Skrivingen av denne teksten ble påbegynt kort tid etter tiårsmarkeringen av 22. juli-mordene på Utøya og i Regjeringskvartalet, sommerens mest retningsgivende politiske begivenhet. Overskriftens ubalanser er i all hovedsak diskrepansen mellom Arbeiderpartiets (i sammenhengen inkludert AUF) harde generelle retorikk knyttet til ABBs mordtokt og deres stadige krav om at den norske offentlige samtalen må foregå uten personangrep og hatefull tale. Ap/AUF retter massive angrep mot en høyreside de sjelden klargjør hvem inngår i, men som de påstår bereder veien for terror. I praksis forlanger de at samfunnet skal akseptere en kronisk ulikevekt i det politiske ordskiftet: Angrepene mot høyre kan inneholde nesten hva som helst av ufjelgt språk (det er eksempelvis tillatt å kalle meningsmotstandere for onde, rasister, fascister og endog medhjelpere til mord, har det vist seg), mens tilsvarende i motsatt retning er am strengsten verboten. 

Hvordan en slik skjevhet skal kunne bidra til å bygge samhold i stedet for splittelse innad i folket, er ikke lett å skjønne for dem som ser verden gjennom andre prismer enn venstresidens, men dette skal vi komme tilbake til etter hvert. Da skal vi også ta turen innom andre og lignende kroniske ulikheter som nå innarbeides som en del av naturens orden i «det nye Norge». I særdeleshet gjelder dette hvordan ledende medier ivaretar interne balansekrav (hvis slike overhodet finnes lenger på Marienlyst og i Akersgata?) i dekningen av like begivenheter og, ikke minst, hvordan det kan ha seg at ulike krav rettes til nordmenn og innvandrere som bor i vårt land. Det er mer enn nok å ta tak i, ikke minst som jeg også ønsker å si noe om hvilke konsekvenser de eksisterende ubalansene trolig kommer til å innebære.

Vi lever altså i en tid der Arbeiderpartiet (og «kretsen rundt dem», som man engang uttrykte det; vi snakker om venstresiden i sin alminnelighet) tiltar seg retten til å definere ikke bare hva det politiske ordskiftet i Norge skal handle om (hvem bestemmer hvilke saker mediene tar opp?), men også anstendighetsgrensene uenigheter skal ha. Noen saker oppmuntrer man til diskusjon om, andre ikke, typisk fordi slik omtale påstås å være uttrykk for eller kunne medføre risiko for krenkelse av eller hat mot den angjeldende, eller at temaet helt enkelt er uakseptabelt av grunner som ikke akkurat er logisk selvforklarende. Det er i sammenhengen verdt å merke seg at anstendighetsgrensesteiners flyttbarhet åpenbart avhenger av hvorvidt de står til venstre eller høyre. Med noen eksempler fra vår nære historie: Praksis har vist at det ikke representerer hatprat å synge på AUF-leir at man skal «fylle sine badekar med Unge Høyres blod», som det likeledes er innafor å artikulere fantasier om å skyte Siv Jensen, å omtale høyreopposisjonelle som kakerlakker  og å kalle Sylvi Listhaug for en ond og frekk apekatt. Derimot er det totalt uakseptabelt, endog forbundet med juridisk straffeansvar, å benytte lignende karakteristikker overfor mørkhudete innvandrere eller andre av venstresidens kjæledegger. I Arbeiderpartiets definering av grensene for norsk anstendighet brukes Utøya-myrderiene som ultimat politisk-etisk argument.

Det tjener Sylvi Listhaug til ære at hun, så vidt jeg kan skjønne som eneste fremstående politiker på Løvebakken, klart sa fra om at det ikke på noe vis er rimelig at Støre med medarbeidere innrømmes en slik overdommerrolle, selv om også hun meget vel vet at i Ap’s praksis glir makt og rett sømløst over i hverandre. Ordene «Støre og Ap-eliten skal ikke få bestemme hva vi får lov å mene» var på sin plass, men ble stemplet nesten rund baut som helligbrøde, indirekte som et angrep på AUFs unge døde. Også Høyres Fabian Stang skal ha ros for at han identifiserte Ap’s politiske hovedpoeng i forbindelse med markeringen av 10-årsmarkeringen for Utøya-drapene som dét det var: et særdeles utidig forsøk på å slå sympatimynt på en tragedie ingen innen norsk politisk høyreside – definitivt ingen innen hverken Høyre eller Fremskrittspartiet – har ansvar for. At den gamle hedersmannen siden fant å måtte trekke uttalelsen fordi motangrepene ble for voldsomme, er trist, men forståelig. De som taler mest om anstendighet og betydningen av å stå sammen, svinger pisken villigst over annerledestenkende; samhold betyr i deres verden at man stiller seg bak Ap-narrativet, dermed basta.

Slike beskjedne mothugg fra enkeltstemmer innen det politiske etablissementet leder imidlertid ikke til noen form for selvransakelse blant de «gode» menneskene på venstresiden (til venstre i sammenhengen regner jeg også V og KrF med tilhørende presseorganer; disse er alltid lydhøre klakører når moralpolitikk av denne typen markedsføres), noe man kanskje skulle tro ville vekke oppmerksomhet iallfall innen Norges suverent største mediemiljø, NRK. Denne institusjonens medarbeidere må vel ha profesjonell interesse for og evne til å oppdage det når partipolitikk markedsføres under etisk flagg, for slikt kan vel ikke være i henhold til anstendighetskravene som stilles til norsk debatt?

Jommen sa jeg smør, som det heter. Mange NRK- og TV2-journalister opptrer som politiske aktivister først og fremst, ivrige pådrivere av den foretrukne fortellingen om hva som utgjør kjernespørsmålene i vår tids politikk, og hvilke meninger «gode nordmenn» skal ha. Ensidigheten er himmelropende (tenk bare på dekningen av USA, på «nå er det nød og nordmenn må hjelpe»-journalistikken eller hvordan den såkalte klimakrisen av journalistene er gjort til hovedsak i valgkampen), men uten at dette oppfattes som ens påfallende, i hvert fall ikke som noe strukturelt problem. Litt minner mediefolkene om prikk likt kledde og likt tenkende ungdommer som alle er overbevist om at de er selvstendig tenkende individualister.

Hva skjer dersom et samfunn over tid bærer på urimelige ubalanser makthaverne dels ikke innrømmer eksistensen av (ordet «Forskjells-Norge» kan bestemt brukes i sammenhengen), dels sier representerer et gode eller, i verste fall, et nødvendig onde som i en overgangstid må tolereres for at målet – den absolutte likheten mellom menneskene – skal kunne oppnås? Jo, samfunnet mister sin stødige balanse og risikerer å ramle sammen straks det utsettes for dytting eller andre humper langs utviklingsveien.

Da har man oppgitt håpet om tilnærmet vedlikeholdsfri stabilitet i samfunnet, i hvert fall opptrer man som om så er skjedd. For når man aksepterer en kronisk «én lov for Loke, en annen for Tor»-tilstand, undergraver man uvegerlig tilliten som er så avgjørende for at vi kan leve sammen med samholdskraft som viktigste kohesjonsfaktor.

Slikt har farlige konsekvenser med mindre man er helt usannsynlig heldig. At det er nettopp nåtidens arvtagere av arbeiderbevegelsens lange kamp for likeverd og -behandling som fremmer disse nye ubalansene, er nærmest utrolig, men samtidig klassisk-tragisk. Det er mulig at de selv ikke riktig vet hva de gjør, de som så aktivt bekjemper «rasismen» og «fascismen» i det norske samfunnet, men slik uvitenhet fritar dem ikke for ansvar. Det de foregir å bekjempe, er hva de faktisk fremmer med sin splittende politikk.

 

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂