Kommentar

Det kan virke som om det er høyere under taket hos våre politikere enn hos samfunnsdebattanter for tiden. Mens statsminister Jens Stoltenberg understreket at «vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet», preges den daglige debatten etter tragedien av panikk og overreaksjoner, der følelser og avstandstaken dominerer mer enn sunn fornuft og langsiktig forebyggingsarbeid.

Jeg oppfatter terrorhandlingen som et angrep på Arbeiderpartiet og demokratiet. Det er ikke bare minareten som gråter, men en hel nasjon. Det er ikke bare minareten som gråter, men også det norske flagget.

Den påfølgende debatten har forvandlet et ideologisk angrep på Arbeiderpartiet til et rasistisk angrep på muslimene. Denne oppfattelse av tragedien framstår for meg som god dag mann – økseskaft: For tross for at terrorrens motiv var misnøye med både «marxister» og muslimer, har Breivik ikke angrepet muslimene, heller ikke partiet Rødt, men derimot Arbeiderpartiet. Det er ikke tilfeldig. Han angrep Arbeiderpartiet som åpnet dørene for oss muslimer og står bak prosjektet det multikulturelle samfunn. Det er partiets ledere som var bombens mål. På Utøya prøvde han å myrde framtidens partiledere.

Breivik er ingen tradisjonell rasist styrt kun av hat mot muslimer, han er også styrt av en ideologi som for 20 år siden var helt fraværende. Hadde Breivik vært rasist, styrt kun av hat mot muslimer, ville han ha kastet en bombe på en moské eller på Islamsk Råds kontor, han ville han ha kjørt ned på Grønland, sett seg ut muslimske innvandrere og skutt dem. Han gjorde ikke det.

På en indirekte måte kan det se ut som om debattantene skylder på muslimene, ettersom debatten dreier seg kun om dem.

I dag snakker alle om å være forsiktig med å kritisere innvandring og islam. Skal man av samme grunn forby kritikk av Arbeiderpartiets politikk? Slutte med å kritisere Aps argumenter?
Vi muslimer er en del av det norske folk som ble angrepet av en høyreekstremist. Media knytter muslimene til terrorens motiv mer enn marxister og Ap-medlemmer.

Debatten som foregår nå lover ikke godt for statsministerens ønske om åpenhet og demokrati. Klassekampen intervjuet mange aktører, som Lars Gule og Aslak Nore, mens Olav Elgvin inntar liknende standpunkt i Aftenposten: Det hele dreier seg om måter å begrense ytringsfrihet på. De ønsker ikke at høyreekstreme grupper fritt skal uttrykke seg på en måte som kritiserer muslimene og statens politikk.

Denne debatten er irrelevant når det gjelder Breivik, for hans innlegg på nettet var moderate, ifølge PST-sjefen. Å sjikanere muslimer har ikke vært akseptert i etablerte media. Ytringsfriheten er allerede begrenset av hensynet til muslimer, og ble ytterligere innskrenket etter karikaturtegningene i Danmark. Nå virker det som alle mener at årsaken til Breiviks handlinger er ytringsfriheten. Det virker som om de forstår ytringsfriheten som en belønning til dem som har gode meninger, ikke en løsning på konflikter basert på motstridende meninger.

Debattantene som roper etter strengere rammer for offentlig debatt er Breiviks indirekte medhjelpere. For Breiviks angrep hadde som mål å bekjempe demokratiet, og disse debattantene bekjemper ubevisst ytringsfriheten i sjokkets heteste tid.

Jeg mener at begrenset ytringsfrihet er årsaken til fremvekst av høyreekstremismen. Kan manglende frihet og ytringsfrihet føre til terror?
På 1980- og 1990-tallet hadde høyreekstremismen ingen samlende ideologi, noe de har begynt å utvikle i dag. Derfor vil ikke å ta avstand fra deres ideologi og samtidig segregere dem og hindre dem i å delta i debatten stoppe dem. Høyreekstremisme kan ikke bekjempes ved å ta avstand fra dem, men ved å debattere, skape dialog og motbevise. De baserer sine holdninger på en del fakta sammenvevd med konspirasjoner og feil konklusjoner.

Hvis offentligheten segregerer dem ved ikke å ta dem på alvor, vil det virke som om offentligheten bidrar til å bekjempe åpenheten de selv står for. Den norske åpenheten gjelder for alle i samfunnet, til og med disse høyreekstreme gruppene.

På hvilken måte møter disse ekstremister oss? Den parten som har makten kan bidra til å bestemme måten disse høyreekstremistene møter oss og samfunnet på. Staten, offentligheten, media og redaktører kan spille en viktig rolle. Det er den politiske makten som bestemmer på hvilken måte meningsmotstandere møtes: Med dialog og diskusjon, eller med vold og avstandstaken.
Disse ekstremistene er norske borgere: De er borgere av et demokratisk land, og de må oppleve demokratiet, som er mer enn retten til å stemme på et parti under valget. Demokratiet er en pakke som består av et verdisett av ytringsfrihet og menneskerettigheter, som alle borgere kan benytte. Når ekstremistene ser at fremmede muslimer og muslimske borgere kan fylle avisenes spalter med sine meninger mens de selv blir segregert, vil de føle at deres borgeretter er blitt redusert, og deres rett til å formidle sine meninger berøvet.

Deres demokratiske rettigheter blir altså redusert, noe som er det verste en demokratisk borger kan oppleve. Dermed kan de benytte seg av andre midler for å få oppmerksomhet, og de vil utvikle seg utenfor offentlighetens kontroll. Er det ikke bedre at debatten blir styrt av kvalifiserte redaktører i Aftenposten, Klassekampen og andre riksaviser, enn at denne debatten utvikler seg utenfor offentlighetens kontroll og på en uoversiktlig og hemmelig måte?

Vi har hittil lest at de skriver at muslimer er kakerlakker og parasitter, som om det er alt de står for. Men de sier ikke til folk: «Muslimer er parasitter, så kom og vær med oss». De overbeviser sine tilhengere med argumenter og fakta. Media burde føre en saklig og argumenterende debatt mot dem der målet ikke er å vinne, men å overbevise og utveksle tanker. De må føle at debatten i media kjøres på saklig grunnlag. Vi kan ikke møte deres propaganda med «positiv» propaganda.

Det er ingen fare å diskutere høyreekstremismens tro. Jeg vil hevde at vi ikke er imot at Breivik skrev, for hans språk var moderat tross for at vi er uenige, og vi kan diskutere og argumentere mot det han skrev. Men vi er imot den udemokratiske handlingen han har begått. Om Breivik hadde skrevet en kronikk i dagspressen, om han hadde blitt debattert og blitt tatt på alvor, ville han nå muligens ikke ha sittet i isolat, ville han ha moderert sin retorikk og oppdaget svakheten ved sin diskurs, og de som ble myrdet, ville ha vært levende blant oss. Media og staten, via dialog, kan inkludere alle borgere i debatten, det er deres rolle og oppgave. Dette kan hindre at folk føler seg utestengt fra en debatt som også gjelder dem og deres framtid.

Det er en utopi å tro at Norge kan bygge et samfunn der alle liker alle. Dette er akkurat hva demokratiet bygges på: Et fundament for folk som strider og argumenterer mot hverandre, men likevel samarbeider for å bidra til samfunnets goder. Om avisene gir rom for ekstreme kritiske stemmer burde borgere med muslimsk bakgrunn tåle dette slik andre norske borgere også tåler kritikk som sårer dem. Dette er et bevis på integreringen i samfunnets verdier.

Ytringsfrihet gir glede når vi benytter den, men sårer oss når andre møter oss med motargumenter. Kjærlighet er den beste fakkel man kan bære i vår tid, men vi kan også hate hverandre og mislike hverandre og likevel lære å skape et fungerende samfunn.

Det er en tilstand som forsøkes etablert i media etter terroren, nemlig at enhver som kritiserer islamisme eller er kritisk til sider ved multikulturalismen er potensielle terrorister eller enige med Breivik.

I et sivilisert land med utviklet medieapparat og utallige fagfolk burde man skille mellom to typer kritikk:

a) Kritikk basert på fakta og som har som mål å utvikle. Denne kritikken blir formulert av norske eller muslimske seriøse kritikere med gode hensikter. Kritikk er med på å utvikle samfunnet, og den muslimske minoritet utvikler seg ikke på en annen måte enn resten av det norske samfunnet. Ved å utestenge den muslimske minoritet fra kritikk, og nøye oss med ros og hvitvasking, isolerer vi dem fra utviklingen og skader integreringen. Integreringen er i seg selv en kritikk, for den innebærer at det fins vaner og verdier i kulturer som burde erstattes med noe nytt som ikke kolliderer med verdisettet samfunnet lever etter.

b) Kritikk som har som mål å ta avstand fra muslimene i Norge og eliminere håpet om at integreringen kan realiseres så vi kan leve i sameksistens og felleskap.

For årsaken til terror er ikke at Breivik skrev på document.no, der har også Lars Gule skrevet. Årsaken til terroren er heller ikke manifestet på 1500 sider. Jeg har en venn som leste manifestet. Han ringte meg og sa:

«Walid, jeg har dessverre skiftet mening etter å ha lest manifestet. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg kontakte politiet?» Han henviste til mange fakta og tanker. Jeg sa til ham:

«Ingen fare om du diskuterer dette og snakke om dette, men husk: Mentaliteten bak bomben er destruktiv.»

For årsaken til tragedien er ikke kunnskap og sitater fra manifestet, men mentaliteten bak Breiviks tenkemåte, noe vi kjenner fra før, da tidligere president Bush sa: «De som ikke er med oss, er imot oss». Det vil si fiender. Dette var utgangspunktet for krig mot terror: Krig mot Afghanistan, krig mot Irak, terror i London, i Spania, og vi opplever fremdeles trusselen fra en slik mentalitet.

Islamistiske terrorister tror de har fått hele Sannheten åpenbart av Gud. De er Allahs agenter på jorden, de som er uenige med dem er vantro, altså Allahs fiender. Dette gir dem rett til å drepe dem. De forstår ikke at sannheten har mange ansikter, og at andre mennesker er overbevist om sine sannheter. Breivik tenkte på samme måte: Han tror han elsker land og folk mer enn AP-medlemmer gjør. Arbeiderpartiet er ifølge ham ikke politikere som har forskjellig syn og meninger, men forrædere og landssvikere som bedrar folk og land. Hva gjør man med landssvikere annet enn å drepe dem? Denne mentaliteten burde bekjempes med debatt, dialog, åpenhet og mer kontakt.

Walid al-Kubaisi
redaktør av opplystemuslimer.no
Forfatter og statsstipendiat

Denne artikkelen ble første gang publisert i Klassekampen lørdag 13. august. Den har ikke eksistert på nett til nå, den er i red.s øyne en av de viktigste som er skrevet til nå om 22/7.

Document takker Walid al-Kubaisi for tillatelse til publisering.

Les også

Myten om islamofobi -
Vitne til vanvidd -
Krenkelsen -
Grenseoppgang -
Samling i midten -
Utdatert hersketeknikk -
Islam har problemer -

Mest lest

Vendepunktet

Les også