Ali_Sonboly_Munich_gunman-large_trans++DOnG7oGLUTzuzPvsbFJdoI1p5zf4vqoBenV96sO2Yqs

Den norske debatten føres som om terror var et null-sum-spill: Man teller angrep og veier dem mot hverandre. Siden Utøya kommer i en klasse for seg, trenger man ikke snakke like mye og høyt om jihad-terroren. Og hvis noen gjør det kan man anklage dem for å dele Breiviks tankegods, eller ønske å lede oppmerksomheten bort fra det faktum at den verste terroren i Norges historie kom fra en norsk nordmann.

Denne tankegangen lider av en fundamental gal forutsetning: Terror er ikke et null-sum-spill. Man kan ikke evaluere terror moralsk og ideologisk på den måten som blir gjort, særlig ikke når det tydelig fremgår at man ønsker et bestemt resultat.

Vi må i stedet se på hvor stor grad av åpenhet og innsyn det opereres med.

Vi trenger nyanserte analyser og ord til å beskrive fenomener som er unike og kompliserte: Jo mer vi får vite om Breivik jo mer ruver mannens personlighet på bekostning av ideologien. Hva var Breiviks ideologi? Alle tekstene han stjal?

ANNONSE

Det norske ordskiftet har snudd opp ned på rekkefølgen og sagt at disse forfatterne, som var og er helt hjelpeløse, er identiske med eller ansvarlige for mannens handlinger. Det er et logisk brudd i denne tankegangen som er åpenbar, hvis man først får øynene opp for den.

Man deduserer at siden 22/7 skjedde må forfatterne av tekstene morderen samlet være ansvarlige for hans handlinger. Men hvordan kan man tilskrive forfatterne en intensjon som tilligger morderen? Jeg har ikke sett at de som er mest opptatt av 22/7 og dets minne har forsøkt å problematisere denne problematikken. Tvertimot.

Man gikk så langt at man etter 22/7 introduserte begrepet talehandling, dvs at ord er en slags handling. Når Liv Tørres satt i Dagsnytt 18 på femårsdagen og forsikret at man selvfølgelig ikke var mot folks rett til å ytre seg, det var handlingene man var ute etter, så snakket hun mot bedre vitende. Hun har selv vært del av flokken som hele tiden har forfulgt de gale meningene og slått dem i hartkorn med den norske Amokløperen som stjal tekster av andre.

Tørres er ikke alene. En annen ivrig sekundant, Anders Giæver, skrev på femårsdagen:

I en lang periode var det som skjedde 22. juli nærmest et ikke-tema i norsk offentlighet. I den grad at selv vi i mediene begynte å omtale terror som noe vi så langt hadde vært spart for i Norge.

Når en av de ledende kommentatorene i 22/7-dekningen får seg til å skrive noe slikt, forstår man at vi snakker om forskyvninger i den offisielle hukommelsen. Enhver oppegående samfunnsborger vet at det Giæver sier er sprøyt. Det har aldri vært stille om 22/7.

Men selv 22/7 ble stilt i skyggen av den jihad som i økende grad har skylt inn over Europa. Her kommer vi til null-sum-spill-effekten: Er det slik at de som ønsker at 22/7 forblir i sentrum føler at den andre terroren fortrenger den norske? Det er en farlig tankegang. Spesielt hvis det bak en slik tankgegang ligger en forestilling om at den norske terroren er verre enn den islamske, fordi den er utført av en «hvit, kristen, mann», mens den andre er utøvd av forvirrede unge menn som ikke blir inkludert.

Da nærmer vi oss en rasjonalisering av en ideologisk posisjon. Det er nedslående å høre fem år senere at det er denne rasjonaliseringen som får breie seg, selv om den ikke er like representativ som før.

Man forstår den oppdragende hensikten: Ved å fokusere på Breivik og redusere trusselen fra jihadismen kan man demme opp for en europeisk motreaksjon.

I virkeligheten gjør man det motsatte.

Kun en rasjonell omgang med terroren kan forebygge eller bidra til å bekjempe den.

22/7 i seg selv var enestående grusom, men det er en grusomhet Breivik har til felles med jihadistene. De har sadismen til felles. Drapslysten. Men det er som om norske medier synes det er ubehagelig.

Nå er ikke norske medier alene om ubehaget. Guy Milliere skriver om franske medier som så seg om etter alternative forklaringer på Nice-terroren: Fransk utenrikspolitikk, mannens livsførsel, sykehistorie. Alt for å slippe å snakke om ideologien.

Vi må klare å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må være forberedt på at det kommer flere amokløpere, slik som i München fredag.

De adskiller seg fra jihadistene ved å ha egne psykologiske profiler, hvor ønsket om hevn over samfunnet gir seg utslag i ekstreme voldshandlinger.

Dette betyr ingen normalisering av Breiviks handlinger. Hans ideologi er mer problematisk. Han har endret syn flere ganger i den senere tid. Forsøket på å fortsette å snakke om «tankegodset» som deles av mange, uten å spesifisere hverken tankegodset eller «mange», er en type forsøpling av debatten som det ikke kommer noe godt ut av.

Jeg mener det er dekning for å si at debatten om «Breivik» har ødelagt den offentlige debatten i Norge. Tore Bjørgo snakket i går om at «kulturell rasisme» har erstattet den biologiske.

Kulturell rasisme? Smak på ordet. Når en mann som skal være forsker benytter slike begreper, sier det mye om hvor vi står.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629