Kommentar

Fakta og fiksjon flyter sammen, Utøya får en mytisk karakter og det er de som er på den «riktige» siden som har rett til å tolke og bruke den. Det er mulig å ta Utøya på det største alvor og likevel forholde seg kritisk til fremstillingen av hendelsen. En fremstilling er ikke identisk med hendelsen. Dette er en helt elementær innsikt. Hvis noen visker ut dette skillet, krympes den offentlige samtalen. (Foto: Kinoplakaten for «Utøya» av Erik Poppe)

Det stemmer ikke at Ap har unnlatt å bruke Utøya slik Jonas Gahr Støre påstår. Tvert om. Gahr Støre er blant dem som konsekvent har villet bruke 22/7 og gang på gang har mistenkeliggjort Fremskrittspartiet.

Gahr Støre mener at Anders Behring Breiviks holdninger blir delt av mange i Fremskrittspartiet. Han trekker sogar en linje fra organisasjoner som Fedrelandslaget og Nasjonal Samling i mellomkrigstiden til FrP.

Det er i tråd med venstresidens slagord fra 60-70-tallet: Fienden står alltid til høyre. På mange måter er Støre et ekko av venstresidens hersketeknikker fra ¨den gangen.

Ydmykende valgnederlag

Når reaksjonen på Listhaugs facebook-innlegg kunne bli så sterk er det uttrykk for en forsinket hevn.Valget i 2013 ble opplevd som en ydmykelse av mange på venstresiden.

I boken I bevegelse. Veivalg for det 21. århundret (2014) skriver Jonas Gahr Støre at valgnederlaget i 2013 kom som en skuffelse. Han forklarer nederlaget med at velgerne ønsket å legge 22/7 bak seg. Men for AUF var det tungt å svelge at FrP kom i regjering.

Da Breiviks advokat Geir Lippestad talte til Arbeiderpartiets landsmøte i 2013, var det et øyeblikk av forsoning. Men for noen i AUF ble det for mye prat om dette, de forlot salen, et valg vi må forstå. Alle respekterte utfallet av valget i 2013. For noen er det likevel hardt å forsone seg med at Breiviks foretrukne parti nå er i regjering, drøye to år etter angrepet mot Arbeiderpartiet.

Med noe få setninger tangerer Støre flere viktige temaer: AUFs innflytelse på partiet, i kraft av deres traumatise opplevelse. Under Sylvi-striden virket det som om de unge får definere hvor grensene går. Støre støttet dem. Er det fallgruber her man ikke kan forvente at unge ser? Gjør de voksne noe forsøk på å trekke en grense mellom hendelsen og politikken slik at ikke følelsene får bestemme?

Det kan se ut som om Støre gjør det motsatte: Han ser potensialet i å bruke deres følelser mot FrP generelt og Sylvi Listhaug spesielt.

Fienden står alltid til høyre

Han følger en linje som har vært tydelig siden Fremskrittspartiet ble en kraft i norsk politikk; FrP som en «trussel». Den bekjempes best ved å knytte FrP til mørke krefter på ytre høyre fløy. Dagbladets Arne O Holm fant «beviset» da han oppdaget at FrPs Øystein Hedstrøm hadde hatt møte med folk med tilhørighet på ytre høyre på Godlia kino før valget i  1995. Likevel gikk FrP frem.

22/7 er større enn noe Godlia. Likevel har ikke massemordet gitt den politiske uttelling Ap forventet. Hvorfor ikke? Det ligger en kollisjon her mellom følelser og politisk utvikling som forklarer noe av den bitterhet venstresiden føler mot FrP og Listhaug spesielt:

Hvorfor skulle det partiet som massemorderen var medlem av få medvind? Skulle dette partiets justisminister  ha rett til å refse Ap for å ta bedre vare på terrorister enn nasjonen?

Under ligger emosjoner som ikke er rasjonelle. Men de lar seg forstå, og hvis man gjør dem forståelige blir det lettere å håndtere bitterheten mot Listhaug.

Sympatibølgen som reiste seg etter 22/7 traff en høyrepopulistisk bølge som går dypere og er bredere enn en gal manns verk. Støre vil gjerne mobilisere ved å si at han kom fra en flokk. Men det holder ikke.

Hvis det hadde stemt ville folk lyttet. Støre har tydd til et falsum.

Legg merke til at Demokratene i USA har gjort det samme: De konstruerte Russia collusion for å ødelegge en president de fant uspiselig.

Modus er det samme.

De nekter å godta politiske strømninger de er uenige i og tyr til knep.

Konspirasjonsteoriene lever sitt eget liv, uavhengig av fakta. De bunner i følelser, ikke realiteter.

Derfor er de en farlig avsporing. Demokratiene risikerer å havne i en opprivende strid med seg selv.

Det er dette som er i ferd med å skje i USA.

Norske mediers unisone oppslutning om Støre/Ap som gjorde selv blomster nazistiske, er uttrykk for det samme.

Lite kritisk til Listhaug?

Retriever publiserte en undersøkelse denne uken som viste at mediene unnlot å stille kritiske spørsmål til Listhaug da det kokte som verst. Man må gni seg i øynene. Er det mulig?

Kun én av ti artikler om Listhaug inneholdt kritiske spørsmål.

Av de totalt 6.600 medieoppslagene som kom om Sylvi Listhaug i norske medier i perioden 9. til 21. mars, avdekker en analyse som Retriever har utført at journalistene stilte kritiske spørsmål i kun ni prosent av artiklene. Dette er overraskende, mener viseadministrerende direktør Kristina Fritsvold Nilsen i Retriever.

– Det kommer tydelig frem at det er stilt færre kritiske spørsmål. Det kan jo være at det er stilt kritiske spørsmål, men det kommer i liten grad frem i teksten. Sylvi Listhaugs strategi om å komme med provoserende uttalelser virker; det blir mindre rom for kritiske spørsmål og mer rom til det som er provoserende. Som regel ser vi en andel på 25-30 prosent kritiske spørsmål i artikler, sier hun til Kampanje.

Nilsen trekker frem at denne strategien på lang sikt kan være problematisk.

– Spørsmålet er om denne strategien vil virke bedre neste gang, og gjør dette at vi ender opp med mindre demokrati? spør Nilsen retorisk til Kampanje i etterkant av fremleggelsen av tallene på World PR Forum i Oslo denne uken. (….)

Retriever har gjennomført en måling av poster i sosiale medier om Sylvi Listhaug-saken, og fasiten er at det ble det publisert hele 30.000 poster da det stormet som verst. Og etter at Retriever ved hjelp av ny AI-teknologi har analysert postene og kommentarene, fant de frem til det ordet som i størst grad ble brukt om Sylvi Listhaug.

Nilsen er ikke kritisk til sin egen undersøkelse. Hun er tvert imot bekymret på pressens vegne. Dette minner om anti-Trump-mediene som når de merker motstand stempler den som anti-demokratisk.

Det er den samme underliggende skepsis til velgerne som stemmer på Listhaug i Støres resonnement.

Demokratisk problem

De – venstresiden – har støtt på et problem: -Hva gjør vi når velgerne vil noe annet enn oss?  -Hvordan er det mulig at de avviser det fellesskapet vi tilbyr dem, og vil ha et annet, bygget på andre verdier?

Det skal ut fra teorien ikke være mulig. Det truer venstresidens selvbilde. De er folkets representanter.

Venstresiden har ikke noe svar. De opplever det som en kontrarevolusjon. Det er som om folket som vil ha tilbake adelen. Da sier venstresiden Stopp! Folket er udemoratisk.

De formulerer det ikke så tydelig. Men når Hillary klager over at hun tapte og legger skylden på hvite kvinner , rasister, kvinnehatere, homofober og islamofober, så er det samme holdning: Folket var dem ikke verdig.

At Støre kommer fra overklassen gjør det lett for ham å sette seg på den samme høyre moralske hest og svinge pisken.

Det finnes ulike tilnærminger til høyrepopulismen. Den ene er at venstresiden og sentrum ikke tar den alvorlig.

Tar ikke trusselen alvorlig

Ap forsøkte å slå en kile inn mellom FrP og Høyre. I realiteten går kløften helt inn i FrP. Jan Tore Sanner ba om unnskyldning og slo samtidig bena under Listhaug.

Men konflikten her hjemme er bare et akko av den som utkjempes mellom mye større aktører. Det er merkelig og skuffende at Siv Jensen ikke klarer å sette partiet inn i en internasjonal sammenheng.

Fascismen truer

På 60-70-tallet hadde vi på venstresiden en gjenganger vi brukte hele tiden: -Fascismen reiste hodet igjen. Den var ikke død.

Nå er det demokratiske toppledere som uttrykker seg på samme måte, om USAs sittende president. Madeleine Albright var utenriksminister under Clinton. Nå ser hun fascisme over alt, og det er USAs president som fører an. Hun har skrevet boken Fascism: A Warning, og advarselen er myntet på USA selv.

Tittelen og ingressen på artikkelen i New York Times er alarmistisk;

Will We Stop TrumpBefore It’s Too Late?
Fascism poses a more serious threat now than at any time since the end of World War II.

If one were to draft a script chronicling fascism’s resurrection, the abdication of America’s moral leadership would make a credible first scene. (…)

Instead of standing up for the values of a free society, Mr. Trump, with his oft-vented scorn for democracy’s building blocks, has strengthened the hands of dictators. No longer need they fear United States criticism regarding human rights or civil liberties. On the contrary, they can and do point to Mr. Trump’s own words to justify their repressive actions.

At one time or another, Mr. Trump has attacked the judiciary, ridiculed the media, defended torture, condoned police brutality, urged supporters to rough up hecklers and — jokingly or not — equated mere policy disagreements with treason. He tried to undermine faith in America’s electoral process through a bogus advisory commission on voter integrity. He routinely vilifies federal law enforcement institutions. He libels immigrants and the countries from which they come. His words are so often at odds with the truth that they can appear ignorant, yet are in fact calculated to exacerbate religious, social and racial divisions. Overseas, rather than stand up to bullies, Mr. Trump appears to like bullies, and they are delighted to have him represent the American brand.

Albright lider av en fundamental feil: Hun er ute av stand til å innse at gode hensikter kan gi negative konsekvenser. Hun forstår ikke dialog-linjens svakheter. At den kan utnyttes av krefter som ikke vil oss vel. Hun forstår ikke historiens pendelbevegelser. Hun nekter å innse at et samfunn og en nasjon som opphever ytre og indre grenser, og later som om rettighetene gjelder alle, uansett om de er borgere eller ei, ikke lenger er det demokratiet hun hyller.

Kortet

Fascisme-kortet er et uttrykk for svakhet. Men det ødelegger det politiske ordskiftet. Norske lærere trenger ikke overbevises av Albright for å mene at Trump er fascist. Mediene forstår mindre og mindre av den retning USA tar.

Bård Larsen, Audun Lysbakken – de ser fascister over alt.

Siden sosialismen forsatt står så sterkt i institusjonene i Norge, særlig NRK, er det nødvendig.å analysere den politiske kampendu og frontene som reises. Høyresiden får ingenting gratis.

Fascismen står ikke for døren.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!