Sakset/Fra hofta

Lily Bandehy har åpenbart tråkket på noen meget ømme tær med sin kritikk av hvite antirasistiske prinser. Morgenbladet tar avstand fra henne uten å nevne navn! Og finner det utrolig at ikke Aftenposten har beklaget.

Det har gått en uke og ennå har ikke Aftenposten beklaget at avisen trykket en kronikk med følgende formuleringer: «Men hvem skapte størst rasistisk reaksjon? Det er Thomas Hylland Eriksen: Han skrev om å dekonstruere demokratiet, noe som fikk dråpen til å flyte over hos massemorderen Anders Behring Breivik. Thomas Hylland Eriksen ble ikke bebreidet for noe, men vi innvandrere og samfunnet betaler prisen for en uttalelse som Thomas Hylland Eriksen var stolt av.»

Skulle det være noe å beklage? Ja. På det dypeste. Et blikk på nyhetsbildet denne uken viser at vi i høyeste grad har behov for å forstå hva nasjonale fellesskap er. Få har større kunnskap om dette og knapt noen evner å forklare det bedre enn professor i sosialantropologi Hylland Eriksen.

Det er underlige formuleringer. Hvorfor nevner ikke Morgenbladet Bandehys navn? Det ville man garantert gjort med en norsk forfatter. Vandelsattesten til Hylland Eriksen er også merkelig: «Få har større kunnskap om dette og knapt noen evner å forklare det bedre…» Bandehy aner altså ikke hva hun snakker om. Det er samme nedlatende tone som professoren selv anla.

Det er lett å bli psyket ut av slike angrep. Bandehy forsøkte å ta debatten et steg videre. Men her støtte hun på en mur: Det er ikke tillatt å antyde at folk på den gode siden kan være skyld i noe negativt. Det er pussig og nesten komisk at også Morgenbladet gjør dette til et tabu.

Den multikulturelle propgandaen har kjørt i flere år, og går fortsatt for full steam. En av dens ideologer har vært Hylland Eriksen. Skulle det være spesielt dristig å si at dette har skapt en antipati mot muslimer på grasrota?

Fordømmelsen av Bandehy kan tyde på noe helt annet: Hun har truffet blink.

Hylland Eriksen føler seg feiltolket og forulempet. Men han har ingen problemer med å fremstille andre på den måten som passer han selv.

Les bare hva han skrev sammen med Jostein Gaarder i New York Times 28. juli:«A Blogosphere of Bigots»

IT is tempting to view Anders Behring Breivik, the self-described Christian crusader behind the July 22 massacre in Norway, as an isolated case of pure evil. Yet history has taught us that such acts of violence rarely occur independent of their social and cultural surroundings. The assassination of Sweden’s prime minister, Olof Palme, on a Stockholm street in 1986, like the January shooting of Representative Gabrielle Giffords outside a shopping mall in Arizona, took place at a time when caustic antigovernment rhetoric was widespread.

Mr. Breivik managed to commit two terrorist attacks in a single afternoon. But the hatred and contempt from which he drew his deranged determination were shared with many others throughout the international right-wing blogosphere.

The racism and bigotry that have simmered for years on anti-Islamic and anti-immigration Web sites in Norway and other European countries and in the United States made it possible for him to believe he was acting on behalf of a community that would thank him. As John Donne famously put it, “No man is an island … every man is a piece of the continent, a part of the main.”

Hylland Eriksen og Gaarder maner frem en stor uerkjent fare, og de kjenner den! De vet hvem disse menneskene er, som gjemmer seg, som ser ut som andre. De må avsløres.

Norway’s security police had estimated that only a small number of Norwegians belonged to domestic right-wing extremist groups in 2010 and that they did not pose a security threat — an estimate that clearly has turned out to be erroneous. There may be only a few known members of ragged and powerless white-power groups, but the thousands of right-wing extremists who don’t belong to recognized groups are harder to pin down.

The global Islamophobic blogosphere consists of loosely connected networks of people — including students, civil servants, capitalists, and neo-Nazis. Many do not even see themselves as “right-wing,” but as defenders of enlightened values, including feminism.

The Islamophobes of Norway have no manifesto, but they share three fundamental views: that Norway is in the hands of a treacherous, spineless, politically correct elite that has betrayed the pure spirit of Norwegian culture by permitting demographic contamination; that Muslims will never be truly integrated (even if they pretend to be); and that there is a Muslim conspiracy to gain political dominance across Europe.

En av de personene som nevnes er Bruce Bawer. Han kobles altså til et miljø som har «født» Anders Behring Breivik. Dette gjør Hylland Eriksen og Gaarder med største suffisanse. Dette skrev de fem dager etter Utøya. Det kostet dem ikke en kalori. De følte seg trolig vel.

Men når de selv blir kritisert for å fremprovosere reaksjoner av en mer generell karakter, ikke bevisst og til en konkret forbrytelse slik som Bruce Bawer – han innrømmes ingen formildende omstendighet – men indirekte, som en effekt av sin begeistreide omtale av det dekonstruerte Norge, da blåses det i fløyta, da vil dommerne utvise spilleren. Men siden Bandehy er brysom som innvandrer, foretrekker man å anonymisere henne. Hun har ikke oppført seg etter reglene. Kanskje hun kan lære?

http://morgenbladet.no/leder/2012/fellesskapets_grenser#.ULig39Pm6-E