Kommentar

Anna Bråten river i stykker Koranen under markeringen til Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) på Eidsvolls plass foran Stortinget 29. august. Et massivt politioppbud sørger for å stagge motdemonstranter og SIAN-tilhengere.

Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

Leder i SIAN, Lars Thorsen, har kommentert noen meldinger som makker Anna Bråten kom med i en diskusjon i 2016. Der sa hun ting som også i dag, hvor Utøya er kommet litt på avstand, likevel får hårene til å reise seg hos de fleste.

Thorsen vil gjerne forklare og gir samtidig en anledning til å vurdere hvor SIAN står og hvordan de navigerer.

Når SIAN får oppmerksomhet for sin sak, er det fordi vi engasjerer oss i et tema som alle har en mening om, men ikke alle har lyst til å snakke høyt eller ærlig om. Fordi flertallet er enige med SIAN i at Norge har et islamproblem, er det viktig for den høylytte minoritet å demonisere de meningsbærerne som pirker i verkebyllen.

Fakta og fiksjon om SIAN sine holdninger til Breivik 

Det er riktig sett. SIAN får oppmerksomhet fordi folk forstår at de belyser et problem som er der, og det er den muslimske befolkningens manglende sans for ytringsfrihet og religionsfrihet. At de i Norge har fått venstresiden som alliansepartnere, er med på å endre venstresidens posisjon i det norske samfunnet, og denne slagskyggen rammer også de borgerlige partiene. Selv FrP har ikke orket å ta alle kampene. Partier er ikke skodd for sivilisasjonskamp.

Det offentlige ordskiftet, som er mer styrt enn noensinne, lider av et stort etterslep i forhold til islam og islamisering. Det ser vi i Document daglig, og informasjonen vi får inn, har en kumulativ effekt: Den som mener at ordet snik-islamisering er verdt å krangle om i 2020, spiller ikke med ærlige kort. Men det gjorde Sofia Rana fra Rødt i Debatten. Bjørgulv Braanen kommenterte Halvor Foslis påpekning av venstresidens berøringsangst overfor islamkritikk med at «hvem driver med religionskritikk i våre dager?»

Vi drar kjensel på den samme mentale gated community-holdningen som preger norske medier, der en kirkebrenner blir til en lokal innbygger, hvor både kontekst og dybde mangler.

Det vi i Document merker, er at mange er kommet lenger. Nettet flommer over av informasjon, og hvis ikke norske kilder vil, er det plenty andre å høste fra.

Det er dette som gjør at fenomener som SIAN og Rasmus Paludan med ett opptrer på scenen med flomlyset på seg, og det er ikke noe politi eller politikere kan gjøre med det. Svensk politi kan forby så mye de vil; så lenge noen har med fyrstikker, en koran, tennvæske og en smartphone, er de maktesløse.

Forbud og jakt vil bare øke oppmerksomheten. Især når slike stunts, for dét er hva det er, etterfølges av vold og opptøyer.

Det dummeste og farligste politikerne gjør, er å fordømme provokatørene og forsvare de voldelige. Det var faktisk det Erna Solberg gjorde. Venstre-islam-alliansen har et enkelt svar: Steng det ned! Forby!

Men folk ser at medier/politikere vil forstå voldsmenn som angriper, mens de de angriper, er ubevæpnede. Er ord farligere enn jernstenger, steiner og knyttnever? Er muslimenes vold legitim fordi de blir krenket?

Norske politikere og medier er farlig nær en slik grense, og noen tipper over.

Det virker ikke som om medier og politikere forstår logikken i sin egen argumentasjon. De mangler vilje til å stå imot. Det er lettere å angripe provokatører, som de vitterlig er.

SIAN, for sin del, har mye å rydde opp i. De hadde en anledning etter markeringen foran Stortinget. Den har ikke Lars Thorsen brukt.

Han kommer nå med en redegjørelse to dager før Hamar.

Med tanke på hvor kompromissløs Thorsen og SIAN er i sitt budskap, er det underlig å se hvor naive de er i forhold til sine motstandere:

Det er påfallende at venstreblivne foretrekker personangrep fremfor meningsbrytning om sak. Ikke så å forstå at ikke individer kan fortjene å bli diskutert og kritisert fra tid til annen, men da bør alle tilstrebe å behandle sannheten med respekt, og ikke tillegge personer meninger og utsagn de faktisk ikke har fremmet.

Hvis Thorsen tror at venstresiden vil behandle «sannheten med respekt» og ikke tillegge folk meninger de ikke har, må han aldri stille til intervjuer eller i debatter mer.

Thorsen bruker dette ønsket for å vise at hans partner Anna Bråten ikke blir behandlet fair. Han gir seg til å sammenligne Breiviks handlinger med samfunnsutviklingen. Et håpløst foretagende.

Aller verst blir det når han skal prøve å stille Breiviks handlinger opp mot samfunnsutviklingen.

«Kanskje vi på sikt må slippe ham ut, så får vi ryddet opp i elendigheten … vondt skal med vondt fordrives, er et kjent uttrykk … gjelder ikke det lenger?»

Dette er et hårreisende utsagn, men Thorsen prøver å legitimere det med hva som skjer rundt oss.

Bråten antyder at Breivik kan få rett i fremtiden, med hensyn til hvilken retning samfunnsutviklingen er på vei. Det er en legitim politisk ytring, og slik jeg ser det, viser samfunnsutviklingen at vi faktisk har et islamproblem som bare vokser.

Sett hen til at politikernes strategi nettopp er å gjøre ingenting, så er det ingen ekstrem meningsytring å hevde at ondt må fordrives med ondt.

Dette er en legitimering av Breiviks massemord på ungdommer som det ikke finnes noen unnskyldning for.

På toppen av det hele vil Thorsen ha moralsk rett:

Jeg vil si det er mer ekstremt, det politikerne våre gjør mot oss hver eneste dag.

Dette er et hårreisende utsagn som viser at Thorsen mangler dømmekraft. Nettopp fordi vi er i en situasjon hvor man i Sverige snakker om ekstreme svar på ekstreme problem, går det ikke an å si noe slikt. Er det relativisering av massemord som er Thorsens definisjon på en sannhetssøker?

Breivik var fascinert av jihadister og deres metoder. Det fremgår tydelig av den siste del av manifestet han skrev selv.

Hjernen bak 9/11 terroren Khalid Sheikh Mohammed sa til CIA avhøreren at «du er kanskje ikke i en religiøs krig med meg, men jeg er i en religiøs krig mot deg». Dersom man forholder seg ærlig til teologien har terroristen utvilsomt rett i den påstanden.

Hva mener Thorsen med at Khalid Mohammed «hadde rett»? Er det en oppvåkning på vestlig side han ønsker seg, hvor folk tar saken i egne hender?

Problemet til Bråten og Thorsen er at de går så tett opp til Breivik at det blir uklart hvor linjene går når de gir seg til å sammenligne med samfunnsutviklingen og søker moralske svar.

Det finnes noen røde linjer man ikke kan krysse. 22/7 er én av dem.

 

 

 

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: