Bjørn Ihlers formaning om at det å «ta Utøya tilbake» er en illusjon, som, hvis det ble virkeliggjort, ville bety en overkjøring av det forferdelige som skjedde der, er en betimelig påminnelse.

Ihler lodder dybden i det som skjedde. Det ligger hinsides appeller, sommerleire og glede. Artikkelen kunne like gjerne hett: Hvordan vil det være mulig å glede seg igjen på Utøya? For det er det tilhengerne av en gjenåpning argumenterer for. Dvs. de vil også minnes det som skjedde, selvsagt, men hvordan vil det være mulig uten å rippe opp i sårene? Man kan gjøre det ved å gjøre det til minneplasser. Men da må det gå et godt stykke tid, ellers vil gleden og sangen oppleves som en krenkelse og blasfemi.

Eller: man kan ideologisere Utøya, kjøre politikken frem. Det er lett å se opplegg til en slik politisering. Da snakker vi om en instrumentalisering av 22/7, som rommer store risiki. Da vil Utøya kunne bli et splittende element. At en slik uenighet innad i AUF kommer til syne allerede nå er både en styrke og svakhet, oppløftende og forstemmende.

Bjørn Ihler tar utgangspunkt i hendelsen, og hva den var, på et menneskelig plan. Den er av et omfang og grusomhet som gjør det vanskelig å tenke seg noen vanlig politisk virksomhet der på lang, lang tid. Ihler bruker uttrykket «vårt Auschwitz». Vi skjønner hva han mener. Noe som er hinsides vår fatteevne. Det har han helt rett i. Alle som fulgte rettssaken fikk den samme erkjennelsen: at dette var hinsides vår fatteevne. Og ikke bare hendelsen, også den tiltalte som satt i retten var en påminnelse. Ved sitt utseende, sin oppførsel og sine ord, røsket Anders Behring Breivik i oss. Til å begynne med på overflaten, men etter hvert på et dypere plan: denne personen trosser alle vante forestillinger om hva mennesker er i stand til.

Den menneskelige psyke stritter imot en slik erkjennelse. Vi ønsker instinktivt å bevare vår konvensjonelle oppfatninger om en normal verden. Slik fikk også striden om tilregnelighet et preg av vikarierende motiv: ved å understreke den politiske kontekst fikk Breivik et anstrøk av normalitet og gjenkjennelighet. Men det var ikke noe gjenkjennelig i det vi så utspille seg i retten. At pressen valgte å utelate det abnorme kompliserer prosessen og gjør spørsmål om tilregnelighet til en politisk kamp. Men for overlevende som Ihler sitter dette for dypt i. De klarer ikke late som, spille med. Bare tanken på at noen skal sitte rundt leirbålet som før, er utenkelig.

Papirutgaven av Ihlers artikkel har lange sitater fra et brev som ikke er med i nettutgaven. Merkelig. Det pleier å være omvendt. Sitatene er betydningsfulle. En søster av en omkommet forteller hvordan det føles å høre diskusjonen om å «ta tilbake Utøya». Å forestille seg sang og latter på stedet der søskenen ble drept, sammen med en rekke andre, er umulig. Det blir en krenkelse. Dessuten: alle familier er ikke AUF. Hvis man ideologiserer 22/7 vil det binde etterlatte og pårørende til en politisk kontekst som de står fremmed overfor.

 

22/7 er hevet over politikk, over høyre og venstre. Det var en hendelse som berørte alle. Hvis AUF kjører en ideologisk linje vil det gjøre 22/7 til noe polariserende. En slik kurs har vært tydelig helt fra i fjor sommer, ved å gjøre 22/7 til en kamp mot høyreekstreme og ved å fremstille Breivik som representant for et miljø. I hendelesens voldsomme brottsjø kan det et stykke på vei være forståelig. Men ikke så lang tid etter. At forsvaret gjorde dette sporet til sitt hovedspor, illustrerte en merkelig allianse mellom massemordere og en forsvarer som åpent ønsket å bruke rettssaken til å bekjempe høyredreiningen i Europa. Det er et farlig spill.

Instinktivt vil folk reagere på instrumentalisering av 22/7. Uansett hvem som bruker det. AUF og arbeiderbevegelsen har fått en stor hendelse å forvalte. De kan gjøre det på en måte som avtvinger respekt, som bekrefter et fellesskap på tvers av politiske skillelinjer, eller de kan gjøre det på en måte som over tid vil splitte og vekke motstand. En slik motreaksjon er allerede merkbar, ikke minst fordi mediene konsekvent har stilt seg på den politiske siden.

Brevskriversken Ihler siterer sier at hun ikke orker å stå frem ved navn. Belastningen er for stor.  Det er ikke populært å si imot, å være den som kritiserer.

Det lover ikke godt. Vi har allerede registrert at man ikke liker uenighet. Adrian Procon har fått merke det, og foreldre som ikke ønsket en politisk markering på årsdagen.

Ihler fikk svar, fra Tore Sinding Bekkedal, som stempler Ihlers artikkel som «ekstremt krass». Det er ikke meningene som er ekstreme, det er hendelsen. Bekkedal angriper Ihler på sviktende og feil grunnlag.

Det vrimler av stråmannsargumentasjon: Ihler kunne deltatt i støttegruppa og gitt sin mening til kjenne, underforstått: i stedet for å gå ut i offentligheten. Bekkedal får det til å høres ut som om det er noe illojalt å gå ut i offentlighetten. Han later som om det finnes en balanse mellom de som aldri vil kunne sette sine ben på Utøya og de som klør etter å slå opp teltene. Men det finnes ikke noe rom for både og her, det er et enten eller. De fleste vil mene at hensynet til de etterlatte og drepte veier tyngre enn ønsket om politisk markering.

Bekkedal leverer selv det beste argumentet mot en slik «gjenreising» når han skriver at de ønsker å bruke Utøya til å bekjempe fascismen, den nye fascismen. For det var den som viste seg 22/7. Da var AUF uforberedt. Det er de ikke nå.

Bekkedal skriver uforvarende at AUF har et ønske om å maksimalisere den politiske trussel Breivik representerer, for å kunne se den tydelig. Det er en avslørende setning:

 

Politikken han forfekter vil jeg gjøre alt jeg kan for å bekjempe – og få steder er bedre egnet til det enn nettopp denne øya jeg blånekter å la ham ta fra oss. Det er en grunn til at han betraktet oss som en trussel mot sitt verdensbilde, og den trusselen ønsker jeg inderlig å maksimere.

Kan man virkelig ønske å maksimalisere det man kaller fascisme?

Det Bekkedal snakker om og ønsker seg kalles heroisering. Han ønsker å svare på grusomhetene med heroisme, og påkaller Nordahl Grieg, Blitzen mot London og selvfølgelig – kampen mot fascismen.

 

Før 22. juli sang jeg den med et smil. Nå er det med alvorlige miner og ofte blanke øyne. Jeg håper nye generasjoner vil kunne se på «Til Ungdommen» på samme måte som Utøya. Som verdifulle kulturminner, en kilde til stolthet over vår bevegelses ukuelige pågangsmot og vilje til håp i mørket. Som historie, og ikke som personlig traume. Jeg håper det som skjedde på Utøya vil være på like stor avstand for dem, som tanken på å bli skutt ned av Luftwaffe som Nordahl Grieg, er for oss.

Bekkedal ønsker at hans generasjon skal være like sterk som generasjonen som sloss mot fascismen. Det forutsetter at man identifiserer noen som dagens fascister.  Det er man allerede i gang med. Det er et risikabelt foretak.

Om vi beholder den (red:: Utøya) vil den bli stående som et symbol på at da fascismen kom på ny, rikket heller ikke vår generasjon seg en tomme.

Han vil ikke at Utøya skal bli ødelagt. Det er forståelig. Ihler påtar seg den bitre oppgaven å fortelle sine kamerater i AUF at Utøya er «ødelagt» for alltid. Det er kke et nederlag å erkjenne dette. Det er den bitre realitet.

Enhver besinnelse på 22/7 må ha realismen som utgangspunkt, en respekt for hva det var som gjorde 22/7 så spesiell. Noe annet vil lett utarte til trivialisering og banalisering. Å fastholde det unike er samtidig å hedre minnnet til de som ble drept. De to lar seg ikke skille fra hverandre.