Kommentar

Arnold Böcklin (1827–1901), Die Toteninsel V (1886), olje på lerret, 80,7 x 150 cm, Museum der bildenden Künste, Leipzig. Foto: The Bridgeman Art Library / Wikimedia Commons.

 

I havet av hysteriske og ugjennomtenkte kommentarer som den siste uken har ledsaget sirkuset rundt justisminister Sylvi Listhaugs Facebook-post, er det én ytring som skiller seg litt ut fra mengden: Til VG sa stortingsrepresentant Geir Bekkevold (KrF) at

landet ikke er tjent med å ha en justisminister som opptrer så splittende!

Utsagnet kan virke litt merkelig. En statsråd jobber for å sette regjeringens politikk ut i livet, og den kan godt virke splittende på det politiske miljøet. Justisministre har opptrådt splittende før, uten at det har resultert i høylytte krav om deres avgang, som da justisdepartementet under Knut Storbergets ledelse ville innføre politihijab.

Det er likevel noe Bekkevold har fatt i, selv om det ikke har noe med selve justisministerposten å gjøre: Det er grenser for hvor mye man har lov til å forstyrre den relative politiske harmonien i Norge. Den påtvungne kosen har en sentral plass i vårt land, så også i et politisk miljø hvor motstandere synes det er hyggelig å kunne omgås hverandre som kompiser – slik det f.eks. kommer til uttrykk i TV-serien «Da vi styrte landet».

Men som nordmenn kjenner til fra Ibsens dramaer, er det skjeletter i skapene bak den tilsynelatende harmonien. Viktige ting forblir uuttalt av hensyn til husfreden, helt til en Hedvig eller Hedda skyter seg.

Når Listhaug fastslår at Arbeiderpartiet setter fremmedkrigeres rettssikkerhet høyere enn nasjonens sikkerhet, pirker hun i overflaten av en generell analyse som er enda mer knusende: Ap har i det store og hele en politikk som ikke gagner Norge, og de har lenge hatt det.

Ap har først og fremst stått i spissen for en politikk som har omgjort Norge fra en ganske homogen nasjonalstat med lavt konfliktnivå, til et flerkulturelt samfunn med en etterhvert nokså giftig offentlig atmosfære – av og til også privat.

Hva har noen gang etter andre verdenskrig vært i nærheten av å virke like splittende?

Den norske befolkningen hadde aldri vært tilhengere av å få en kjempemessig ikke-vestlig innvandrerbefolkning i sin midte, som i øyeblikket består av nesten en halv million mennesker og er raskt voksende. Men flertallets standpunkt, som ikke hadde flertallsrepresentasjon i den politiske klassen, ble forsøkt gjort illegitimt. Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen ble tidlig nærmest beskyldt for å være nazist.

Takket være denne skremmende fremgangsmåten, som ofte er blitt gjentatt, ble mesteparten av befolkningen tuktet til en lydighet som siden er blitt tatt for å være et samtykke. Slik ble motstanden mot flerkultur forsøkt marginalisert som en forkvaklet oppfatning hos et ekstremt mindretall, som det ved behov er i orden å bekjempe med ufine midler. Langt på vei har forsøket lyktes.

Idet massemordet på Utøya finner sted og det viser seg at islamhat var en ingrediens i cocktailen av Anders Behring Breiviks patologiske storhetsvanvidd, blir massemorderen fremstilt som ideologisk representativ for noe som forutsettes å være et ekstremt mindretall, og ved en politisk manøver blir enhver som ytrer tilstrekkelig motvilje mot det flerkulturelle samfunnet, assosiert med såvel Breivik som dette fantasibildet av en politisk bevegelse.

Nesten alt er galt med disse forestillingene. De fleste motstandere av flerkulturen er for eksempel nokså upolitiske og lite hatefulle mennesker. Ofte kan de ikke fordra politikk, og blant disse er det mange som ikke orker å se på TV i disse dager. Flere av dem leser Document, og de trekker et lettelsens sukk når de oppdager at de ikke er gale. Massemorderen var derimot klin hakke sprø, hadde ikke noen sammenhengende ideologi, og representerte ingen.

Ikke desto mindre blir de feilaktige forestillingene helt sentrale i bearbeidelsen av den forferdelige nedslaktingen. Etter 22. juli sa kulturminister og tidligere AUF-leder Anniken Huitfeldt:

«Vi kommer til å være helt kompromissløse i forsvaret av det flerkulturelle Norge.»

Og da sittende AUF-leder Eskil Pedersen erklærte at Frp var skyldige i å skape hat mot det flerkulturelle, var det liten tvil om hvem som ville få unngjelde for kompromissløsheten.

Men også nokså kort tid etter grusomheten var hensynet til den politiske husfreden avgjørende: Forholdet til Frp ble forholdsvis raskt gjenstand for en slags normalisering – en slags, for uforsonligheten var stor da personer som Christian Tybring-Gjedde eller Fabian Stang ville delta i sorgen.

Og bitterheten forsvant aldri. Hvordan kunne den det, så lenge massemordene ble satt inn i en slik politisk fortelling? Dermed ble den liggende og ulme helt til betingelsene igjen var tilstede for at den skulle komme til overflaten.

Der er vi nå. Kompromissløsheten er tilbake.

Til tross for at flerkulturen rakner Europa rundt, pågår en kamp om historien: Flerkultur har angivelig vært bra, det er de fleste enige i, og de som ikke er enige, opptrer splittende.

Den som behersker fortiden, behersker også fremtiden. Problemet er bare at det er en løgn.

Flerkulturen er en katastrofe, det er et mindretall som verdsetter den, og det var de som innførte den, som opptrådte splittende. Splittelsen kom med dem som ville erstatte nasjonalstaten med et flerkulturelt samfunn – et revolusjonært og utopisk prosjekt som er i ferd med å gå over i det erstatningsreligiøse og totalitære.

De som lever på løgnen, tror derimot at de representerer det gode, og motstanderen det onde. I kampen mot selve djevelen, personifisert ved Listhaugs skikkelse, er det meste tillatt. Hvis noen sender henne blomster, er det fordi de selv er smådjevler.

Det handler derfor ikke lenger om vanlig politisk uenighet. Hele striden har religiøse overtoner, og fenomenet er ikke harmløst. Med avkristningen har det flerkulturelle evangeliet blitt en slags uoffisiell statsreligion, og om det ikke akkurat er messeplikt, finnes det i alle fall kirketukt.

I dette kvasireligiøse verdensbildet får Utøya en plass som også minner om det religiøse: De døde blir å anse som martyrer for det flerkulturelle samfunnet. Det er en dramaturgisk bearbeidelse av traumet som virkelig ikke er sunn.

Det er også en bruk av minnene om de døde som har noe irreversibelt ved seg, som Jonas Dahlbergs forkastede forslag til monument på Sørbråten i form av et hakk i landskapet. Hvordan omgjør man fortolkningen idet solen går ned for den flerkulturelle ideologien?

Fortellingen fikk også umiddelbare konsekvenser: Hvordan kan man være imot noe som martyrene falt for? Det er utilgivelig, og derfor finnes det ingen nåde for synderen. I disse dager kan man konsekvensfritt ønske justisministeren død.

Vanlig politisk diskusjon blir umulig når kvasireligiøse tabuer står i veien for det man kan si. Når Høyre-politikere beklager at Listhaug tråkket på de kvasireligiøse følelsene, er de snublende nær å si at deres politiske allierte er litt ond.

Om folk i Høyre og Frp gir etter for den emosjonelle utpressingen, lar de Ap lykkes i et politisk-religiøst kuppforsøk. De blir med på et spill der Ap har regien. Hvis de konkluderer med at hensynet til kosen krever det, ender de opp med å sette et normalt politisk liv ut av funksjon.

Utøya-tabuet gjør altså normal politisk diskusjon om de aller viktigste samfunnsspørsmålene umulig. Tabuet hviler imidlertid på en fortolkning av det grufulle som ikke holder vann. De fleste vet dette, men er for høflige, hensynsfulle eller engstelige til å si det. Men en offentlig atmosfære hvor sannheter ikke kan sies, er altfor klam til å holde ut.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!