Kommentar

Åsne Seierstad fikk tirsdag denne uken 17.11 en artikkel på trykk i Aftenposten under overskriften ”Kampen mot gråsonen”. Artikkelens bærende tanke går ut på å stille IS og ”høyreekstreme” ved siden av hverandre som ”perfekte fiender og speilbilder” som ”næres av samme idé om at vi ikke kan leve sammen.” Artikkelen avstedkom en invitasjon til Dagsrevyen påfølgende kveld, der hun fikk anledning til å representere det reflekterende innslag i en nyhetssending ellers preget av IS barbariske likvidasjon av sin norske fange og nye væpnede konfrontasjoner i Paris.

310315-Asne-Seierstad

Hennes ”analyse” inneholder ett rasjonelt synspunkt. For øvrig savner hennes skriverier logikk og er et kroneksempel på føleri i samfunnsdebatten.

”IS kan nedkjempes militært i Syria og Irak, i alle fall for en stund, men bomber kan ikke stanse terror.”

Dette har hun rett i. Men når hun synes å mene at militære virkemidler ikke har noen effekt, eller til og med bare virker mot sin hensikt, så er det sludder. Fysisk ødeleggelse av IS sine styrker, deres ledere, deres installasjoner, deres infrastruktur vil selvsagt ha enorm betydning for å svekke deres slagkraft og dermed også deres inspirasjonskraft. Slik militær destruksjon av Nazi-Tyskland var en uomgjengelig del av knusingen av nazismen i Europa.

Men det er ikke nok, enig i det. Hvorfor er det ikke nok? Og hva er det mer som skal til? Noe svar på det første spørsmålet får vi ikke, men vi aner det underliggende budskap om verdens urettferdighet, om imperialisme – og Israel. Sitt svar på det siste spørsmålet får hun frem gjennom en sidestilling av Anders Behring Breivik på den ene siden og IS på den andre siden, en retorisk øvelse som skal vise at disse to kreftene står for det samme, de forenes i “den rene fascisme”. De har også tilsvarende strategi. Av dette følger, i forfatterens tvingende logiske resonnement, at akkurat den samme oppskrift gjelder for hvordan vi skal bekjempe dem.

“IS vil at europeere skal frykte muslimer, bli mistenksomme, snu ryggen mot dem, at islamskepsisen skal øke, at det skal bli vanskeligere å være ung muslim i Europa. Dermed vil flere frustrerte og fremmedgjorte unge søke seg over til jihadismens brorskap. Det er IS’ uttalte mål og strategi. Det er opp til oss om planen virker eller ikke.”

Vi skal altså gjøre det motsatte av hva IS vil, være mer åpne og positive til muslimer, slippe dem mere til, gjøre det lettere å være muslim i Europa. Beviset på at denne oppskriften er det som skal til for å eliminere IS som trussel i Europa, er at den samme metoden viste seg å fungere så glimrende mot den norske fascisten:

“Den norske islamofobens plan feilet nemlig. Hans samfunnsanalyse sviktet. Terroren førte ikke til angrep på nasjonalister, som skulle reise seg i protest, danne uavhengige celler og utføre angrep som skulle gå over i borgerkrig.”

Det kunne virke urettferdig å gå løs på et slikt litterært skriftstykke med logiske og saklige argumenter, som om det var et statsvitenskapelig arbeid eller en politisk-historisk analyse, om det ikke var for det politiske og ideologiske budskapet det fremmer. Som det illustreres av den oppmerksomhet hun får av Aftenposten og NRK, er det mange som gjerne vil at hun skal ha rett i det hun påstår, og som vil pushe hennes “løsning” på oss. Derfor er det grunn til å påvise hvor forvirret, tåpelig og farlig dette er.

Ta først den helt uproblematiserte sammenstillingen av de to fenomener Breivik og IS, for et øyeblikk uavhengig av spørsmålet om deres ideologiske slektskap, som om det overhodet var relevant å sammenlikne disse som politisk-militære trusler. Breivik var i stand til å sprenge en bombe i regjeringskvartalet og drepe 77 på Utøya. Men han var totalt alene i sitt forehavende, hans territorium var gutterommet hos mor, og da han var plassert bak lås og slå, var den faren han representerte effektivt eliminert. IS er – som det tør være kjent – en militær og ideologisk-politisk organisasjon med territoriell kontroll (inntil nylig i hvert fall) over et område større enn UK, med voldsom militær styrke, med tusener av aktive militante og det mangedobbelte antall sympatisører over hele verden, beredt til dødelige slag når som helst. Det er som å sammenlikne klasking av spyfluer i stua med å nedkjempe gresshoppesvermer. Det som var den faktiske løsning på problemet Breivik, innesperring av en person på ubestemt tid, er åpenbart ikke nok mot IS. Dessverre.

Så er det sammenligningen av Breiviks og IS´sin strategi. Breivik så for seg at hans aksjoner ville “fremprovosere en heksejakt på moderate kulturkonservative nasjonalister”, som det heter i tingrettens dom. Dette ville bidra til mer sensur, som igjen ville føre til polarisering og bidra til ytterligere radikalisering. Det er interessant at det nettopp var i de kretser som det er nærliggende å assosiere med Åsne Seierstad, at man med særlig iver fulgte opp den første delen av Breiviks strategi. Et stykke på vei fungerte strategien, fordi venstresiden reagerte som forventet og fikk mange med seg. Men strategiens del 2, at de moderate skulle bli radikalisert og danne væpnede celler, inntrådte ikke. Hovedeffekten ble en styrking av venstresiden og at det – for en tid i hvert fall – ble mye vanskeligere å fremme balanserte innvandrings- og islamkritiske synspunkter. Så hva skulle man kunne lære av dette hva gjelder kampen mot IS? Om noe, måtte det vel være at en kraftig ideologisk mobilisering, støttet opp av restriktive tiltak kan ha sin effekt.

Videre til ideologiene. Man kan godt kalle både Breivik og IS for fascister. Sistnevnte bør vel da være berettiget til termen “islamofascister” eller “theofascister”. Men det er likevel store forskjeller. IS baserer seg på en religion, et ideologisk byggverk med dype røtter i historien og kulturen til hundrevis av millioner av mennesker og som preger alle aspekter av deres daglige liv. Vi kan fra utsiden velge å kalle det en ekstrem utgave av religionen, men faktum er at den har en meget sterk og klar forankring i den. Og det er en versjon som har styrket seg voldsomt i lengre tid blant de troende. Breiviks ideologi unndrar seg igjen enhver meningsfull sammenligning hva gjelder forankring og appell. Strategien for å bekjempe den førstnevnte kan hente lite lærdom fra strategien mot sistnevnte.

På et abstrakt nivå kan man si at de begge står for en rendyrking av en “oss” mot “dem”-tenkning. Men hvor mye veiledning gir det for hva som skal til for å bekjempe dem?

IS må bekjempes med militære og med politi, fordi de er en militær trussel og en trussel mot den fysiske sikkerheten til mennesker i Europa. Babbelet til Åsne Seierstad endrer ikke en tøddel på det, men kan bidra til å svekke en nødvendig beredskap. Men IS må også bekjempes ideologisk, og det kan ikke gjøres uten en forståelse av hva dc faktisk er og hva de bygger sin styrke på. Parallellen til Anders Behring Breivik er i den sammenheng kun egnet til å skape forvirring, ikke innsikt.

Fordi IS direkte ser seg tjent med å ramme “gråsonene”, der muslimene lever forholdsvis fredelig sammen med ikke-muslimer, skal vårt mottrekk være å skape flest og størst mulig slike “gråsoner”?

Ja, det skal det visst. Og det er også det samme som å være mot Breivik, som, ifølge Seierstad, er motstander av multikulturelle samfunn som funker. Det er mulig han er det. Det rasjonelle grunnlag for sterk skepsis til ytterligere innvandring av en viss type er imidlertid erfaringer for at det ikke funker, eller i hvert fall bare med meget store kostnader, når den europeiske majoritetsbefolkningen beveger seg i retning av å bli minoritet i sine egne land. Seierstad gir selvsagt ikke et eneste argument for at ytterligere multikulturalisering av Europa vil bringe velsignelser med seg. Hvis Breivik er imot det, må det vel være godt? Så dypsindig er det underforståtte resonnementet.

Islamistene bygger ikke på rasjonelle overveielser eller erfaringer om hvilken type samfunn som skaper velstand og gir folk trygghet og livsutfoldelse. De bygger på et mandat fra sin Gud og sin profet om å kjempe til hele verden er underlagt islam. Dette er godt fordi Allah vil det. Ingen andre begrunnelse er verken nødvendig eller ønskelig. I denne forstand er “rene samfunn” deres mål, men det betyr selvsagt ikke at de mest “fargerike” deler av Europa – som Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Sverige – fra deres synspunkt innebærer en mer uønsket situasjon enn der majoritetsbefolkningen fortsatt dominerer, som i de øst-europeiske land. Tvert imot. Den førstnevnte situasjonen er allerede et godt stykke på veien mot målet. Den gir betingelser for handlinger innrettet på å dra utviklingen enda et skritt videre. Det fremstår med all tragisk tydelighet. Mens i land som Polen, for eksempel, gis det ikke slike betingelser for kamp.

Det er åpenbart i tråd med IS sitt strategiske mål at det i størst mulig grad slippes inn mennesker fra muslimske land til Europa, derunder flest mulig som på forhånd er besjelet av islamistisk ideologi, at disse blir en størst mulig andel av befolkningen, at de i størst mulig grad får utfolde sin religion og prege sine vertsland, at de ikke møter ideologisk motstand basert i vestlige verdier, og at det slik gis grobunn for islamistenes misjonering, fordi IS er islam.

Alt det Seierstad ber om, er derfor den rene ønskelisten fra IS. Faktisk er det slik at Vest-Europa i lang tid har fulgt hennes oppskrift. Dette har vært avgjørende forutsetninger for at IS har kunnet etablere seg som den forbannelse de i dag utgjør. Men underforstått i Seierstad ideologiske fortelling sies det motsatte, at det er fordi vi ikke har vært enda mer åpne og imøtekommende at vi står der vi står. Slik legger man et tåketeppe over de virkelige forhold og legger skylden på de som beskriver virkeligheten.

Er det noe som forklarer hvor sterkt ekstrem islam står i ulike vestlige land, så er det hvor imøtekommende landet har vært dels i forhold til omfanget av muslimsk innvandring og dels med hensyn til ikke å konfrontere uakseptable aspekter ved religionen. Det er på disse områdene vi er nødt til å endre vår praksis.

Mest lest