Kommentar

En Koran flakset gjennom luften på Strømsø torg i Drammen 15. juni. Det satte norsk politis vilje til å beskytte ytringsfriheten på prøve. Skjermdump fra video.

Den såkalte blasfemiparagrafen ble opphevet i 2015. Gikk det norsk politi hus forbi?

Da en Koran ble kastet på bakken i Drammen, stanset politiet den lovlige demonstrasjonen. I dag lørdag 28. september bør SIAN gjenta stuntet på Tøyen Torg. Bare slik kan vi få vite om blasfemiparagrafen virkelig er opphevet.

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) sin demonstrasjon på Strømsø torg i Drammen i juni ble brått og bryskt avbrutt da Koranen gikk i bakken, men politiet nektet for at dét var grunnen til at man avbrøt demonstrasjonen. En video avslørte imidlertid politiet: «Når dere klarer å kaste Koranen, da er det over!» sa han som trolig var innsatsleder på stedet.

– Da er det ferdig! Når dere klarer å kaste Koranen, da er det over! Da er det over! Skjermdump fra video.

Utsagnet fra politimannen er krystallklart. Det kan ikke være tvil om sammenhengen mellom årsak og virkning: «Da er det ferdig! Når dere klarer å kaste Koranen, da er det over! Da er det over!»

Folkene fra SIAN ble beordret til å pakke sammen og gå hjem.

Politiet nekter

Operasjonsleder Inge Lansrud i Sørøst politidistrikt nektet likevel blankt på at selve korankastet var årsaken til at demonstrasjonen ble stanset da Document spurte ham:

– Vurderte politiet på stedet at hendelsen med Koranen var krenkende eller blasfemisk?

– Ikke i det hele tatt.

Lansrud fastslo at det var hensynet til arrangør SIANs sikkerhet som motiverte at demoen ble avbrutt.

Av videoopptaket fremgår det tydelig at korankastet blir fremprovosert av politiet selv:

Ikke før har hun sagt det, så går en politibetjent med raske skritt mot henne og strekker ut hånden som om han vil ta fra henne Koranen. Bråten tar flere skritt tilbake, man hører henne si «Nei». Politimannen følger etter henne. Nå holder Bråten Koranen bak ryggen. Politibetjenten stiller seg opp rett foran Bråten. Etter noen sekunder kaster hun boken til høyre for politimannen.

Politimannnen strekker ut hånden etter Koranen, Anna Bråten snur seg og går bakover. Skjermdump fra video.

Ikke ute av kontroll

Politiet antydet at det var en så opphisset stemning og så mange aggressive mennesker at man fryktet at man ikke ville kunne håndtere situasjonen – at politiet fryktet at de ikke ville kunne beskytte arrangøren av den lovlige demonstrasjonen mot mobben.

Videoen viser imidlertid ikke at situasjonen på noen måte er ute av kontroll. Det kan muligens virke som om stemningen ble noe mer opphisset etter korankastet, men politifolkene går rolig rundt blant publikum og motdemonstranter. Man ser ingen som er i nærheten av å ty til håndgripeligheter.

Lansrud selv underbygger dette i sin beskrivelse av etterspillet:

Politiets operasjonsleder opplyser at det gikk rolig for seg og at partene raskt gikk hver sin retning. Det ble ikke delt ut forelegg eller foretatt noen pågripelser i forbindelse med demonstrasjonen. (NTB)

Dermed står vi igjen med én forklaring på hvorfor politiet avbrøt demonstrasjonen: En utvetydig uttalelse fra politimannen på Strømsø torg: «Når dere klarer å kaste Koranen, da er det over! Da er det over!»

– Tøyen ikke tåler islamkritikk

Det har vært mye støy rundt lørdagens demonstrasjon. «De gode» på venstresiden vil skjerme det flerkulturelle Tøyen fra å høre islamkritikk. De mener bydelens beboere ikke tåler det. Har det slått dem at en del av Tøyens innbyggere selv har flyktet fra undertrykkende islamske regimer? At noen av dem til og med har vendt islam ryggen, og selv er svært kritiske til islamske praksiser?

Hvem eller hva har krav på beskyttelse?

Jeg skulle ønske svaret var like krystallklart som svaret fra politimannen på torget. Men vi lever i en tid hvor ytringsfriheten utfordres fra flere kanter, både fra big tech i form av Facebook og andre sosiale medier, og fra en stat som er hypersensitiv overfor påstått «krenkelse», «hets» og «hat».

Tajik: Forenklet forelegg for «hets»

Kappløpet om å komme med de mest inngripende tiltak mot ytringsfriheten nådde et foreløpig klimaks tidligere i sommer da Ap-nestleder Hadia Tajik og stortingsrepresentant Maria-Karine Aasen-Svensrud reagererte på at «netthetserne» ikke blir straffet, og ville gi politiet mulighet til å gi forenklede forelegg til «hetserne».

Tajik ville bare at ting som allerede er ulovlige skal få «raskere konsekvenser», som hun sa. Det kan gjøres unna på minutter. Juristen Tajik og hennes partifelle mente en skjermdump var et greit bevis.

– For eksempel kan en person som blir utsatt for hets ta en skjermdump av og sende den til politiet, som så vil de kunne gi en bot på for eksempel 800 kroner til avsenderen, sier Aasen-Svensrud. (VG)

– Kan skape «konflikter og ubehageligheter»

Man kan mene hva man vil om SIAN og deres ordbruk og virkemidler.

Oslos varaordfører er en av dem som sterkt misliker SIAN, men som samtidig har store problemer med å forstå hva ytringsfrihet innebærer. Hun luftet sin hang til det totalitære allerede i juli, Marianne Borgen (SV) fryktet at en SIAN-stand på Tøyen Torg «vil kunne skape konflikter og ubehageligheter».

Der stopper det for Oslos varaordfører; ved det som kan skape «konflikter og ubehageligheter». Det hadde jo vært mye bedre om alle var enige, ikke sant? One big happy SV-family.

Oslos innbyggere kan reflektere over hva slags tillitsvalgte man holder seg med. Hvilke demokratiske reflekser de har – og mangler.

Politiet sår tvil

Som sagt, man kan mene hva man vil om SIAN, men de har full rett til å kritisere islam. De har faktisk også full rett til å kaste en Koran på bakken. Dette handler om noe helt grunnleggende i et samfunn som vårt; ytringsfriheten.

Uten denne friheten er vårt demokrati lite verdt. Friheten til å demonstrere er en viktig side av ytringsfriheten.

Derfor er det som skjedde på Strømsø torg 15. juni svært alvorlig. Politiet sådde tvil om statens vilje til å beskytte «ubekvemme» ytringer.

Men siden politiet ikke vil innrømme at de stoppet en lovlig demonstrasjon på grunn av Anna Bråtens korankast, må SIAN gjøre det igjen. Vi må få vite om staten har vilje og evne til å beskytte lovlige ytringer.

Det er viktig.

 

Les også