana. Hvilket beviser at dette ikke har med etnisitet å gjøre, det har med kultur, politisk kultur.

Utad representerer de to herrene toleranse. Men ser man nærmere etter er det en toleranse for intoleranse.

Akkurat som jeg mener Europa har hatt en så bitter og blodig erfaring med nazismen at nazistene ikke trenger taletid i det offentlige rom – de får holde på i sine kroker – og skal ikke slås helseløse på julebord – så har mennesker fra muslimske land en så bitter erfaring med politisk islam at de bør lyttes til når de advarer om konsekvensene av å lukke øynene. Parallellen er gyldig og relevant.

Slik nazistene erobret Weimar-republikken innenfra, med en blanding av legalitet og vold, gjør islamistene det samme. Resultatet er diktatur, og hvis det først får etablere seg er det svært vanskelig å rokke, for begge styrer ved en blanding av folkelig oppslutning, institusjonell kontroll, politistat og ideologi. Det er en dødelig kombinasjon for demokratiet og menneskene. Å bekjempe nazismen krevde ufattelige oppofrelser. Hvem sier at ikke noe lignende kan skje i Egypt? Det skjedde i Iran. Denne gang snakker vi om en bølge som går over hele den muslimske verden.

Man kan ikke forvente at Bandehy som utlending skal kjenne hele den kulturelle og historiske bakgrunnen til Norge: Men hun har fattet hovedpoengene. Hun vet hva diktatur er, hun kjenner det igjen.

Uniformen

Hijab er et slikt symbol.

Hylland Eriksen later som han ikke forstår. Han snakker om det farverike hijab-fellesskap. Det observerer jeg i Oslo hver eneste dag, og det er virkelig variert. Men det har en fellesnevner: tildekking, som sier noe om synet på kropp, kvinnens kropp, og det stikker meget dypt. Det forandrer kjønnsroller, og selve estestikken i samfunnet. Offisielt kan man snakke om likestilling til man blir blå. Hvis hijaben sprer seg vil likestillling bli et tomt ord. Slik er det når den ene part benytter uniformering, og den andre består av atomiserte individer.

Ved å late som om denne dynamikken ikke eksisterer fungerer Hylland Eriksen og Rana som dens apologeter. Selv om begge utad påstår de forsvarer frie valg. Som – i følge dem selv – innbefatte retten til uniformering. Vi vet nå hvem som betaler prisen.

 Villet naivitet

Rana tillegger Bandehy den mening at den antimuslimske holdningen i Norge skyldes en åpen debatt om integrering. Da må den logiske konklusjon bli at Bandehy ønsker mindre åpenhet, skriver Rana. Dette er mor-nille-logikk. Rana forholder seg konsekvent til et sett premisser som han påtvinger Bandehys tekst, men ikke er hennes.

Rana synes valget er greit. Han vil ha et islamistisk Kardemommeby der alle er frie til å gå med sin egen farverike hijab.

På lik linje som retten til å kunne «kle av seg»  ble en symbolikk for norske feminister, har hijaben blitt et symbol for muslimske kvinners rett til «å kle på seg». I det gode, mangfoldige samfunn bør individet ha rett til å velge selv. Press fra majoriteten er ikke noe bedre enn press fra minoriteten.

Ikke? Det kommer an på. Rana sitter i det en gang så trygge Norge og går inn for en politikk som tilslører at det er forskjell på hvilken majoritet og minoritet man snakker om. I vestlig demokrati er respekten for minoriteten en innebygd verdi som skal beskyttes. I islamismen er det majoriteten som har rett, og minoriteten blir i høyden tålt. Hvis man later som man er prinsipiell uten å nevne denne forskjellen, er man med på tilsløring. Denne tilsløring gir de kollektive tvangskreftene rom til å rykke frem.

Rana fortalte i et intervju at han ler av moren når hun ifører seg hijab så fort de er på besøk i hjemlandet. For ham er det kanskje et tegn på at man kan ha begge verdener. Men ikke for «oss» som er henvist til én verden. Kan det tenkes at Hylland Eriksen og Rana er gratispassasjerer som lukrerer på andres frihet?

Forsvar for diktaturet

At det er dekning for en slik beskrivelse ga Rana selv et eksempel på da han kommenterte at Trond Ali Linstad var fratatt Kongens fortjenestemedalje: Verdighetens pris.*

Jeg har holdt Rana for å være en av de best integrerte innvandrere i Norge. Helt fornorsket. En Sandnes-gutt. Men her oppviser Rana den manglende dømmekraft som røper at han ikke har forstått hva det handler om: Han åpner med å sammenligne Linstad med IKEA-gründer Ingvar Kamprad. Ut fra det vi har fått høre om Kamprad skulle vi boikottet varehuskjeden! Det er meningsløse paralleller, og meningsløst om Kamprad. Det er ikke slik historien fungerer. Kamprad er ikke aktiv eller troende nazist idag. Han begikk ingen forbrytelser. Han hadde noen vemmelige oppfatninger under krigen og visstnok også etter. Skulle vi brukt samme målestokk på omgivelsene ville det vært få steder vi kunnet handle. Dette er enfoldig og ubehjelpelig.

Men verre er det Rana skriver om Linstads meninger. Han mener han er gjort til fritt vilt og plassert i en gapestokk.

Jeg har liten sans for Linstad og hans holdninger, men det gjør ham ikke til fritt vilt. Vår egen verdighet gjenspeiles gjennom hvordan vi velger å behandle andre mennesker, og ikke ved å henge ut dem i en offentlig gapestokk. Tror vi at én urett kan forsvares av en annen, er vi så på sidelinjen av våre egne verdier at vi bør skamme oss.

Jeg vet ikke hva som er riktig eller galt i denne situasjonen. Det eneste jeg vet er at vi har satt et medmenneske – hvis holdninger vi avskyr – i en uverdig situasjon. Skal vi noensinne evne å gi ordet verdighet substans for oss selv utover festtalene, så er det nå. Vi skal imøtegå alle hans avskyelige holdninger, ikke frarøve ham hans verdighet. Det fortjener ingen, selv ikke Trond Ali Linstad.

Det er fantastiske ord. Linstad har konsekvent forsvart alt dikaturet i Iran har gjort. Vi snakker ikke om meninger. Linstad har ikke hatt meninger, han er uoffisiell talsmann for et morderisk regime. Ved å forsvare dette som legitime meninger er Rana med på å utviske noen viktige forskjeller. Å forsvare forbrytelser fortjener ikke noe forsvar. Og Linstad har hatt klippekort til avisene.

Forstår ikke Rana at han sparker og spytter på alle ofrene for Irans regime? Det er mange. Dette perspektivet ble borte i debatten om Linstad. Til tross for at det burde vært heist høyt. Hvordan kan opptatthet av fascisme ha noen mening hvis man lukker øynene for dagens fascisme? Er den unntatt bare fordi denne kommer i religiøse klær?

At Rana greier å knytte dette forsvaret for Linstads meninger til ordet verdighet, sier noe om islamismens og relativismens ødeleggende effekt. Nietzsche snakket om verdienes «umwertung», meningen snus på hodet, de får stikk motsatt betydning. Det er en effektiv erobring innenfra. De fleste mennesker står helt forsvarsløse overfor en slik strategi. De blir tause.

Språket blir meningsløst. Det går ikke an å snakke sammen. Det er dit vi har kommet nå.

Håpet er menneskene på Tahrir-plassen, iranere som kjemper for friheten. Mennesker her hjemme som forteller oss hva som er forskjell på frihet og tvang. Det er den fundamentale forskjell og den går ikke lenger mellom nordmenn og utlendinger/muslimer. Det er en ganske sjokkerende erkjennelse for mange. Og den er vel verdt å tenke over.

 

* Rana skrev to kommentarer om Linstad. Den andre utdyper den første.

Duftene fra Urtehagen

Det er vår evne til å se det verdige bidraget – i rekken av hans uverdige holdninger – som gjør oss mer nyanserte enn Linstad. Her finner han at folk som Linstad har en funksjon:

Vår store prøve er om vi klarer å «verdsette» heterogene ytringer. Vi må ikke havne i «like»-enveiskjøringen, et slikt spor kan gi en ensidig og kjedelig tilværelse. For at vi skal verdsette det vi liker må vi også ha en porsjon av det vi misliker å bryne oss på.

Lindstad er for meg en slik person som representerer noe jeg misliker.

Vi skiller oss fra holdningene

Grunnen til at jeg er villig til å «like» én som representerer noe jeg misliker, er at hans holdninger har gjort meg tryggere og bevisst på mine egne. Det er én (u)tilsiktet konsekvens av å «like» noe man misliker.