Kommentar

«Fluenes Herre» er en moderne klassiker av William Golding som fungerer som en dystopisk parallell til «Robinson Crusoe» av Daniel Defoe. Golding beskriver en mørkere side av vår natur. En natur som bor i alle av oss, og som bare maktmidler, god utdannelse, mye såpe og innlært dannelse holder i sjakk. Når man tar vekk både utdannelse, dannelse, hemninger og alle maktstrukturer og kontrollinstitusjoner som bremser instinktene, da bobler urmennesket frem og stammesamfunnet etablerer seg gjennom ren kondensasjon. Ingen vil det – det bare blir sånn, for vi bare er sånn. Nå ser vi samme effekten i hele det flerkulturelle Vesten.

Guttene som strander på den øde øya i Goldings klassiker, er tildels godt oppdratt og godt utdannet. De har gode intensjoner, og de prøver å skape et fungerende, sivilisert samfunn etter modell fra voksenverdenen de kommer fra – men det hjelper ikke. De er ikke voksne. De har ingen livserfaring. De har lært mye om sivilisasjon, demokrati og det gode i mennesket – men de forstår ikke at det også ligger farlige ting på lur i oss alle, og farlige svakheter i demokratiet som gjør demokratiet lett å oppløse.

Ingen av guttene ønsker egentlig å brutaliseres eller avsiviliseres. De slites mellom plikt og lyst, som de fleste av oss. De dras mellom begrepene rettferdighet og demokrati på den ene siden, og behovet for orden og ledelse på den andre. Dette særlig illustrert ved at de må holde liv i bålet for å bli reddet, men mange vil heller dra på jakt og ha det gøy. Slik splittes gruppen, og det danner seg raskt to stammer, som like raskt kommer i konflikt med hverandre og hurtig synker  ned i anarki og barbari. Det stopper ikke før voksne folk seiler inn, setter beina på stranda og rydder opp. Da forsvinner stammesamfunnet like raskt og sporløst som smultringer på en politistasjon. Mangelen på voksne folk i Europa er like akutt.

En lærebok i menneskelig natur 

Boken til Golding er en glitrende skildring av gruppepsykologiske prosesser som hierarkier, maktkamp og rivalisering, hersketeknikker, klankultur, mobbing og voldsbruk innenfor rammen av vår naturlige menneskelige adferd. Nettopp problemstillingene som «Fluenes Herre» omhandler, er grunnen til at indianerstammer og andre naturlig organiserte stammesamfunn bruker unge folk som krigere, og eldre folk som høvdinger. De eldre har nemlig en stor fordel som ingen utdannelse eller vilje kan erstatte: De er mer stoiske, har sett feilene før, og kan oppdage farer før de eskalerer.

Det er denne «klokskapen» hos eldre som får stammesamfunn til å fungere trass mangelen på moderne institusjoner. Naturligvis er det ingen garanti for et vellykket samfunn, for det finnes dumme, hissige, blinde og udugelige eldre også, men sannsynligheten for at eldre lykkes bedre som kontrollmekanisme er noe større. Guttene til Golding har mistet alle slike kontrollmekanismer, akkurat som Vestens anarkister, pressgrupper, voldsvenstre, islamister og Antifa har mistet sine: Det finnes ingen som bremser lenger. Det finnes ingen stoiske stemmer som kontrollerer gemyttene. Ingen som sier «nå har vi gått langt nok, og her stopper vi». I stedet er det de som brøler høyest som setter agendaen. De er Goldings dystopi i vår nye virkelighet: Jo mer ekstrem du er, desto mer «engasjert» blir du oppfattet som, og desto lettere er det å tro at du bør bli hørt og bli en maktfaktor. I virkeligheten er det omvendt.

Identitetspolitikken er egentlig stammepolitikk

Det er skrevet mye om «identitetspolitikken» som sprer seg som en ideologisk pest fra universitet til universitet, og de fullstendig bisarre utslag det gir seg. (Nå sist at det er krenkende hvis noen påpeker for trans-menn at bare kvinner kan få barn, og i USA hevder aksjonister at skuddsikre butikkvinduer i voldsutsatte strøk er rasistisk.) Siden nasjonale kulturer og nasjonalstater er i full oppløsning gjennom EU-prosjektet, selvhat, postmodernisme, flerkultur  og masseinnvandring, ender Vestens borgere opp som rotløse, identitetsløse, tilhørighetsløse, historieløse og kulturløse. Det vakuumet fyller identitetspolitikken, fordi alle mennesker trenger å tilhøre noe for å ha identitet. Når nasjoner blir oppløst og kulturen vi tilhørte har blitt et skjellsord, hvem er vi da? Da finner vi noe nytt å tilhøre – uansett hva.

Identitetspolitikken gir folk tilhørighet og samhold, som igjen gir styrke, som gir deres «stamme» rett til å kreve respekt, anerkjennelse, territorium og forståelse overfor alle andre, og rett til å bruke makt hvis den ikke får det. Og vips, så tilhører man noe sterkt og viktig som enkelt erstatter den gamle nasjonale tilhørigheten. Før kunne europeiske land lage parader hvor borgerne sto sammen og hyllet nasjonale helter med konfetti og jubel. Det er helt utenkelig i dagens Europa. Før hadde vi nasjonale storheter på pengesedlene. Nå har vi en torsk, og de kaller det fremgang. Tenk det.

Gamle europeiske dyder som folkeskikk, etterrettelighet, anstendighet, objektivitet og sivilisert adferd blir kastet overbord sammen med alt det andre som er kastet, og til slutt står vi igjen med små grupper som meler sin egen kake gjennom et primitivt følelsestyranni basert på egeninteresse og ingenting annet. Som så mange ganger før er det studenter på venstresiden som går i bresjen for nedrivingsprosjektet, og giften sprer seg utover i samfunnet, fordi Vesten har sluppet opp for voksne folk som tør stå imot. Nå for tiden blir man nemlig ikke beskyldt for å være kontrarevolusjonær eller et reaksjonært kapitalistsvin. Nå blir man beskyldt for å være ond og rasist. Det skal ryggrad til for å tåle slik hetsing fra ekstremister, og de fleste orker ikke. Da er det lettere å skru på TV eller internett og la seg underholde av resirkulerte kjendiser, og artige filmklipp av barn og søte hvalper. Brød og sirkus er tryggere enn å gå ut i stormen.

Ingenting er sikkert – men venstresiden er 100% sikre

Det pussige med denne ødeleggende relativismen er ikke hvordan pressgrupper og fikse ideer får ta over både samfunnsdebatten, utdanningsinstitusjoner og media. Det paradoksale er hvor dønn, absolutt sikre disse pressgruppene er på at de har rett! De forlanger at alt andre skal vike plass og alle andre skal innrømme dem raushet og forståelse – men selv viker de ikke en millimeter, og oppfører seg som fanatiske fundamentalister uten fnugg av usikkerhet, raushet eller forståelse. Og verst av alt: De er stolte av sin egen ekstremisme. De ser den som noe «progressivt». Jeg har skrevet noe om dette før i kronikken «Jeg er en Sjiraff» hvor jeg påpeker paradigmeskiftet mellom folk som mener noe, og folk som forlanger at alle rundt dem skal videreføre deres meninger. Det første er sivilisert. Det andre er bare primitivt og bøllete.

«Social justice warriors» og andre rettenkende aktivister stormer møter og forestillinger for å stoppe ytringer de ikke liker – i ytringsfrihetens navn. I Sverige har Karl-Olov Arntsberg akkurat sluppet boken «Priset» – om hva det koster å være en dissident i et flerkulturelt samfunn. Kampen mot det absurde påfunnet «mikroaggresjoner» frontes av ekte aggresjon, noe ikke minst Milo Yiannopoulos har fått oppleve. Like sinnsvak er reaksjonen mot den liberalistiske og omdiskuterte amerikanske professor Charles Murray da han i mars 2017 skulle holde foredrag på Middlebury College, men nærmest ble jaget fra podiet av rasende, stammetilhørige fanatikere som selv hevder de opptrer i toleransens navn.

Safe spaces – segregering

Identitetspolitikken gjør også god gammeldags segregering moderne igjen: Nå begynner europeiske universiteter å flørte med såkalte «safe spaces» for studenter som føler de tilhører en eller annen minoritet – det være seg etnisk, kjønnsmessig, oppdiktet eller idemessig. På slike trygge områder skal studenter slippe å ha omgang med representanter for majoritetsbefolkningen. Med andre ord er segregerings-politikken på vei inn igjen. Denne gang drevet fram av politisk korrekte, progressive krefter som har gått i bresjen for globalt fellesskap, men som nå skaper splittelse i egne samfunn, og er dønn stolte av det. Segregering har blitt bra og riktig. Om du er en mann, kvinne, svart, gul, homo, transe, indianer, same eller araber, så er beskjeden den samme: «Hold deg til din stamme». Derfor er det helt greit for de «progressive» at muslimer insisterer på å plassere seg selv i én gruppe, dyrker utenforskapet gjennom religiøst innenforskap, og forlanger full respekt for egen overtro i sekulære land. «Gi oss respekt, ellers går vi til angrep på deg.» Kan det bli sykere? Kan det bli farligere?

Stammen er det nye vi

«Forskjeller skaper fellesskap!» Dette er den forvridde hjørnesteinen i det flerkulturelle samfunnseksperimentet i Europa. Siden det er blank løgn, oppløses samfunnslimet i europeiske land som før var merkverdig homogene, harmoniske og (relativt) velfungerende, fordi likheter er det som virkelig skaper fellesskap. Nye og sterke interessegrupper slippes inn i samfunnet, og skaper nye motsetninger, fiendebilder og interessekonflikter, mens den herskende euro-eliten er ute av stand til å sikre borgernes trygghet, økonomi og fremtid – samtidig som de heller ikke kan forklare hverken mål eller planer for sine egne samfunn. Hvor skal vi ende opp? Hva skal vi være? Hvordan vet vi at det vil lykkes? Utryggheten som oppstår gjør at borgere ubevisst lar seg styre av sine grunnleggende instinkter: Pass på deg selv og din egen gruppe, og hold de andre borte. La oss gå sammen i stammer, og la oss jakte på hverandre. Når noen begynner, må de andre følge på. Det er en kjedereaksjon.

Neida: Det har ikke slått ut i full blomst ennå, fordi velferdsstatene fortsatt klarer å utbetale lønn, trygd og pensjoner, samt holde en viss orden. Men det går bare en vei: Flere og flere av verdens borgere blir invitert til å få en bit av velferden uten å ha bidratt, samtidig som de forventes å forbli i hjemlandet mentalt så vi kan berikes av deres kultur og ukultur. Mangfold har blitt viktigere enn samhold. Europa har lidd et politisk skipbrudd gjennom ulogisk, globalistisk politikk, og globalistenens løsning er stadig flere grisehoder på stake.

Det verste er at dette skipbruddet er gjort med fullt overlegg: Europas politikere har ikke lenger sine egne lands beste som oppgave. De ble grepet av stormannsgalskap hvor Stor-Europa ble målet. Når det ikke ble stort nok, sto hele menneskeheten for tur som hovedoppgave. Og begrunnelsen er like dum som den er løgnaktig: Europas kolonialisme har skylda for verdens ulykke. Bistands-avlat var ikke lenger nok; nå skal vi gjøre bot overfor hele verden gjennom å la oss kolonisere, og nåde den som har noen innvendinger. Den 5. mars 2017 påpeker Mikael Jalving i kronikken «Innvandring uten jordforbindelse» at innvandringen på 90 tallet var drevet av at man forvekslet politikk med etikk. «Vi hadde en plikt å hjelpe – men når hjelpen går ut over ens egne, så er det man holder på med like uetisk som det er etisk.» Slike paradokser gjør intet inntrykk på stammesamfunnets politikere og pressgrupper. De har bestemt seg.

«Flerkultur» er en konstruert, politisk perversitet

Prosjektet «Det flerkulturelle Europa» har alltid manglet både mål, planer, logikk, historisk presedens og suksessempiri. Det er inspirert av Amerikas Forente Stater, selv om kreftene bak både forakter og hater USA. Men de liker unioner! Gud hjelpes som de liker sammenslåinger og en forent verden. Gjerne gjennom tvang. Drømmen om internasjonalen står like sterkt nå, som i 1917. De vil riktignok ikke innrømme det åpent, men de veiver åpent med de samme røde fanene på 1. mai. De hater utbruddet som Brexit representerer, og ønsker intenst å fjerne Donald Trump som president – ikke gjennom valg, men gjennom vold. Ta et hint: Disse kreftene kan ikke redde Europa. De kan bare skape splittelse og krig – som vi ser i franske og svenske forsteder. Prosjektet er også farlig historieløst:

Unioner blir gjerne til gjennom krig og tvang. 

USAs «forening» var ikke vakker og inkluderende. Den kostet en lang og blodig borgerkrig, og utfallet var aldri gitt: At den demokratiske og rettighetsorienterte siden vant, var ren gambling. Og hvor «forent» USA er, kan også diskuteres: Demokratene har stått for samme politikk som EU: Åpne grenser. Det er 11 millioner illegale som Demokratene forlanger skal få bli borgere. Det er å oppheve lovregulert innvandring, akkurat som i Europa: De andres rett trumfer egne borgeres. Motsetningen vokser og samfunnet polariseres.

Hver gang strømmen går i en amerikansk storby er faren for opptøyer og plyndringer overhengende.

Den amerikanske drømmen er ikke lenger den samme for alle. Noen har forsøkt å kapre den på vegne av «de andre». Men som Trump sa: Også amerikanere er dreamers.

Under EU-drømmen brenner det, for i maktkampen om denne unionsdannelsen er det plutselig tre parter: Nasjonalistene som vinner støtte. Unionistene som taper støtte. Og Islamistene som overtar stadig mer terreng. De siste har blitt invitert inn som en stridende part om makten. Araberne med sin 1400 år gamle herrefolk-ideologi sa ja takk, og har ikke tenkt å gi fra seg hverken initiativet eller koloniene som oppstår i forsteder over hele Europa. De koloniene vil vokse og knyttes sammen, for ingen kan kontrollere islam. Særlig ikke moderate muslimer, som forstår like lite hvilke politiske krefter som bor i islam som det europeiske politikere gjør. Ignorace is bliss.

«Fredens religion» har aldri har skapt fred noe sted, og sharialov er demokratiets kullsorte motsetning som skaper apartheid midt i Europa, med europeiske politikeres velsignelse. Gi dem enda litt mer av det de ønsker, så kanskje de slutter å hate oss og Vesten, og vi kan bli venner slik vi håpet? Det er Chaimberlands «fred i vår tid» underkastelse på repetisjon. Bare nulltoleranse kan stagge denne styggedommen. Nulltoleranse for politisk islam, sharialov og sektdannelse. Men nulltoleranse – hvordan rimer det med elitens hypertolerante Europa-prosjekt? Ikke det hele tatt, og derfor vinner islam frem.

Europa nærmer seg år null

Så da står vi her da, på Goldings øy, ledet av naivister, og må bygge et helt nytt samfunn som inkluderer alt og alle. Målet om å erstatte Europas mangfoldige nasjonale populasjon med en ny homogen euro-arabisk-global-populasjon, som er bundet sammen gjennom liksom-universelle «menneskerettigheter» og «sannheter» kan virke prisverdig, men mangler to viktige ting: Empiri og fornuft.

Det er en drøm. En visjon. En teoretisk konstruksjon. Ingenting underbygger at det er gjennomførbart, og ingenting garanterer at resultatet blir bedre enn Sovjetunionen eller Balkan. Det kan gå tre veier: Det kan lykkes. Det kan feile totalt. Eller islam kan vinne hele maktkampen. EUs ledere har nemlig ikke demokrati som sin viktigste visjon. De har fellesskap som viktigste visjon, og fellesskap i unioner kan være så mangt – som vi ser av historien rundt Warzawapakten.

Islam derimot – islam har bare én visjon: Mer islam. Alltid litt mer islam. Helt til alt er islam, og  ummaen blir det eneste fellesskapet. Det står i boka. Den eneste boka de leser. Når eliten i Europa allierer seg med krefter som er hellig forpliktet til å lage noe helt annet enn et demokrati, og som ikke har bidratt med noe som helst av verdi til menneskeheten på minst 500 år, da skjønner selv bygdetullinger at noe farlig er på gang. Eliten og venstresiden skjønner imidlertid ingenting av problemet. De har brannvarslere og pulverapparater i egne hjem, men ser ingen farer med å importere ideologien som har slavebundet det iranske folket. Ingen grunn til forsiktighet der. På toppmøtet i Davos er de bekymret for ekstremvær, klima, cyberangrep og vannkrise. De ligger ikke våkne et minutt i bekymring over at deres egne samfunn koloniseres av fremmede makter fra dysfunksjonelle land, med mørkeste middelalder som mål. Denslags politisk korrekte fjols leder Europa, og det  burde holde folk flest våkne om natta. Ikke dårlig vær.

Stammefolk blir invitert til å dyrke stammesamfunn

For innvandrere fra 3. verden passer Europas sammenbrudd mot stammesamfunnet perfekt: De kommer fra stammesamfunn og har ingen forståelse eller erfaring med hva Europa var eller er.  Riktignok forsøker flere av landene i Afrika og Midtøsten å innføre demokrati, men det lykkes ikke, for demokrati er et fremmedelement i stammesamfunn, og populasjonen er ikke samlet i en identitet. I stedet har de gamle maktstrukturer i form av klaner, stammer og kaster som definerer hvem man er, hva man er, hvem man hører sammen med og hvem som er fienden. Selv politiet og militæret kan være egne stammer i disse landene.

Det Europa innvandrerne ankommer har glemt alt som har med stammer å gjøre. I tillegg har vi avviklet alt som heter fiendskap, og lagt vekk alle krav om å oppføre seg og yte til fellesskapet. Innvandrerne ingen krav på seg til å legge vekk stammesamfunnet de kom fra. Europa forlanger ikke assimilering som var suksessoppskriften for det unge USA. Vi har funnet opp noe nytt: Integrering – som ingen kan forklare hva er. Dermed er det fritt frem for å dyrke alt man har med seg fra hjemlandet. Og dessverre: De fremmede kolonistene dyrker ikke bare eksotiske hodeplagg, matkultur, religion og festlige antrekk, slik venstresiden fremstiller det i festforestillinger. De dyrker også hierarkiene, stammetilhørigheten, kvinneundertrykkelsen, overtroen, macho-verdier, klanstrukturene, herrefolk-ideologiene, det sosiale presset, og hatet mot Vesten og hvite mann. Det er greit for Europa, for her har vi blitt så åndsforlatt at selv overtroiske analfabeter fra ørkenstrøk kan tilføre oss noe viktig. Så tomt er det her.

Ikke bare trives fremmede stammesamfunn her. De har et stort forsprang gjennom utstrakt erfaring med stammesamfunn, og har verken krav eller interesse om å bidra til det vestlige samfunnsprosjektet. Mens de er flasket opp på stammesamfunnets kaotiske samfunnsorden og trives utmerket godt med det (siden det er kjent og kjært), står europeerne og ikke skjønner reglene de selv har innført på eget kontinent av globalister, sosialister, elitister og dumme, dumme politikere med prikk lik skolegang som hindrer enhver tankevirksomhet. Islams gigantiske ummah  er den største stammen av dem alle. Den vet best av alle hvordan man vinner en stammekrig, derfor gjør islam det så godt i Europa. De som tror koloniseringen av Europa vil opphøre frivillig, har aldri lest noe om islam, og det inkluderer dessverre mange godtroende «moderate» muslimer som kun forholder seg til det barnetroen sa om Muhammed. Islam vil spise også dem til slutt, slik som i Iran.

EU er ikke et samlingsprosjekt, men et oppløsningsprosjekt. 

Det var ingen vei utenom borgerkrig for å skape den amerikanske unionen. For at Sovjetunionen skulle oppstå, måtte det også en borgerkrig til. På 70 tallet dekket kommunismen halve jordkloden, og hadde ambisjoner om en verdensomspennende kommunistisk union. Bare atomvåpen klarte å hindre det største av alle kriger i historien. Balkan var Europas første multikulturelle «union» med islam blandet inn i mixen, og alle (unntatt globalistene og statsminister vår) husker hvordan det endte når diktaturet ikke lenger holdt lokket på trykkokeren. Nå er Europas elite i gang med å skape nok en union uten fundament eller plan, mens islam som alltid er i gang med å følge profetens ord, og realisere sin totalitære agenda. Hvem vinner? Og hvem skal man stole på? Folk som føler usikkerhet vil omfavne sin egen stamme. Det vil oppstå helt spontant, og ingen «holdningskampanjer» i verden kan oppheve det. Mennesker er tross alt bare menneskelige. Vi har ikke så mye valg.

Stammen er det eneste man kan stole på i dagens Europa

Folk flest aner ikke hva som er i ferd med å skje med deres egne land. De følger med på nyhetene, men nyhetene forteller bare en liten, sukret bit av det bildet redaksjonene og deres aktivist-journalister ønsker skal være sant, og derfor går folk til stemmeurnene og stemmer på de samme politikere år etter år. Det gir en falsk følelse av normalitet og stabilitet. Det de får i retur er enda mer stammepolitikk, stadig flere koranklosser og mer væpnet sikkerhet i gatene som før var trygge. Derfor har folk begynt å slutte sammen om seg og sine. Europa krakelerer.

Før var det stort sett bare fottballfans som ivaretok vår stammetilhørige natur med sine drakter, ritualer, brøling, fiendebilder og macho-fellesskap. I det nye Europa har alt og alle blitt til fotballklubber med sine hooligans: Venstreekstreme. Høyreekstreme. Identitetsgrupper i fleng. Også FC-Islam da, den største stammen av alle, med de hissigste supporterne, og velkledde casuals fra Brorskapet attåt. De gir alt for laget, og er sikre på seier. De har seiret før i så mange andre land, så hvorfor ikke i Europa også?

Et forhekset kontinent i drift mot fortiden

Heksebrygget som Madam Merkel har forgiftet Europa med, er i ferd med å krystallisere seg til små klumper, og hvor ingenting henger sammen lenger. Europa fraksjoneres i interessegrupper som forbigår hverandre med høflig forakt, eller ligger i konflikt med hverandre om hva som er viktig, mens flerkulturens yppersteprester lirer av seg brannslukning som «omstilling er alltid vanskelig» eller «vi har noen utfordringer» eller «vi må satse på bedre integrering» for 30. året på rad. Herregud for noe tøv! De ønsker seg «et større vi» som Støre babler om, men de forstår ikke hva det er, hva de har satt i gang, eller hva det vil ende i.

De har ingen løsinger, og ingen plan B. Derfor fortsetter de rett frem mens de kaller dissidenter for «rasister» og annet avhumaniserende grums, og innfører flere og flere sensurlover i håp om å kvele motstanden så alt ser normalt ut på overflaten. De handler på instinkt i stedet for intellekt. Eliten har nemlig også blitt en stamme med sine klare fiendebilder, og selv det er uforståelig for dem. De forstår stort sett ingenting av det som foregår. Det er det største beviset på Dunning-Krueger effekten noensinne, og prisen er allerede skyhøy. Derfor blåser vi eldre i konkylien til samling.

Hvor blir det av de voksne folka?

Linker:

Jeg er en sjiraff!

vg.no

Minerva

dagbladet.no  ekstremisten.com   document.no   tribes.chathamhouse.org

Kjøp Kent Andersens bok her!