Thomas Hylland Eriksen og Jostein Gaarder har et innlegg på bloggsiden til New York Times om 22/7. Det er selsom lesning.

Hylland Eriksen og Gaarder synes ikke å vite eller kjenne den høyre-blogosfæren de beskriver som farlig. De kjenner den ikke og kan følgelig heller ikke foreta distinksjoner. Mer forbausende er det at de kommer med utsagn som tyder på at de heller ikke synes å ha elementær historisk kunnskap. Resultatet kan bare bli populisme, om enn av godt gammelt merke.

Åpningen er likevel interessant, for den kaster lys over hvordan to kjente personer, den ene toneangivende i den flerkulturelle diskursen, tenker om politiske forbrytelser.

IT is tempting to view Anders Behring Breivik, the self-described Christian crusader behind the July 22 massacre in Norway, as an isolated case of pure evil. Yet history has taught us that such acts of violence rarely occur independent of their social and cultural surroundings. The assassination of Sweden’s prime minister, Olof Palme, on a Stockholm street in 1986, like the January shooting of Representative Gabrielle Giffords outside a shopping mall in Arizona, took place at a time when caustic antigovernment rhetoric was widespread.

Generaliseringer om at miljøet betyr noe er trygt og uangripelig. Man kan ikke se Anders Behring Breiviks handling løsrevet fra samtiden. Men derfra til å identifisere en bestemt årsakskjede en uke etter hendelsen er et drøyt stykke.

Det synes snarere som om THE og Gaarder ser etmønster, og hvilket mønster: Den politiske volden kommer fra høyresiden. Forfatterne mener giftig retorikk var skyld i attentatene på Olof Palme og Gabrielle Gifford. Men er det riktig? Er ikke årsakssammenhengen mer komplisert? Er det så enkelt som klisjeene til Jan Guillou eller Henning Mankell? Kunne det tenkes at de også var en del av problemet? Hva er årsaken til at Sverige har et så stort høyreekstremistmiljø – virkelig høyreorienterte/ekstreme – ikke legitime høyrepolitikere? THE og Gaarder bruker så bred penn at viktige distinsjoner forsvinner.

Ved å blande inn Jared Loughner viser THE og Gaarder hvor de tilhører politisk, for forsøket på å klebe Loughners attentat på Gifford på høyresiden er blitt tilbakevist. Det som sitter igjen, er inntrykket av hvordan liberale og venstreorienterte øyeblikkelig forsøkte å slå politisk mynt på drapsforsøket.

Dermed har THE og Gaarder signalisert hvilket ærend de er ute i:

Mr. Breivik managed to commit two terrorist attacks in a single afternoon. But the hatred and contempt from which he drew his deranged determination were shared with many others throughout the international right-wing blogosphere.

Her snubler de to over et problem. De innrømmer at høyreblogosfæren er liten, men det er – uforklarlig nok – en stor gruppe som mener det samme. Hva gjør man med det?

Beskrivelsen av denne utgruppen viser sosial forakt. THE og Gaarder har ingen forståelse for white trash.

There may be only a few known members of ragged and powerless white-power groups, but the thousands of right-wing extremists who don’t belong to recognized groups are harder to pin down.

Det er vanskelig å forstå at de i neste omgang skriver at bloggere består av kompetente folk:

The global Islamophobic blogosphere consists of loosely connected networks of people — including students, civil servants, capitalists, and neo-Nazis.

Så kommer nok et psykologisk grep hvor forfatterne avslører falsk bevissthet: Mange av bloggerne oppfatter seg ikke selv om høyreorienterte, men tror de kjemper for opplysningsverdier. Interessant. Hvem skal avsløre hvem som er ekte og uekte opplysningsspredere? THE og Gaarder.

Many do not even see themselves as “right-wing,” but as defenders of enlightened values, including feminism.

Hylland Eriksen og Gaarder skrider så til verket. De har avslørt at noen tror de sprer opplysning, men i virkeligheten sprer hat, for i neste avsnitt skriver de om hatet mot islam og venstresiden, og en konkret person som nevnes er Bruce Bawer som har skrevet While Europe Slept: How Radical Islam is Destroying the West from Within.

De nevner også Gates of Vienna, Bat Ye’or og Pamela Geller. Men dette er mennesker som enten er anonyme eller bor andre steder. Bawer er amerikaner, men bor og arbeider midt i Oslo. Vet Hylland Eriksen og Gaarder hva de gjør ved å henge ut Bawer på denne måten?

THE har alltid vært en politisk kommissær, og 22/7 får frem denne egenskapen hos flere. Det er synd, for dette er akkurat samme oppførsel som forfatterne beskylder Bawer for. De leverer en stempling av en konkret person og sier han sprer hat. Det er farlig nær den landsforræder- og sviker-retorikken som de mer outrerte og militante på den islamkritiske fløy har benyttet. For hva gjør man med folk som sprer hat? Etter 22/7 er dette utilgivelig retorikk.

Men Gaarder og Hylland Eriksen synes overbevist om sin egen fortreffelighet. Tanken om at dette er farlige tanker, streifer dem ikke.

Presisjonsnivået kommer til uttrykk i en setning om at islam-frykten har våknet i Europa etter flere hundre års fred. Man vet ikke helt om man skal ta forfatterne på alvor etter en slik setning. Det er et uttrykk for at man hengir seg til drømmer. Ta en tur ned til Sentral-Europa og Balkan, og frykten for ottomannerne var en reell frykt helt opp til langt innpå 1800-tallet.

De to nevner oppfatningene som de mener er å hisse til hat. Deres beskrivelse er egnet til å forby en legitim politisk debatt.

The Islamophobes of Norway have no manifesto, but they share three fundamental views: that Norway is in the hands of a treacherous, spineless, politically correct elite that has betrayed the pure spirit of Norwegian culture by permitting demographic contamination; that Muslims will never be truly integrated (even if they pretend to be); and that there is a Muslim conspiracy to gain political dominance across Europe.

Mangel på selvrefleksjon viser seg når de to skriver:

Europe’s new right is, in other words, not neo-Nazi; it has swapped anti-Semitism for Islamophobia.

Det var en lite klok påstand. En stor del av New York Times’ lesere vil huske Jostein Gaarder for hans antisemittiske kronikk i Aftenposten under krigen i Libanon. Den er allment akseptert som antisemittisk. Gaarder har bedt om unnskyldning. Burde det ikke mane til varsom omgang med bruk av islamofob-diagnosen når man selv sitter i glasshus?

Det er vanskelig å forstå at THE og Gaarder kunne levere et såpass stupid innlegg. De viser at de ikke forstår at disse klisjeene er gjennomskuet av et stort antall intellektuelle amerikanere. Gaarder har bevist at han hadde en mentor da han ødela sitt gode navn og rykte med kronikken. Han burde finne seg en annen.

A Blogosphere of Bigots
By JOSTEIN GAARDER and THOMAS HYLLAND ERIKSEN
Published: July 28, 2011