Kommentar

Vela Zanetti: Mural of Human Rights. Emblem Un (Detail) (1953)


 

Lim er ubegripelig viktig for vårt moderne samfunn, og holder både fly, biler og boliger operative. Men det viktigste limet av alle er samfunnslimet; dette usynlige og udefinerbare elementet som gir samhold, og gjør samfunnet til en solid struktur som ikke faller fra hverandre ved første stresstest. Nå faller imidlertid europeiske samfunn fra hverandre, for globalistene brydde seg aldri om å finne et samfunnslim for de multikulturelle samfunnene. De trodde det var nok å presentere folkeslag for hverandre og rasisterklære alle som opponerte. Det var ikke så smart.

Samfunnslim er noe usynlig som blir merkelig tydelig når man er på ferie i fjerne strøk: Vi nordmenn er normalt ganske reserverte av oss, og liker ikke trenge oss på andre – men hører vi noen snakke norsk på en strand i Australia, ja er det nesten utenkelig å ikke si hei. Og så drikker man altfor mye øl, synger norsktopper, og våkner flaue sammen med kuppelhue på nordmenns vis. Alle folkeslag oppsøker sine når de er omgitt av det fremmede. Det skjer helt uten at man har det aller minste til felles – annet enn at man er er limt sammen med usynlige og helt udefinerbare kulturelle bånd, og hvor identitetens røtter står dypt plantet i historie, kultur, samfunn og personkjemi. Vi må høre til et sted, ellers blir vi rotløse og rare.

Hils på «homo globalis»: Den irriterende idioten som sier hei til absolutt alle.

I følge flerkulturens apostler skal dette subtile, nasjonale limet skapt av vårt indre sjelsliv og kulturelle ytre, kunne erstattes av at man sier hei til absolutt alle på stranda i Australia – som en annen idiot uten sosiale antenner. Alle kan bli venner og høre sammen, uansett bakgrunn eller personkjemi. Er det ikke det barnehager og skole desperat forsøker å innprente barna? Det spiller ingen rolle hvor man hører hjemme, hvilken kultur man har vokst opp med, og absolutt ikke hvilken etnisitet, religion eller nasjon man tilhører. Det er bare å få folk til å snakke sammen, så blir alle og enhver best buddies, i en ny stor og lykkelig enhet. Det er flerkulturens store prosjekt. Men det virker ikke, for de forstår ikke menneskets vesen.

Sosialister, globalister og flerkulturmenigheten er revolusjonære, og vil skape nye samfunn med en helt ny type mennesker. De er ikke fornøyd med homo sapiens, og vil omforme oss alle i sitt bilde til «homo globalis», som skal være glisende, idiotiske skall av åpenhet, tanketomhet og raushet – uten erfaringer, antipatier, forsiktighet, preferanser, ballast eller naturgitt adferd. Det er et prosjekt bygget på menneske- og kulturforakt i uskjønn blanding. Dessuten er det dypt rasistisk, for pussig nok er det bare hvite mennesker som skal omformes til «homo globalis». Alle de andre er allerede perfekte.

Flerkulturen: Det ultimate, rasistiske «oss og dem»-prosjektet:

Hvorfor nevner jeg det belastede ordet etnisitet? Fordi globalistene og deres flerkulturmenighet er besatt av rase: Hvite skal være rause, åpne, kulturløse, nasjonsløse, grenseløse, fredelige, antirasistiske, nøytrale og fordomsfrie. Folk av absolutt alle andre kulører kan være akkurat som før: nasjonalistiske, fremmedfiendtlige, rasistiske, intolerante, selvsentrerte, krigerske, territorielle, kulturbundet, religionsbundet, voldelige og fordomsfulle. Globalistene unnskylder konsekvent denslags, og skylder heller på hvite mann, samtidig som de forlanger at europeere skal møte enhver uakseptabel adferd eller ødeleggende ukultur med smil, toleranse og respekt. Den strikken holder på å ryke, for urettferdigheten har blitt så åpenbar:

Innvandrere skal ha sine egne hjemland, mens vi skal gi bort våre. De skal beholde sine egne kulturer, mens vi skal utvanne våre. De skal få respekt for egen religion, mens vi skal utslette vår religion. De må gjerne gifte seg og få barn med hverandre, men vi bør helst gifte oss og få barn med dem. De skal få beholde sine døtre, men vi skal gi bort våre. Og ikke minst: Det finnes alltid endeløst med penger til innvandring, men aldri penger nok for egne, europeiske borgere.

Det er mulig at flerkulturens ideologi var godt ment på en tanketom måte. Utgangspunktet er imidlertid menneskefiendtlig, innholdet er basert på kulturforakt, og resultatet er dypt rasistisk mot europeere. Det skaper et hensynsløst, omvendt apartheid: Europa skal gjøres til koloni for Vestens tidligere kolonier. Hvite skal bli det nye undermennesket som kan mistenkeliggjøres og presses til side til fordel for berikelser fra andre kontinenter. Vi er problemet, de er løsningen. Vi skal godta, og de skal kunne kreve. De skal fortsatt være limt sammen som før, men vi skal oppløses. De skal kunne reise hjem hvis Europa går nedenom, men europeere har ingen steder å reise. Og nå har europeere fått nok av denne selvutslettende idiotien.

Samfunnslim kan være så mangt, i stor eller liten skala.

Mennesket kan ikke fungere uten samfunn, og samfunnet kan ikke fungere uten et kulturelt lim. Det må være «noe» som binder folk sammen i et fellesskap, enten sinnet er klistret til gigantiske USA, eller til en liten øykommune i Norge. At vi tilhører arten homo sapiens og tror på menneskerettighetene, er rett og slett ikke nok. Det finnes ikke noe fellesskap i å ha armer og bein. At vi alle kommer fra samme stamfar, er ikke nok til å skape felles samfunn. At vi alle bor på samme klode, betyr ikke at vi alle liker hverandre, og alle vil det samme. Tvert om.

Forskjeller skaper ikke fellesskap – det skaper bare usikkerhet og konflikter, og det hjelper ikke å tvinge folk nærmere hverandre, slik globalistene innbiller seg. Å presse kulturer sammen, er som å presse tørka lim sammen. It just doesn’t stick. Tvert om gjør man bare forskjellene enda tydeligere, og nettopp det er i ferd med å revitalisere nasjonen som samfunnslim i Europa.

Islam. Et samfunnslim basert på overtro, diskriminering, frykt og underkastelse

Kulturforskjellene blir ekstra tydelige når man studerer islams selvherdende ideologi. Islam holder ummaen sammen gjennom overtro, brorskap, macho-verdier, hykleri, sosialt press, trusler om vold, dødsstraff og dommedag, og ikke minst: løftet om at muslimer er spesielle; bedre enn alle andre mennesker på jord. Så mye bedre at Allah har lovet at de skal herske over alle andre. Det står i boka.

Globalismens oppløsningsprosjekt spiller kortene rett i hendene på sharialov, som slett ikke er koblet til demokrati, modernitet, menneskerettighetene, Europa eller «flerkultur» for den saks skyld, men tvert om har som grunnprinsipp at muslimer skal stå i en særstilling i ethvert samfunnet. Sharialov er en globalistisk apartheidlov, hvor forskjellsbehandling er selve målet: Muslimske menn er mer verd enn muslimske kvinner. Men muslimske kvinner er alltid mer verd enn enhver vantro, og de tilhører muslimske menn. Og enhver ikke-muslim, må betale herrefolket skatt for «beskyttelse». Det er Islams form for «fred».

Et samfunnslim kan være så mangt.

Islam er i sannhet globalistisk, og det er kanskje derfor vestlige globalister har omfavnet dette antidemokratiske samfunnssystemet så varmt: Islam viser at samfunnslim ikke må handle om rase, nasjon, nasjonalitet eller etnisitet – elementer som globalistene hater. Muslimer har ikke venner og venninner, de har brødre og søstre. Over hele verden. Hvor de enn befinner seg, kan de finne kulturtilhørighet. De kan vandre inn i en moske hvor som helst i verden, og finne fellesskap som limer dem sammen med vilt fremmede (såfremt de ikke er sunni og shia, for da blir det krig). Dette er globalisme i praksis, og Vestens globalister ønsker å kopiere den: Deres credo er er at man skal kunne gå inn i en bar overalt i verden, og si hei til alle og enhver, og så blir alle venner – av den enkle grunn av at baren er full av mennesker, og vi er alle mennesker, knyttet sammen gjennom menneskerettighetene. See? Nei. Du gjør ikke det, for du er litt smartere og mer realistisk:

I virkelighetens vonde voksenverden vil slik adferd bli tatt som et tegn på at man enten er dritings, kåt eller har mentale problemer. Det er ikke normal, menneskelig natur, og forstår man ikke det, er man en «freak». Og det har blitt mange «freaks» i Europa de siste årene.

Identitetspolitikken erstatter sunne storsamfunn med dysfunksjonelle stammesamfunn.

«Homo globalis» er ikke limt sammen med noe eller noen, hverken religion, interesser, nasjon eller kultur. Det har ingen preferanser for hvem det er, hva det er, hvor det hører hjemme, hvem det vil omgås eller hvor grensene går. Homo globalis lengter aldri hjem noe sted, har ingen fiender, bryr seg ikke om hvem det omgås, og har ingen preferanser for hvitt eller svart, rett eller galt, pent eller stygt, normalt eller sprøtt, ditt eller mitt, riktig eller galt. Men denne totale mangelen på samfunnslim gir seg merkelige utslag: Når land, kultur og nasjonal identitet blir oppløst, velger europeere seg helt nye grupper å høre sammen med. Grupper som man deler «identitet» med, enten det er religiøse, politiske, seksuelle interesser, eller andre oppfatninger, fikse ideer eller hobbyer. Når nasjon og storsamfunnet krakelerer, kondenserer menneskeheten tilbake til stammesamfunn. Stammen blir det nye limet.

Det er denne effekten som forårsaker den dype splittelsen i europeiske samfunn, hvor stammefraksjoner ligger i stadig større konflikter med hverandre. Flerkulturen skaper primitive stammesamfunn som ikke henger sammen, og de er like dysfunksjonelle som samfunnene migrantene kommer fra. Det spiller igjen rett i hendene på migrantene, for de er vant til fraksjonisme og stammesamfunn. De vet hvordan de skal håndtere denslags. Europa blir jo nesten som hjemme! De finner sin egen fraksjon, religion og stamme, og limer seg sammen med dem. Og slik skapes Europas no-go-soner og kolonier.

Europeere derimot skjønner ingenting av det, og har ingen historisk preferanse for å overleve eller beherske et slikt samfunn. Unge, naive jenter som er opplært til at «en fremmed er en venn du aldri har møtt», blir voldtatt i fleng, og venneflokken begriper ikke hva som gikk galt. Euro-politikerne  er handlingslammet overfor slik voldskultur, splittelser, diasporaer, pressgrupper og særinteresser. De har opphevet individet, er hevet over staten gjennom «menneskerettigheter», og resultatet er at stammer hever seg over storsamfunnet.

De ble advart. De har ingen unnskyldninger.

Limet er borte, og ingenting henger sammen lenger. Hvordan styrer man slike land? Det kan man man ikke. Ikke uten å gjenopprette nasjon, grenser, forutsigelighet, borgerplikter og statens suverene voldsmonopol som garanterer trygghet og likhet for loven. For noen euroland er det dessverre ikke lenger mulig, uten å bryte menneskerettighetene eller demokratiske rammer, og demokratiet er ikke skrudd sammen for å håndtere slike kriser.

Det finnes ikke flerkulturelle mennesker. 

«Å skape et bedre og mer kollektivt menneske» har alltid vært kommunismens store mål, enten det skal gjøres med indoktrinering i barneskolen, sosialt press i nærmiljøet, diktat i politikken, eller «skoleringsleire», torturkamre, fengsel eller eksekusjon av dissidenter som mukker. Sosialistene har tatt hele Europa og Vesten som gissel for dette nye globale flerkultur-eksperimentet, som skulle skape fred, frihet og brorskap mellom folkegrupper, hudfarger og religioner, men (som vi ser) skaper det motsatte i alle vesteuropeiske land.

Menneskerettighetene, inkludering, integrering, globalisering og raushet var ment å være limet i «Det nye Norge» og Det nye Europa. Problemet er at dette er gode intensjoner, og ikke verdier. Det gir ikke folk identitet eller samhørighet, og når det ikke virker, får venstresiden panikk, og synker ned til et nivå hvor mobbing, utskjelling, mistenkeliggjøring og rasistbeskyldninger er regnet som helt normalt og nødvendig blant «de gode». Globalistene har nemlig også dannet en stamme, med eget stammespråk, og egen kultur for hva som er akseptabel adferd. Den voldelige Antifa-militsen er siste trinn i denne utviklingen, for stammer må jo ha krigere, ikke sant?

Hvor er limet når ingen har noe til felles?

Hvis du spør flerkulturens foregangspersoner i Arbeiderpartiet, Høyre, SV, riksmedia (eller, dessverre, på Slottet) «Hvor er limet i Det Nye Norge, og hva er det limet?» så vil de ikke forstå spørsmålet. De er fiksert på forandring, modernitet, fremtid, globalisering, menneskerettigheter og internasjonalitet, og alle «gamle greier» som nasjon, historie, folk og tilhørighet er helt passé. Uinteressant. Bare å hive på historiens skraphaug. For dem er Dubai like bra som Norge, og 17. mai en feiring for globalisering og flerkultur, ikke en nasjonaldag for nordmenn. De er salige i sin tro, men tar fryktelig feil:

Det er ikke noe som forener den norske folkesjela med afrikanske lykkejegere på båttur mot penger, pass og piker. Vi har ingenting til felles, vi skylder dem ingenting, og vi har ingenting å skamme oss over. Det finnes ikke noe felles mellom de somaliske kolonistene i Norge, og norsk middelklasse. Vi har helt forskjellige verdier, ønsker og mål – gudskjelovogtakk. Vi har ingenting til felles med pakistanere som fortsetter tradisjonen med «frivillige» tvangsekteskap, selv på fjerde generasjon, fordi de er limt sammen med Pakistan og islam både mentalt, kulturelt og historisk. For dem har Norge blitt som en jobb: Man må lide seg gjennom det for å få lønn, men det er ikke her hjertet er. De lengter hjem. De er ikke norske, for det er ikke her de vil begraves. Si meg hvor du vil begraves, og jeg skal si deg hvem du er.

Man kan ikke lime dette sammen med glansbilder, rasistbeskyldninger og løgn. Det henger ikke ihop, og det hjelper ikke hvor mye globalistene i AP, Høyre og riksmedia skjønnmaler, lyver, hetser eller presser det sammen for å få det til å sitte. Det vil bare falle mer og mer fra hverandre.

De som er bekymret, burde heller lytte til til oss som har greie på lim.

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!