Gjesteskribent

“Yet history has taught us that such acts of violence rarely occur independent of their social and cultural surroundings.”

Thomas Hylland Eriksen og Jostein Gaarder, The New York Times 28. juli 2011

Akademikere og kommentatorer har stått i kø for å veilede oss om hvordan vi skal forstå og reagere på terrorhandlingene 22. juli. Men det har vært vanskelig å få øye på et eneste underliggende samfunnsproblem terrorhandlingene koples til, og som det følgelig antydes å være grunn til å gjøre noe med, utover at det finnes medier og organisasjoner som kanaliserer kritiske holdninger til innvandring og islam. Det er klare politiske motiver hos mange av debattens aktører for å sette nettopp dette i fokus, men dermed innsnevres en debatt som burde favne mye bredere.

Det første nivået som må analyseres er åpenbart det individuelle (individualpsykologiske) nivået. Det kan vanskelig bestrides at dette nivået har stor forklaringskraft. For det første fordi handlingene etter alt å dømme ble utført av en enkeltperson alene, uten medsammensvorne hverken i den konkrete og praktiske gjennomføringen eller i form av organisatorisk tilhørighet til noen som støttet ham i en slik form for handling. For det andre er handlingene av en slik karakter at de vekker universell avsky. For det tredje har vi sett en grad av målbevissthet og gjennomføringsevne som er formidabel. Den svenske kriminologen Leif G.W. Peerson har sagt at det er tale om et unikt menneske, med negativt fortegn.

Det unike ved handlingene er også det som gjør at de skaper så sterke reaksjoner, og tilsvarende ønske om å finne ut hva som kan gjøres for å unngå noe liknende igjen. Men reelt trekker dette i retning av at samfunnsmessige forklaringer har begrenset relevans og at det likeledes er begrenset hvilke konsekvenser samfunnet kan trekke, ut over tiltak av sikkerhetsmessig og polisiær karakter.

Det andre forklaringsnivået er det ideologiske, og handler om de synspunkter, holdninger og ideer som er brukt til å begrunne handlingene, uttrykt i hans ”manifest”. Hva man ellers kan si om dette, inneholder det noen ideologiske oppfatninger, og disse ideene har utvilsomt vært av betydning for handlingene. Også for et individ hvis handlinger ikke får støtte av noen andre, er det viktig å knytte an til noe utenfor en selv, noe som kan deles av flere.

I Breiviks virkelighetsoppfatning er det ikke vanskelig å trekke fram hovedpunkter som kan knyttes til oppfatninger som, i en mer dempet form, har adskillig utbredelse. Han skuer tilbake mot et idealisert 50-tall og vil gjenopprette europeiske nasjonalstater basert på en etnisk og kulturell (religiøs) ensartet befolkning og preget av gamle kulturelle dyder. Dette betegner han som kulturkonservatisme, hvis motpol er kulturmarxisme. Hans mest brennende politisk-ideologiske anliggende handler om kampen mot masseinnvandring, spesielt av folk fra den tredje verden og av muslimer. Det er her man finner hans tydeligste samtidige inspirasjonskilder.

Standpunkter i denne retning vil mange ha uten på noen måte å være tilbøyelig til udemokratiske virkemidler, enn si kaldblodig massemord på barn. En ideologi som lar seg forene med de faktiske handlinger som her er utført, inneholder noe annet og mer. Bernt Hagtvet har pekt på avhumanisering av motstanderen, som et sentralt element i ”den totalitære mentalitet”. Øystein Sørensen har fremholdt at Breiviks ideal er et patriarkalsk og autoritært Europa, i siste instans styrt av en selvbestaltet elite, en samfunnsordning nært beslektet med Khomeinis politiske system i Iran. Disse elementene skiller Breiviks ideologi avgjørende fra andre som kan kalles konservative.

Det ideologiske forklaringsnivået har fått bred plass i de kommentarer som til nå har kommet. Etter min mening har det fått for stor plass, særlig fordi det er det ”alminnelige” og ikke det spesielle i Breiviks ideologi man har festet seg ved.
En grunn til dette er åpenbart at det er en stor politisk fristelse å utnytte situasjonen til en offensiv for å brennemerke alle med synspunkter som på et eller annet vis kan gjenfinnes hos Breivik. (Breiviks hat mot EU kan jeg riktignok ikke erindre å ha sett forsøkt utnyttet til å demonisere den norske EU-motstanden.) Alle som fremmer ideer som er kritisk til innvandringspolitikk, islamisering, feminisme osv kan gis en form for medansvar for de uhyrlige handlinger. Marie Simonsens innlegg om ”De fortapte menn” i Dagbladet 24. august står som et av de mest usaklige eksempler på dette. Hun prøver her å klistre alle som ikke deler hennes egne feministiske ideer til terroristens idéverden.

Thomas Hylland Eriksen var, sammen med Jostein Gaarder, raskt ute i New York Times med et innlegg som identifiserte den ”islamofobiske blogosfæren” som årsaken til at Breivik kunne tro at han hadde støtte for sine handlinger. Dette er fulgt opp med en kronikk i Aftenposten 22. august under overskriften ”Uakseptable ytringer”. Når den dypere samfunnsmessige forklaring på Breiviks handlinger, er begrenset til det forhold at visse typer ytringer fremsettes og har kanaler for å nå ut, blir de adekvate tiltak for å unngå gjentagelse (”Aldri mer 22. juli!”) også begrenset til å søke å forhindre ytringene og deres muligheter til å nå et publikum.

Det kommuniseres uklart om hvorvidt man ønsker å stramme inn grensen for hva slags ytringer som skal anses som straffbare, men det syn som Hylland Eriksen fremstår som talsperson for, har i alle tilfelle slagvidde langt utover dette. I utsagn som at samfunnet nå må sette kampen mot ”islamofobi” og ”rasisme” på samme linje som kampen mot nazismen etter 2. verdenskrig, ligger det klare signaler. Så fleksibelt som disse to begrepene brukes i den offentlige debatt, kan dette godt fungere som brekkstang for å presse kritikk av islam og innvandring ut til samfunnsdebattens margin.

Et tredje forklaringsnivå jeg vil foreslå, er mediene selv. Å se en bjelke i sitt eget øye kunne ifølge Jesus være vanskeligere enn å se splinten i sin brors. Spørsmålet som de fleste medier og kommentatorer unnlater å stille er ellers et journalistisk yndlingsspørsmål: Hvorfor? Man finner at Breiviks ideologi, som fikk støtte i grumset i ” bloggosfæren”, er en forklaringsfaktor, men unnlater å fortsette å spørre hvorfor disse nettstedene oppsto? Og hvorfor føler så mange behov for å gi uttrykk for sine meninger i krass form her og i nettdebatter ellers?

Dersom ikke slike spørsmål stilles, sier man at de nettsteder som gjøres til viktige forklaring Breiviks handlinger, er oppstått ut fra intet, som fenomener uten noen årsaksforbindelse til andre samfunnsforhold. Dette er lite intellektuelt tilfredsstillende.

Et plausibelt svar er at mange over lang tid har opplevd at deres egne erfaringer og deres egne meninger, knyttet til blant annet innvandring, ikke får noe rimelig uttrykk i de aviser de leser, de TV-kanaler de ser på og de radio-programmer de hører på, og heller ikke i offentlig informasjon fra myndigheter eller bidragene fra universiteter og forskningsinstitutter.

Mediene synes visst selv de har sitt på det tørre ved at de gir plass for enkeltstående kritiske leserinnlegg (gjerne betegnet som ”grums fra folkedypet.”) Dette kan imidlertid ikke veie opp for en redaksjonell linje preget av en forbløffende liten grad av meningsvariasjon – fra Klassekampen til Aftenposten. Dette samtidig som den folkelige innvandringsskepsisen har vært sterk. Gjennom mange år har en betydelig del av befolkningen privat gitt uttrykk for synspunkter relatert til innvandring og innvandrere – basert i egne konkrete erfaringer – som norske aviser ville regne som bortenfor det akseptable å sette på trykk.

Det ville være et spennende forskningsprosjekt å gjennomgå nyere norsk mediehistorie med henblikk på hvordan mediene har fylt sitt samfunnsoppdrag i forhold til den siste generasjon masseinnvandring. På samme måte burde samfunnsforskningen gjennomgås, siden det er nære bånd mellom de akademiske miljøer og mediene i landet. SSBs urealistiske og ”beroligende” demografiske prognoser, og pressens vilje til å sluke disse, kan nevnes som eksempel (i Ole Jørgen Anfindsens Selvmordsparadigmet fortelles en historie i så måte som kaster et lite flatterende lys over Aftenpostens Ulf Andenæs).

Når mediene ikke i rimelig grad speiler egne erfaringer, og når de holdninger som til stadighet gjentas i offentligheten kolliderer med de tanker og følelser mange har, så oppstår naturligvis et trykk for å ytre seg gjennom andre kanaler. En underliggende bitterhet over medier som håner en og politikere som ignorerer en, har satt preg på ordbruken. Ensidigheten og krassheten i disse foraene kan tolkes som en reaksjon mot det som oppheves som ensidigheten i de store mediene.

Internett har – parallelt med, men i og for seg helt uavhengig av dette – fått utbredelse og har åpenbart vært en forutsetning for ”bloggosfæren”. Men uten internett ville en fått andre utløp, og det kan ikke ses bort fra at man i så fall ville sett mer av ekstreme organiserte grupper orientert mot fysiske aksjoner heller enn å kjempe med ord.

Diskusjon om hva som bør gjøres ut fra en analyse på dette nivå har vært fraværende. De store mediene har ikke vist noen tegn til selvransakelse. La meg her antyde at noen av dem burde skaffe seg kommentatorer som faktisk deler den uro som en stor del av befolkningen føler, og som ikke ser det som sin oppgave å oppdra dem til å tenke annerledes. Og vi burde se konstruktive bidrag til hva som kan gjøres med selve innvandringens omfang, i stedet for det selvoppgivende mantra om at man ikke kan gjøre noe som helst.

Det fjerde forklaringsnivået: Fenomenet Breivik må, dersom man søker en forklaring i sosiale og kulturelle forhold, også knyttes til det faktum at det har foregått en masseinnvandring til Norge og andre vest-europeiske land av folk fra fremmede kulturer og samfunnsforhold. Her har det, på grunnlag av tidligere utvikling, bygget seg opp tendenser som har slått ut formidabelt de siste år. Et eksempel er en firedobling av antall skoler med flertall minoritetsspråklige i Oslo på kort tid (58 ved siste telling).

De som stopper sin analyse av Breivik med bloggosfæren, eller Fremskrittspartiet, må mene at innvandringen i seg selv ikke er noe problem, problemet er kun det at noen som utbrer skeptiske holdninger til den. Men hvis en i land etter land ser at masseinnvandring medfører reaksjoner og konflikter, blir det ikke en underlig mangelfull samfunnsanalyse, for ikke å si ren moralisme, å ikke oppfatte dette som sosiale realiteter?

Les også

-
-
-
-