Kommentar

Nørrebro: Opptøyene etter en kort opptreden av Rasmus Paludann 14. april. Foto: Mathias Oegendal /Reuters/Scanpix

Globalistene er glade i ordlek. Og da helst lek med ord som er breddfulle av positivitet, som ordet «bærekraft», eller det enda sterkere ordet «samhold». Du hører det i festtaler, i artikler og twittermeldinger at «samhold» er idealet for samfunnet vårt, og hvem våger vel å kritisere «samhold»? Men det er jo ikke samhold som preger europeiske samfunn lenger. De flerkulturelle samfunnene er heller preget av segregering, motsetninger og økende konfliktnivå. Samholdet vi hadde eroderer stadig raskere, takket være globalistenes flerkulturelle samfunnseksperiment. 

I mai 2018 proklamerte plastikkpresidenten Emmanuel Macron at han frykter terror og splittelse drevet fram av radikal islam. (Han frykter altså ikke vanlig islam og den vanlige Koranen, men heller den andre islam med den andre Koranen. Skjønner?) Derfor vil han lansere en «fransk versjon» av islam, hvor opplæringen av imamer og finansiering av moskeer skal reformeres. Dette er det samme bedøvende tøvet som Brorskap-kloningen Mohammad Usman Rana har skrevet om i boken «Norsk islam», som er full av drøftelser, men ingen løsninger. Islam kan nemlig ikke reformeres uten samtidig å forandre det perfekte, og hvorfor og hvordan skal man forandre det perfekte?

Macrons mål er å fremme «nasjonalt samhold, gjennom å redusere innflytelsen fra arabiske land, kjempe mot ekstremisme og forklare islam bedre», ifølge Journal du Dimanche. Macron tviholder nemlig på løgnen om at vi ateister og kritikere fortsatt ikke «forstår» islam, og trenger islam bedre «forklart». Det er feil. Vi forstår islam 100 prosent – og det er islam og muslimer selv som har fått oss til å forstå. Vi har lest boka, sett underkastelsen og kvinnehatet, og er langt bedre orientert enn de aller fleste muslimer. Det er ikke «høyreekstreme» som får fornuftige europeere til å hate islam. Det er islam som får folk til å hate islam. Dette vil ikke EU-eliten eller muslimske ledere forstå, og det er nettopp derfor det er unntakstilstand i Paris.

Europa infiltrert av en antidemokratisk fiende fra fortiden

Det er nå rundt 2.300 moskeer i Frankrike, finansiert av demokratifiendtlige makter som Saudi-Arabia, Qatar, Algerie, Marokko og Egypt. Macrons drømmeprosjekt er å spre «kjernen av sekularismen», slik at franske borgere ikke føler seg tvunget til å ha en tro, eller bli fordømt for å ikke ha en. Gjennom dette luftslottet skal Macron endelig få kontroll over islam, som første statsleder siden Atatürk, bare med mildere metoder og dialog. Yeah, right.

Å kontrollere islam er nesten umulig. Muslimer klarer det ikke. Ikke statsledere, vantro, og hvertfall ikke globalister som nekter å anerkjenne hva islam faktisk er: En monokulturelt samfunnssystem fra 600 tallet, basert på en totalitær politisk doktrine med et komplett hellig lovverk, som igjen er forkledd som en religion for menn, av menn, til menns velbehag. Og hele samfunnssystemet hviler på en enkelt, sårbar nålespiss: At Muhammed, var et «perfekt menneske», som perfekt gjenga guds vilje som den siste og endelige sannhet, og derfor er et perfekt eksempel til etterfølgelse.

Vel, på 600 tallet, var det sikker helt perfekt å være karavanerøver, krigsherre og slavedriver, med et kvalmende forhold til småpiker, og makt til å kappe huet av enhver som opponerte. Muhammed var sikkert et perfekt ideal for mannlige tapere i alle samfunnslag i den tiden, men denne formen for perfeksjonen er verre å selge inn i våre moderne tider…og da særlig i opplyste, reformerte og siviliserte Europa, hvor religion er en upolitisk privatsak, frihet og ytringsfrihet gjelder, og kvinner hverken er kveg eller sexslaver lenger.

Islam burde med andre ord vært fullstendig sjanseløst i Europa, men islam er en kameleon: En religion når det er mest nyttig.  En politikk når det passer best. En identitet hvis det fungerer best. Og et samfunnssystem når det er mest bekvemt. Og bakenfor dette mangehodede trollet ingen klarer å hverken definere eller kontrollere, synger en alltid tilstedeværende voldskapital som underbevisst skremmer/paralyserer vestlige ledere og siviliserte europeere.  Man vet at problemet er der, men aner ikke hva man skal gjøre med det uten å skape borgerkrig i Europa. Derfor blir ingenting gjort…som om det løser problemet.

Islams sårbarhet gjør reformer umulig

Hvis man rokker bare en millimeter ved den nåletynne sannheten om profetens perfeksjon, så klapper hele islam sammen. Hvis ikke mennesket Muhammed var perfekt, så er heller ikke profeten perfekt, og da er ikke profetiene perfekt, noe som gjør Koranen uperfekt, og da er ikke guds ord perfekt, og dermed trengs det flere profeter før endetiden og dommedag. Og dermed kollapser hele korthuset i en sky av selvmotsigelser og meningsløshet.

Å rokke ved Muhammed eller Koranen vil ødelegge Islam. Og da er all knelingen, underkastelsen og ofringen helt forgjeves, og da er også selve identiteten til over en milliard mennesker truet, for islam er som sagt ikke bare en religion. Islam er et komplett, identitetsskapende samfunnssystem. Derfor blir det ingen reformer. Det ville bare utløse enda mer krig blant muslimer.

Muhammeds gigantiske ego har skapt denne sårbarheten, og eneste måte å skjule sårbarheten på er å ta full kontroll gjennom regler, lover og påbud: Ingen dans, fest, moro, kunst, musikk, vitenskap, nysgjerrighet, kritikk, tenking, frihet, drikking, kyssing, kjærlighet, erotikk, sidesprang og bacon – eller alt annet som gjør det gøy å være menneske.

Islam har endeløst med regler og lover, med horrible straffer for brudd på reglene, som alltid i totalitære samfunnssystemer. Og for å sikre at islam ikke blir underminert av medlemsflukt, MÅ muslimske foreldrene gi barna sine identitet som muslimer – vel vitende om at det plasserer barna under fare for hat, forfølgelse og dødsstraff hvis de skulle tvile i fremtiden. Hva er godt og fredelig med det? Ikke spør meg. Hvor er barneombudet når man trenger det?

Islams mål er samhold. Men bare mellom muslimer under islamsk lov 

Det er imidlertid en ting islam er bedre på enn samtlige andre samfunssystemer i historien: Islam skaper samhold! En gigantisk ummah, som knytter all verdens muslimer sammen, og gjør alle muslimer til brødre og søstre, (så ingen skal fristes til hanky-panky med hverandre), og alle skal føle at de har rett til å kontrollere hverandres adferd som en eneste, stor, lykkelig familie. Og utenfor dette samholdet står de vantro, som muslimer kan omgås, jobbe med, feste med, og gjerne knulle med hvis du er muslimsk mann, men ikke gifte seg med, for da smeller det. Islam gjør muslimer til herrefolket. Alle andre er tjenere. Islam er historiens verste «oss-og-dem» driver noensinne. Likevel er det altså rause, inkluderende og åpenhjertige vestlige som får skylda for muslimers utenforskap.

Dette religiøse samholdet forhindrer naturligvis ikke muslimer i å myrde hverandre i stor stil. Islam er tross alt en voldelig macho-ideologi fra 600-tallet, hvor enhver krenkelse utløser rett til hevn i all evighet hos sinte, religiøse roboter med mer æresfølelse enn vett. Men stilt overfor trusler kan muslimer påkalle sine brødre, og danne en hær mot urettferdigheten. (Bare spør en politimann) Der har du ekte samhold, Mr. Macron – og du er ikke en del av det. Islam vil ta deg også.

Så: Nå som dette fremmedreligiøse samholdet er redegjort for (for tusende gang) – hva slags «samhold» er det vestlige politikere babler om at vi deler med muslimer og islam? Hva og hvor er dette «samholdet»? Er det samholdet sterkt nok til at muslimer velger demokratiets side i en sekulær kamp mot islam og sharialov? Ingenting tyder på det. Samholdet rundt sharia bare øker. Splittelsen går dypere og dypere, akkurat som varslet av folk som kan noe om islam.

Bare man sier «samhold» mange nok ganger…så virker det fortsatt ikke

I Danmark tar Lar Løkke Rasmussen avstand fra de «meningsløse» provokasjonene til koranbrenneren Rasmus Paludan, og i en twittermelding oppfordret han danskene til å verne om demokratiet og ytringsfriheten, og sier: «la ikke nedsettende handlinger rettet mot bestemte grupper i DK ødelegge vårt samhold.» Hvilket samhold? Hvor? Når? Selv synes jeg brenning av bøker er usivilisert rent prinsipielt, uansett hva slags bøker man brenner, men det er jo ikke Paludan som har skylda for at muslimer melder seg ut av det danske samfunnssystemet. Ingen dansker har skylda for det. Det klarer muslimer fint selv.

En statsminister på parti med FN, EU og islam. Hva med Norge da? 

En desperat jakt på samhold – i et samfunn som ikke lenger henger sammen

Samhold? Det var Norge i 1960 det. Frankrike i 1970. England i 1980. Europa i 1990. Men så gikk noe galt, fordi resulatene av flere tiår forfeilet idiotpolitikk, begynte uvergelig å vise seg. Og årsaken til at det viste seg, var at Arbeiderpartiet og andre krefter som sto bak det flerkulturelle samfunnseksperimentet glemte å stille seg det ENESTE kritiske spørsmålet som ville stoppet hele galskapen tvert:

«Hva om de som flytter hit, ikke vil være med å skape flerkultur og samhold? Hva gjør vi da?!

Det er et helt åpenbart spørsmål. Enhver voksen person som kan noe om IRA-konflikten, vet hvor livsfarlige religiøse spenninger og motsetninger kan være, og hva de kan gjøre med et land. Likevel slapp man islam inn i Europa – historiens mest voldelige, totalitære og segregrende religion – med flerkulturens fripass til at de troende kunne gjøre og innrette seg akkurat som de selv ville.

Globalistene burde spurt seg følgende:  «Hva gjør vi hvis de som skal berike oss, ikke vil integrere seg og skape det nye vi, men heller vil isolere seg og skape sitt eget oss?» Det var nemlig nettopp det Hagen advarte om på 80-tallet mens eggene haglet. Svaret på det spørmålet er også helt innlysende:

«Da ender vi ikke opp med flerkultur og samhold. Da ender vi med sosialt kaos og konflikter»

Smarte, ansvarige og fornuftige politikere ville begravet «flerkultur» der og da. Men i stedet skjedde det motsatte: Prosjekt Flerkultur gjennomsyret til slutt norsk politikk, politi, embedtsverk, lærerstand og den fjerde statsmakt…i den grad at videre kritiske spørsmål ble hysjet ned, og kritiskere brennmerket som rasister. Og nå er det islam som begynner å gjennomsyre norsk politikk, politi, embedtsverk, lærerstand og den fjerde statsmakt.  Så…samhold sier du? Hvor da? Samhold om hva da? Hvilket samfunnssystem er det vi holder sammen om?

Bygger virkelig islam på internasjonale menneskerettigheter? Virkelig?

«Alle mot alle» er den uunngåelige endestasjonen for prosjekt flerkultur, slik sosialisme alltid ender med fattigdom og diktatur. Noen røsket vekk grunnen under norske verder, og plasserte noe helt annet der: Globalisme og flerkultur, basert på internasjonale menneskerettigheter.

Det politiske jordskjelvet som ble innledet i begynnelsen av 60-tallet, la grunnen for at Arbeiderpartiet startet innføringen av «flerkultur» gjennom Stortingsmelding Stortingsmelding nr. 39 (1973-1974) «Om innvandringspolitikken» fra AP-regjeringen ledet av Trygve Bratteli. Du kan lese papirsporet som beviser at AP sto bak innføringen av flerkulturen her.

Alt dette utviklet seg videre gjennom en serie politiske beslutninger på bakrommet, til en megalomani som Terje Tvedt omtaler som det «humanitærpolitiske kompleks»,  hvor Norge skulle omgjøres til en «Humanitær Stormakt». Logikken og fornuften i dette var et aldri noen som turde å etterspørre. Hvem tør vel være mot humanitære verdier?

Men resultatet vasser vi i daglig:  Vår nye humanitærpolitiske elite har skapt en radikal endring av landets befolkning, religioner og kulturer – helt uten at det noensinne ble utredet, konsekvensanalysert eller vedtatt demokratisk. Alt papirarbeidet mangler! Det flerkulturelle samfunn kommer som erstatning for nasjonale verdier, og bak dette prosjektet ligger overbevisningen om at menneskeheten bæres oppe av universelle verdier – at vi alle vil det samme – og at det finnes felles verdier i alle religioner og kulturer som vi kan bygge en felles fremtid på gjennom et universelt fellesskap. Også her manglet et helt vitalt kontrollspørsmål:

Er det virkelig sant? Er islam fra 600-tallet virkelig bygget på FNs menneskerettigheter? Er det virkelig målet til Muhammed, imamene og menighetene? Bevis det.  

50 år med europeisk politikk har vært bygget på en kortslutning. Et falsum. Og når man driver et kontingent etter et falsum, så ender man til slutt med falskhet. Men fortvil ikke! De som skal redde Europa nå, er Macron og den humanitærpolitiske eliten, som skapte problemene med sin totale inkompetanse – og de skal redde oss med samme politikk som skapte problemene. Go figure. De eneste som vinner på det er islam, for islam vet akkurat hva islam vil. Der er det ingen tvil.

Flerkutur virker ikke. Så enkelt og brutalt er det

Flerkultur hadde aldri mulighet til å virke, og derfor er det et splittelsesprosjekt. Masseinnvandringen av fremmedfolk, invitert til gratis cash og fri dyrkelse av sin egen kultur midt i Europa, er ikke en oppfordring til å «bli med oss, og skap et nytt fellesskap». Det er en oppfordring til å «hent flere av dine egne, og drit i oss». Det innvandrerne som virkelig assimilerer seg og blir norske, er i sørgelig mindretall. De som vil forandre Norge til hjemlandet, er i flertall.

Det finnes ikke noe «fellesskap» i multikultur. Bare ødeleggelse, splittelse, splintring, motsetninger og til slutt: Kamp om ressursene og pengene. Frankrike og Sverige? Oh, you ain‘t seen nothing yet. Begge landene trenger en revolusjon eller et militærkupp for å overleve nå. Dette har europeiske politikere gjort mot sine egne velgere. Tjære og fjær anyone?

Det finnes nemlig ikke noe «samhold» i forsøkene på å kneble høyresiden som kritiserer eliten. Det finnes ikke noe «fellesskap» i å no-platforme kritikere av flerkulturen. Det finnes ikke noe «fellesskap» i å gjøre folk redd for å si hva de egentlig mener om islam. Det er bare dumskap med gode intensjoner. Godhetens tanketomme ondskap. 

Det finnes ikke noe fellesskap i antifa som går amok mot sine motstandere. Ikke noe fellesskap i koranklosser og feige politikere som nekter å innrømme hva som driver jihad-terroren, eller innrømme at kristne er under angrep fra islam. Det er bare splittende og splintrende det også, som alt annet globalistene driver med. De bygger ikke fellesskap. De snylter på fellesskapet som fantes, og bruker det til å pulverisere Europas fellesskap.

Fellsskap-babbelet er bare det: Babbel fra en desperat elite, som nekter å ta inn over seg hva som er i ferd med å skje, og hvem som har skylda for det. Skal vi skape fellesskap, må det gjøres ut fra felles ønske om felles samfunnssystem. Islam inngår dessverre ikke i det prosjektet. Islam et helt annet samfunnssystem , og man kan bare ikke skape fellesskap i land hvor befolkningen ønsker to forskjellige samfunnssystemer. Ett moderne, og ett fra 600-tallet. Europa må velge. Hva vil du ha?

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!