Gjesteskribent

Tredve år etter at «flerkultur» ble et moteord, har Europa høstet massiv erfaring med samfunnseksperimentet, og utviklingen er alarmerende. Jo lenger man kommer i innføringen av «flerkultur» desto større blir problemene. Og selv om mange insisterer på at alt går strålende fordi tusen muslimer står i ring rundt en synagoge, har selv statsledere i England og Tyskland blitt nødt til i å innrømme at multikulti ikke svarer til forhåpningene. For det er resultatene som teller. Som med all politikk og alle samfunnsreformer må flerkultur bestå lakmustesten fra fire kritiske spørsmål:

• Hva er målet med politikken? (Hvordan skal sluttresultatet se ut?)

• Hva er planen for å lykkes med politikken? (Fremtiden formes ikke uten en plan)

• Hvor har denne politikken lykkes tidligere? (Eller bare håper man å lykkes?)

• Hva er plan B hvis politikken ikke lykkes? (Hvordan rydder man opp i rotet?)

Det har vært ekstremt vanskelig å få noen til å forklare hva målet med flerkultur og masseinnvandring er. Altså forklare på en nøktern, etterprøvbare måte hva sluttresultatet skal bli, eller i det minste hvordan samfunnet ser ut når man har oppnådd det man ønsket. De feste kommer med noen vage, moralske øyeblikksbetrakninger som «målet er å hjelpe folk i nød» – men det er meningsløst for det sier ingenting om fremtiden. Det sier bare noe om gode intensjoner i øyeblikket og er derfor ikke politikk. Men siden jeg har gravd i dette noen år, så la meg presentere hva jeg sitter med så langt: (Så har multikulturalistene fortsatt mulighet til å korrigere meg hvis jeg tar feil…det er jo på tide at de forklarer seg og står for alle problemene de har skapt)

Målet med «flerkultur»

er å forene folk og kulturer gjennom å bringe dem sammen, og presentere dem for hverandre så de skal få større forståelse og sympati med hverandre, og slik skal samfunnet vårt bli mer allsidig og inkluderende, og det skal bli lettere å leve i fred og harmoni på tvers av kulturer og landegrenser. Målet er altså skape  mer forståelse, og mindre rasisme, motsetninger og hat. Og hvem kan vel være uenige i et så glimrende mål?

Problemet med dette er at det ikke er noen mål eller plan, det er bare er en god intensjon. Og gode intensjoner har ingenting med god politikk å gjøre. Det finnes ingen automatikk at dette faktisk virker som forutsatt. Og når vi studerer hovedtrekkene for 30 år med det flerkulturelle samfunnseksperimentet i Europa, så er resultatene skremmende. Selv om det finnes øyer av gladnytt, så virker ikke «flerkultur» etter intensjonen. Det skaper i stedet mer splittelse, rasisme, motsetninger og hat. Men hvorfor?

Fire falske premisser gjør at flerkultur feiler.

Flerkultur fungerer ikke fordi den bygger på fire premisser som alle er hver for seg er både falske, feilaktige, ulogiske og dysfunksjonelle. Disse fire premissene er:

1: Forskjeller skaper fellesskap.

2: Alle kulturer er like bra, og derfor likeverdige.

3: Barn født i Norge og som skal leve her,  må videreføre foreldrenes fremmedkultur.

4: Alle innbyggere vil etterhvert slutte opp om flerkultur-prosjektet.

Jeg skal ta et dypdykk i disse fire premissene snart.  Men først: I innvandringsdebatten hagler det masse kritikk mot innvandrere fordi de ikke integrer seg, ikke jobber, ikke bidrar, eller melker rettighetene til velferdspenger for alt de er verd. Denne kritikken er urettferdig og malplassert: Det er ikke innvandrerne som bør kritiseres i en debatt om innvandring, for innvandrere gjør bare det som er forventet av dem som følge av flerkulturell politikk. Hele poenget med «flerkultur» er at man ikke skal assimilere seg til det nye landets kultur, men heller berike samfunnet vårt gjennom å integrere seg samtidig som man beholder sin egen kultur, og fortsetter å være stolt av den.

Når startet tanken om «det flerkulturelle Norge»?

Tanken om «det flerkulturelle Norge» er slett ikke ny. Den dukker opp i Stortingsmelding nummer 74 (1979-1980) «Om innvandrere i Norge» (Under Oddvar Nordlis regjering) Her kan vi lese sitat: «Det å videreutvikle eget språk og egen kultur som sentrale virkemidler i en integreringsprosess som skal føre til målet om et flerkulturelt/pluralistisk samfunn»  Sitat slutt.

Dette var stortingsmeldingen som bestemte at man skulle gå for integrering i stedet for assimilering. Men hvor stammet dette valget fra? Det stammer fra Stortingsmelding Nr. 39 (1973-74) «Om innvandringspolitikken» (Danielsen-utvalget) Denne meldingen beskriver hvilke valg man har når det gjelder innvandrere til Norge, og grunnen til det var at Norge (visstnok) trengte arbeidskraft og den måtte hentes fra utlandet. Dette er ganske forunderlig ettersom en av hovedparolene til arbeiderbevegelsen på denne tiden var «arbeid til alle!», og arbeidsledigheten var roten til alt ondt. 

Det er vanskelig å finne noen logikk i å importere arbeidskraft samtidig som man har paroler om arbeidsledighet. Men det er verd å merke seg at Arbeiderbevegelsens hovedparole «arbeid til alle» har fullstendig forsvunnet etter at innvandringsindustrien eksploderte helt uten demokratisk prosess i forkant.  Det er heller ikke lett å finne noen logikk i  hvorfor folk som skal jobbe i Norge må gis statsborgerskap samtidig som de integrerer seg i stedet for å assimilere seg? Det ser rett og slett ut som «noen snakket sammen», og hadde slik nesegrus beundring av fremmede kulturer, at vi rett og slett måtte få dem hit. Men det forklarer ikke hva sluttresultatet skal bli.

Hvorfor er integrering fremfor assimilering så viktig?

For bare gjennom integrering kan forskjellige folk og kulturer bli bedre kjent med hverandre, forstå hverandre bedre, og dermed skape større mangfold, og skape en ny «global multikulturell samfunnsform». (Som unektelig smaker vondt av den gamle sosialistiske drømmen om «en verden») Innvandrere er altså nødt til å beholde sin egen kultur som fra gamlelandet, for ellers vil de ikke bidra til det flerkulturelle prosjektet. Samtidig skal de «integrere» seg i form av å jobbe og bli en del av det nye landets kultur – som gjennom dette transformeres fra en tidligere nasjonal kultur, til flerkultur. Dette innebærer at også etniske fødte må «integrere» seg til den nye flerkulturen som innføres i landet. De må naturligvis beholde sin egen kultur, men akkurat som innvandrerne er «innfødte» også nødt til å tilpasse seg «Det Nye Norge».  (Selv kommer jeg aldri til å  anerkjenne et slikt kupp. Jeg er assimilert norskkulturell, og det er kulturen barna mine vokser opp i også. Flerkultur eksisterer ikke for meg. Det er en politisk konstruert bastard.)

Folk med litt kritisk sans vil med en gang se paradokset i det flerkulturelle prosjektet: For at flerkultur skal virke må man altså beholde sin egen kultur uforandret, samtidig som man forandrer seg kulturelt så man blir integrert i en ny samfunnsform som kalles «flerkultur». Nei, det henger ikke på greip. Men det er da også hvorfor det er så vanskelig for flerkulturalistene å redegjøre logisk for det store samfunnsprosjektet sitt. De vanligste argumentene jeg hører er «du må da forstå at» eller «du er så dum altså». Det minner litt om 13-åringers irritasjon over voksnes manglende evne til å forstå det pubertalt selvfølgelige, uansett hvor ulogisk det måtte være.  Men foruten at flerkultur er ulogisk som samfunnsform, la oss også dypdykke i de fire feilaktige premissene flerkultur bygger på i tur og orden:

Premiss 1: Forskjeller skaper fellesskap.

Dette er et ubegripelig logisk D-moment.  Et bakventland-vers. For i virkelighetens verden er det stikk motsatt: Det er likheter og samhørighet som skaper fellesskap. I flerkulturelle samfunn kommer folk og kulturer tettere på hverandre, men resultatet er at dette bare tydeliggjør hvor forskjellige de er kulturelt sett, og hvor lite de har til felles. Resultatet er at de etniske gruppene tar mer avstand til hverandre, og isolerer seg mer og mer med «sine egne» som dyrker sine egne fellestrekk og kulturelle særegenheter.  Og det var høyst forutsigelig hadde man giddet å studere historien: Slik oppsto utallige Chinatowns, Little-Italys, latinerkvarter, Irske enklaver og religiøse sektorer i USA. Dette er forutsigelig og normal menneskelig adferd observerbar gjennom tusenvis av år, men for flerkulturalistene kom det som en total overraskelse som må motarbeides og motvirkes – for målet var jo ikke mer splittelse og større spenninger og motsetninger i samfunnet. Målet var at alle skal tilpasse seg hverandre med interesse, toleranse og respekt.  Men det fungerer ikke, med ett hederlig unntak:  Kapitalisme.

Handel og kapitalisme skaper en felles plattform hvor forskjellige kulturer samhandler og agerer med hverandre, helt på tvers av det som er vanlig. Penger og profitt kan få bitre fiender til å oppføre seg sivilisert med hverandre og omgås hverandre med respekt og toleranse, for money talks.  Men det er rent overfladisk: Så fort handel og profittmotivet forsvinner, forsvinner også flerkulturen innen handel. Etter klokken fire går alle hjem og søker fellesskap hos sine like. Det blir ikke flerkultur av det heller.

Premiss 2: Alle kulturer er like bra, og derfor likeverdig

De aller fleste mener at kulturen de er preget på er den beste. Ikke at de med dette mener andre kulturer er dritt, men det er langt fra å beundre eller anerkjenne andre kulturer, til å oppgi sin egen og bli en del av en helt ny kultur. Dette er faktisk noe av det vanskeligste et menneske kan gjøre, siden vi mennesker ikke bare er genetisk styrt som andre dyr, men i tillegg preges på kulturen vi vokser opp i, som igjen danner et livslangt fundament for vår egen identitet.  Et kulturskifte er en prosess som i mange tilfeller kan ta 20 år eller mer.  Noen får det aldri til.  Det er ytterst vanskelig å definere hva kultur er – derfor er det enklere å bruke en metafor fra litteraturen: Røtter.

Kultur er summen av tusen faktorer som skaper samhold og identitet mellom mennesker.  Kulturen vi vokser opp i (både den på mikroplan innen familien, eller på makroplan nasjonalt) former oss og vårt væremåte slik at det oppstår noe som kan sammenlignes med røtter. Et fundament. Et ståsted. En identitet som nærer vår personlighet. Det finnes riktignok mennesker fullstendig uten røtter eller kulturtilhørighet, men de er unntak uten relevans: De fleste mennesker har dype røtter i sin egen kultur, og mange vil hevde at dette er viktig for personlig identitet og mental helse. Mennesket er kultur.  Selv en azteker ville mene at azterkerkultur var best mens hodene rullet og hjerter ble revet ut  – nettopp fordi det var kulturen de de ble preget på fra barnsben av.  Men betyr det at azterkerkultur var like mye verd – og likestilt – med min Europeiske kultur, med sin humanisme, respekt for individet og fredelige grunnholding? Nei. Å hevde noe sånt er absurd.

For alle mennesker finnes kulturer og ukulturer.  Representantene for ukultur vil sikkert hevde tilbake at min kultur er ukultur. Noe som ikke forandrer en tøddel på fakta:  Kulturer er ikke like, likeverdige og likestilte. Og de vil aldri bli det. Jeg kommer aldri til å anerkjenne en kultur som bygger på overtro, sosialt press, machoverdier, kollektivitet over individets rettigheter, underkastelse eller kvinnen som annenrangs borger.  Slike kulturer er for meg ren ukultur, og jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre. Dette er sikkert høyst gjensidig:Religiøse kulturer ser på min kultur som gudløs, moralsk fordervet og syndig. Og dermed ser man hvor ulogisk og håpløst hele det flerkulturelle prosjektet er. Ingen blir mer fundamentale muslimer enn de som vokser opp blant vantro Europeere. Ingen blir mer norske enn nordmenn i Spania.  Og sånn fortsetter det. Andre kulturer får oss ikke til å oppgi vår egen. De får oss til å fundamentere vår egen.  Så får heller de «flerkulturelle» individene være fresende uenige – de er unntak som ikke gjør det minste inntrykk på helhetsbildet eller resultatet.  Hadde de vært i flertall ville nemlig «flerkultur» vært en dundrende suksess over hele Europa. I stedet er flerkutur en politisk konstruksjon setter rotløshet  i system.

3: Barn født i Norge og som skal leve her, må videreføre foreldrenes fremmedkultur.

Dette har blitt en selvfølgelighet. Det finnes knapt noen debatt om det. Men utgangspunktet er absurd: Alle barn født i Norge er nemlig født frie til å leve sitt eget liv, og skylder ikke foreldrene noe som helst. De er frie til å leve sitt litt som de ønsker seg, og hvis foreldrene velger å få barn i Norge og bosette seg her…ja da bør de også være inneforstått med at barna kommer til å velge kulturformen de fleste vennene har, og velge en kulturform de er omgitt av og skal leve i resten av livet. 
Men så var det prosjektet «flerkultur» da.

Med flerkultur får nemlig barn av utenlandske foreldre en helt spesiell politisk plikt pålagt seg. En plikt som barn av etnisk norske barn ikke får. De plikter å videreføre foreldrenes fremmedkultur. Og ikke bare i ett ledd, men i generasjoner fremover.   

Dette innebærer f.eks. at jenter født i Norge av pakistanske foreldre, og som skal leve hele livet sitt her, kan preges av pakistansk kultur, uten at noen vestlige «feminister» protesterer på det. For jenta er jo pakistaner. Hun er riktignok «Norsk», men likevel har hun en «plikt» å være først og fremst pakistaner, fordi foreldrene er det. Og slik svikter de flerkulturelle pådriverne i samfunnet både individet og innvandrerbarn systematisk under tesen at «alle kulturer er like bra». Tydeligvis ikke, siden innvandrerjenter hverken skal bli flerkulturelle eller norskkulturelle.  Her veier hensynet til foreldrenes fremmedkultur tyngst. Foreldrene blir viktigere enn barnet. Utrolig nok.   

Men stopp litt, for det er noen unntak: Tvangsgiftemål er ikke bra mener feministene! Selv om dette er en vanlig del av Pakistansk kultur. Det skal jenta beskyttes mot – selv om alle kulturer er like bra. Derfor er det viktig at hun velger «frivillig» å gifte seg med sin ukjente pakistanske fetter.  Å få religion tvunget på seg er heller ikke bra.  Derfor er det viktig å bare intervjue pakistanske jenter som bruker hijab «frivillig» (så de slipper å bli kalt horer) og aldri intervjue de stakkars jentene som skulle gjort hva som helst for å slippe.   

Innvandrerbarn skylder altså foreldrene og det flerkulturelle prosjektet på den ene siden å videreføre foreldrenes (u)kultur – men på en annen side ikke de delene av foreldrenes kultur som bryter med vår norske kultur. Samtidig som alle kulturer er likeverdige. (Ja – det er helt surrealistisk, og fullstendig uten substans.)  Er det rart at barn av innvandrere føler seg i total spagat? Hele samfunnsprosjektet gir ingen mening.

Det som gir mening er at barn født i et europeisk land gjør opprør mot foreldrenes levemåte (det er et sunnhetstegn) og velger helt fritt hva de vil være. Å assimilere seg til  kulturen i landet de lever i er det mest naturlige for inkludering og fellesskap – så kan heller foreldrene tviholde på kulturen i landet de valgte å forlate. Foreldrenes kultur er ikke barnas problem eller ansvar, særlig med tanke på at det er plenty mennesker i Pakistan som ivaretar pakistansk kultur – hvor sosialt press, vold og endog drap er vanlig mot jenter som ikke gjør som familien forlanger.  Men det kan vi ikke ta et oppgjør med, for det ville være å si at pakistansk kultur er en ukultur – og det igjen bryter med flerkulturelle prosjektet.  Man må være sosialist for å ikke bli svimmel av mangelen på logikk i dette horrible, dysfunksjonelle samfunnseksperimentet.

4: Alle innbyggere vil etterhvert slutte opp om prosjektet.

Det flerkulturelle samfunnseksperimentet er nært beslektet med sosialismen:  Hvis ikke alle er med på det, så fungerer det ikke skikkelig. Alle må ville det, og alle må bidra til det kollektivt, ellers vil det være fraksjoner utenfor som ikke bidrar, og dermed undergraver prosjektet.

Problemet med flerkultur er at det er så endeløst navlebeskuende, selvhøytidelig og anti-intellektuelt, fordi de mange som virkelig trodde på omstillingen automatisk gikk ut ifra at alle ville støtte opp om prosjektet, bidra til det, og være med på det. Selvdyrkelsen har nådd slike høyder at multikulturalister anser seg selv så overlegent smarte og bedre enn andre, at folk som eventuelt har innvendinger eller misliker prosjektet, er dumme, slemme, fremmedfiendtlige, reaksjonære og ikke minst rasister.  Multiulturalistene kan ikke engang tenke seg muligheten for at de kan ha tatt feil, og derfor må det være noe galt med motstanderne av flerkultur. Motstandere av flerkultur er aldri gode mennesker som er bekymret med rette. Ingen spør hvorfor vi er motstandere av flerkultur så man faktisk får en debatt.  (For flerkultur tåler ikke debatt) I stedet går man automatisk ut fra at motstanderne er dårlige, reaksjonære, dumme mennesker med onde hensikter og fremmefiendtlig agenda, og den anti-itellektuelle eliten som alltid er på jakt etter ord som setter folk i bås, generer seg aldri for å bruke slike karakteristikker om sine meningsmotstandere.  Etikk har alltid vært en høyst relativ øvelse for sosialister, og det er velkjente holdninger fra tiden med AKP-ml og kommunismebølgen på 70-tallet. Denne typen selvopphøyelse (som ofte er helt underbevisst  eller tankeløs), er dessverre ikke unik siden den er så menneskelig i all sin gjennomsiktighet. Og den er ytterst avslørende for et åndsliv som overhodet ikke står i forhold til selvbildet.

Problemet er altså at korttenktheten og hybrisen til flerkulturalistene rammer samfunnet.  Deres dysfunksjonelle politiske prosjekt ødelegger og undergraver samfunnet de selv hevder seg å styrke, og hverken fakta, empiri, argumenter, logikk, interpolering, historie, matematikk, økonomi eller observerbare resultater har minste effekt på denne gruppen – som har opphøyet seg selv til å være den «intellektuelle eliten» men i virkeligheten er det stikk motsatte. ALT preller av.  Derfor er også denne artikkelen helt fånyttes overfor ferkulturalister. Ingenting kan få dem til å tenke logisk så lenge det angriper deres tro – og slik ser man at overbevisningen er nær beslektet med religion og appellerer til de samme sentrene i hjernen som sosialismen har gjort i 100 år. Men jeg tror ikke de er onde, slemme eller dårlige mennesker slik de tror om meg.  Jeg tror rett og slett de bruker for mye tid på å beundre sin egen prektighet, og for lite tid til å tenke gjennom hva de holder på med. For det henger ikke på greip, og empirien er ganske tydelig hvis man bare vil se den.

Norge har alltid vært flerkulturelt!

Det hevdes at flerkultur er noe man alltid har hatt i Norge, siden f.eks samer og nordmenn har levd sammen i hundrevis av år. For det første er det irrelevant hva vi var eller ikke var for flere hundre år siden, og i tillegg glemmer flerkulturalistene at samer og nordmenn slett ikke har levd sammen. De har levd ved siden av hverandre. Selv etter flere hundre år har ikke samer og nordmenn smeltet sammen til noe felles. Tvertom. Segregeringen er sterkere enn noengang, og det har til og med gitt seg uttrykk i at samene har fått sitt eget «sameting». Hvor lenger unna integrering er det mulig å komme? I England og Frankrike ser vi tydelige tegn på at muslimer får presset gjennom sitt eget «ting» i form av sharia-domstoler som bare skal gjelde dem. (i første omgang)  Dette er ikke integrering og flerkultur. Det er segregering og kulturkollisjon. Dessuten er det rasisme i praksis:  Å praktisere forskjellige lover og regler for forskjellige innbyggere bygget på etnisitet, er selve definisjonen på rasisme og apartheid. Likevel vil ikke venstresiden ta et oppgjør med det.

Hvis man ser åpent og nøkternt på flerkultur-prosjektet, ser man altså at slett ikke alle er med på det. Av etniske nordmenn slutter kanskje halvparten delvis opp om det, mens halvparten er lunkne eller imot (Ingen har tillatt en folkeavstemning om innvandring ennå). Muslimer flest brenner heller ikke for flerkultur: De brenner for muslimsk kultur siden målet med religion er så spre religion. Andre innvandrere ser heller ikke ut til å være særlig opptatt av «flerkultur».  De dyrker og bevarer sin egen kultur og får heder for det fra flerkulturalistene. De eneste som ikke skal dyrke sin egen kultur, det er etniske nordmenn og europeere generelt. Det er nemlig høyreekstremt, rasistisk og fremmedfiendtlig. Dessuten finnes ikke norsk kultur, ettersom ingen kan definere den, så hva er det å dyrke? Flerkulturalistene kan riktignok ikke definere flerkultur heller, selv om den definitivt finnes og skal dyrkes, men det plager dem ikke. Ingenting plager mennesker som har forlatt all logisk sans og kritisk tankevirksomhet til fordel for blind og dum ideologi.

Hva bringer fremtiden?

Det er ingenting som tyder på at Europa er i ferd med å utvikle en ny samhøriget og forståelse for de nye kulturene som er innført. Tvertom viser observasjonene at splittelsene blir dypere og dypere, og segregeringen sementerer seg.

De fire premissene som de flerkulturelle samfunnseksperimentet hviler på er så himmelropende ulogiske, at man må være sosialist for å «forstå» dem. Og siden disse fire premissene er falske og feilaktige, er «flerkultur» dømt til å feile. Det virker ikke! Og jo lenger man forsøker å presse samfunnseksperimentet, desto større vil havariet bli, for ekstrem politikk skaper alltid ekstrem motreaksjon, og den motreaksjonen begynner vi å se konturene av nå. Verre vil det bli. Mye verre, for det er ingen plan B for å rydde opp i rotet som flerkulturalistene har skapt. Det er ingen lett måte å snu på, men en forutsetning kan være at man legger ned det flerkulturelle samfunnseksperimentet og sier «heretter må innvandrere assimilere seg». Skal man bo her, må man bidra til å være en del av det kulturelle fellesskapet – ikke bidra videre til et feilslått politisk samfunnseksperiment. Vi har ikke så mye mer tid å miste.

Men trass mangel på gode resultater og logisk sammenheng, har flerkultur satt seg som «god» politikk langt inn i sosialdemokratiet og den moderate høyresiden, som alle forsvarer samfunnseksperimentet med indignasjon, prektighet, nebb og klør i stedet for å bruke hodet. Her står Sverige i en særklasse, og realitetene kommer til å svi tilsvarende. Det siste av argumenter fra flerkulturalistene, er at «flerkultur ville virket hvis ikke rasister og høreekstreme var imot det og ødela». Det er altså ikke noe galt med «flerkultur», ukultur eller kvinnefientlig overtro fra 600 tallet – problemene startet med at tvilerne tok til motmæle. Motreaksjonen er årsaken! Det er som å si at pølsene gjør stekepannen varm, og slik ser vi at den logiske kortslutningen og desperate nødløsninger bare fortsetter. De tar feil, men alt er bedre enn å innrømme det.

At venstresiden dyrker ideologi på tvers av observerbare resultater er ingenting nytt. Men hvorfor driver ellers oppegående mennesker på den moderate høyresiden og dyrker det ulogiske og feilslåtte? Det kan bare forstås ut fra at målet med flerkultur er så hjertevarmt og prektig at ingen tør å argumentere mot det. Da er man jo slem. Og slik ble mangel på ryggrad hos dårlige politikere en dyd i Europa. Men mangel på ryggrad fører aldri til noe godt. Ikke underkastelse eller flerkultur heller.

Bare fakta, logikk og ærlig observasjon av resultatene kan gi oss fasiten, og bare ny politikk, assimliering og stolthet over egen nasjonal kultur kan redde samfunnet fra feilslåtte samfunnseksperimenter som barna våre kan komme til å hate oss for.

http://www.osloby.no/nyheter/Forsker-flyttet-fra-etniske-skillelinjer-7742382.html

http://www.osloby.no/nyheter/Vi-ser-at-ressurssterke-familier-busser-ungene-ut-av-Groruddalen-7501475.html

http://www.osloby.no/nyheter/18000-farre-etnisk-norske-i-Groruddalen-7183224.html

http://www.osloby.no/nyheter/5114671.html?fb_comment_id=fbc_10151052991292667_10152774301227667_10152774301227667#f3cefc12dc