Jens Stoltenberg blir intervjuet av Dagsrevyen på Utøya. I bakgrunnen sitter ungdommer på gressbakken foran et podium. 1.000 ungdommer er kommet til øya på den første sommerleieren siden 22/7.

De skal ta øya tilbake. Stoltenberg snakker som forventet. Sier de riktige tingene. Det måtte gå et stykke tid, men nå var tiden inne. Han har hele tiden vært overbevist om at de kom til å ta øya tilbake osv.

Jeg tror det er flere enn meg som sliter med å få tingene til å gå ihop. På netthinnen ruller bildene av hva som skjedde, både i regjeringskvartalet og på Utøya. Det er vanskelig å forene bildene av glade ungdommer  med det som skjedde der ute. Forstanden står stille.

Etter 9/11 dukket uttrykket Black Swan opp. Man hadde trodd at alle svaner var hvite. Inntil en sort dukket opp. Vaneforestillinger måtte revurderes. Man trodde store passasjerfly var til å frakte mennesker, ikke til å bli brukt som bomber mot skyskrapere hvor det arbeidet tusenvis av mennesker.

ANNONSE

9/11 var ikke noe man la bak seg. Det sprengte alle rammer.

Slik var det også med Utøya. 22/7 var Norges Black Swan. Det sprengte alle rammer.

Det gjorde også gjerningsmannen. At en mann kunne utføre en så stor og komplisert handling uten assistanse,  var utrolig. Men det som sprengte alle rammer var grusomhetene.

Medier og politikere gjorde et stort nummer ut av Kompendiet han laget og alle han stjal tekster fra. I iveren etter å finne sammenhenger rasjonaliserte de Anders Behring Breivik, selv om den kliniske rettsmedisinske forklaringen og vitneforklaringene under rettssaken viste en grusomhetslyst og en uimottakelighet for lidelse som var uten sidestykke.

Det er en kognitiv dissonans mellom utstillingen i regjeringsbygget og åpningen av sommerleieren. I sentrum for utstillingen står restene av Crafteren Breivik sprengte utenfor. Bygget gir fortsatt ekko av hendelsen. Å ha utstillingen her har således en ekstra sterk virkning.

Men ansvarlige Fagerlund avviste å stille ut Breiviks gallauniform. Noe blir skåret vekk. Det som viser Breiviks megalomania og forskrudde univers. Det var den han ville bruke ved første fremstilling i retten. Hvis han hadde fått lov til det kunne det ha påvirket det videre forløp i rettsvesenet. En ting var regler for fremstilling, noe annet er at denne siden ved Breivik også er blitt tonet ned og satt klamme rundt.

Likevel er det det patologiske ved ham som har fått større plass i offentligheten.

Den andre siden som insisterer på hans politiske motiv, tror det patologiske vil redusere hans skyld og ansvar, og ikke minst: andres medansvar.

AUF, Ap og venstresiden generelt har spunnet en historie om Breivik som skal passe inn i fortellingen om høyredreiningen i Europa. Det er en fortelling som spenner buen høyt og som litt for tydelig viser hvilke motiv man har.

Parlamentspresident for Europarådet var i Oso 22.juli og foreslo at dagen blir en internasjonal minnedag for ofre for hatkriminalitet. Stortingspresident Olemic Thommessen fra Høyre støtter forslaget sammen med AUF og Nasjonal støttegrupp for 22.juli. Han sa det gjelder om å bekjempe de antidemokratiske kreftene, netthat og nettmobbing.

Men hvem er de antidemokratiske kreftene? Det sier ikke Thommessen noe om. «Man» later som om det er bred enighet om det. Men det er det ikke, for det er høyresiden som sitter med svarteper, og det er deres politiske motstandere som bestemmer hvem som får kortet.

Allerede i 2013 tok tidligere AUF-leder Eskil Pedersen til orde for å gjøre 22. juli til en internasjonal dag for å markere motstand mot rasisme og høyreekstremisme.

Eskil Pedersen sa til Klassekampen ved markeringen i 2013

– Gjerningsmannen var en rasist og ekstremist, som over mange år planla å stanse rekrutteringen til Arbeiderpartiet på grunn av det vi står for når det gjelder antirasisme og mangfold. Slike ideer finnes fremdeles der ute, og deles av flere enn gjerningsmannen. Det ser vi i kommentarfeltene, og det ser vi i Europa, sa Pedersen til Klassekampen.

Rasjonaliseringen av Breivik, normaliseringen av ham, reduserer det unike ved 22. juli. Grusomheter i et slikt omfang er det man på latin kaller sui generis. Noe helt for seg selv. Man bruker ofte uttrykket om nazismen.

Mord i denne skalaen er ikke noe som passer inn i det som sies på høyresiden, og forsøk på å bevise det motsatte kan bare bidra til å svekke minnet om det som skjedde.

Derfor har normaliseringen av Utøya og alminneliggjøringen av Breivik noe til felles: Et ønske om å skape en sammenhengende fortelling, en som gir mening. Det var et angrep på arbeiderbevegelsen og ideene kom fra høyresiden. Dermed føyer 22/7 seg inn i det politiske hovedskillet mellom venstresiden og høyresiden. Det respektable Høyre iler til med å ta avstand fra en slik høyreside og FrP blir stående alene igjen som de ikke stuerene. En minnedag kan lett bli en permanent påminnelse om at de og deres likesinnede aldri kommer til å bli det.

Dermed virvles 22/7 inn i en kontinuerlig politisk debatt som vi bare har sett begynnelsen på i det nye Europa. Er vi tjent med det? Fristelsen til å bruke 22/7 og Breivik er stor, slik nazismen har vært det i lengre tid.

En slik fortelling visker ut det unike ved 22/7. Det gjør hendelsen mindre autentisk.

22/7 gjorde noe med vår forståelse av virkeligheten, av hva som er mulig. Tortur og grusomhet i et slikt omfang og en slik intensitet var noe vi bare hadde hørt om fra krigen.

Nå sto det midt i blant oss.

Den som skal lære av historien må respektere den for hva den er.

Det er de unge i AUF vel unt å dra på sommerleir, men at de skal gjøre dette på den øya hvor døden for fire år siden steg i land, trosser forstanden.

Da fjerner vi oss fra virkeligheten og den er alt vi har.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629