Fra filmen «I am Greta», produsert av Hulu. 2018. Foto: Hulu/AP/Scanpix

Finanskrise. MeeToo-krise. Migrasjonskrise. Terrorkrise. Klimakrise. Rasismekrise. Plastkrise. Islamkrise. Koronakrise … Det er krise på krise på krise for stakkars europeere. Siden år 2000 har befolkningen vært mer eller mindre i konstant kriseberedskap – og ikke fordi ytre faktorer skaper uventede og uhåndterbare omveltninger og naturkatastrofer. Denne endeløse serien av kriser var fullt forutsigelig, langsomme, advart mot og skapt av sendrektighet, handlingslammelse og dårlig politikk.

En bølge av kriser som kunne blitt marginalisert med bedre politikk 

Når man studerer denne påfølgende bølgen av kriser, innser man at med bedre politikere kunne denne endeløse rekken av kriser i stor grad blitt unngått, marginalisert, bagatellisert eller avvist – hadde bare Europa hatt voksne politikere som var opptatt av å beskytte sine egne land og deres borgere og økonomi, og vært i forkant av utviklingen. Men det har vi ikke. Vi har inkompetente maktpolitikere som ikke vil oss vel. Det viser historikken:

Et fellestrekk ved hver eneste krisebølge er ikke bare at politikerne «ikke så det komme». Når krisen blomstrer, har de også krisemaksimert, i stedet for å dempe krisene. De har spredd panikk i stedet for å berolige. Og i stedet for å ta grep om krisene på best mulig måte for å dempe skadevirkningene på egne land, folk og økonomi, har globalistene handlet politisk korrekt, på instinkt og i flokk, som igjen har gjort at krisene har fått maksimal skadevirkning på land, folk og økonomi.

Velgerne velger dårlige politikere igjen og igjen 

Slike politikere burde fått sparken, men i stedet blir de valgt igjen og igjen, så de kan skape enda mer krisestemning. Og det er egentlig ikke så rart: Europeere er dressert til å adlyde og godta alt det mainstream media forteller – media som i skremmende grad fungerer som partiorganer for klima-oligarkene og deres globalistiske elite, og forteller velgerne hvor utrolig flinke eliten faktisk er. Denne selvforsterkende loopen av makt minner om Sovjet og lignende regimer, og det er ikke tilfeldig:

Selve grunnregelen for å kuppe et samfunn er ganske enkel: Man må dikte opp samfunnsfiender og dyrke frem kriser og konflikter – for deretter hevde at man selv er enste løsning for å redde samfunnet fra krisene. Velgerne svelger det gang på gang, og gir frivillig slike totalitære politikere og deres korrupte vennegjeng makta. Samme oppskrift ble fulgt i Maos Kina, Stalins Sovjet og Hitlers Tyskland. Khomeinis Iran. Pol Pots Kambodsja. Chavez’ Venezuela. Merkels EU. Og Lan Bergs Oslo, for den saks skyld.

Fanatiske maktpolitikere lever av å hausse opp kriser, for deretter å kunne fremstå som den reddende engel fra krisen de selv har skapt og spredd. «Uten oss ville det gått aldeles galt! Vi reddet dere fra fiendene og krisen!» Slik får man kontroll over makten i et samfunn. Slik kupper man et samfunn. Slik lager man et diktatur. Alt man trenger, er kontroll over media og samfunnsdebatten. Det handler aldri om å få kontroll over samfunnsutviklingen eller økonomien – eller krisene, for den saks skyld. Alt dét blir et verktøy.

Kriser krever kriselover og unntakstilstand; dét er nyttig for makthavere

Selv om maktpolitikerne dyrker frem fiendebilder og kriser som fordrer «spesielle tiltak» som sensurlover, ytringspoliti, nedstengning og overvåkning, får de aldri kontroll over krisen eller den påståtte fienden. Kontroll vil nemlig være en katastrofe, for da har ikke maktpolitikerne lenger noen legitimitet. De MÅ ha en jevn strøm av fiender og kriser for å beholde makta, og de mangler aldri fiendebilder man kan dyrke:

Hekser, jøder, klassefiender, kontrarevolusjonære, høyreekstreme eller CO2 … anything will do. Og skulle en krise forsvinne eller en fiende bli bekjempet, må de rett og slett lage en ny krise og nye samfunnsfiender som bare de kan frelse samfunnet fra. For maktpolitikere bryr seg ikke om samfunnet, folket, økonomien eller fremtiden – hvis du skulle tro dét: De bryr seg bare om makt, penger og prestisje.

Jo da, det finnes ekte kriser og ekte fiender av samfunnet vårt:

Islam er en uttalt fiende av kvinner, Vestens frihetsidealer og alt som ikke er islam. Kommunismen og nazismen er fiender av individet, demokratiet og kapitalismen. Børsbobler er fiender av samfunnsøkonomien. Sverige er nå en trussel mot det norske velferdssamfunnet. Det dødelige ebola-viruset ville være en ekte trussel hvis det kom seg løs. Og uforutsigelige kriger og naturkatastrofer kan slå til når som helst. Poenget er at den slags kriser kan forutses og stoppes. Globalistenes serie-kriser som river Europa i filler kan pussig nok aldri stoppes. Man får aldri kontroll. Det blir en evig kamp, hvor «handlekraftige» politikere som dyrker krisestemningen blir evige helter.

Se til USA: Trump ønsket å stoppe krisen rundt migrasjon, arbeidsløshet og fattigdom blant arbeiderklassen av alle farger. Det ville han gjøre gjennom nasjonal politikk, og man skulle tro at resultatene han oppnådde, ville fremkalle hyllest. Men mannen som skapte flere arbeidsplasser blant svarte enn noen andre, og gjorde mer for å stoppe kostbar illegal innvandring enn noen andre, og hvis valgbudskap var å snakke opp USA, ble den mest utskjelte noengang. Han ble utkonkurrert av globalistenes kandidat med budskap om klimakrise, koronakrise og global samarbeidskrise. Krisemakeren vant. Fordi redde mennesker slutter å bruke hodet.

Husk å skremme alle barna

I Norge lærer barna i grunnskolen at krisene står i kø, faren truer, og nå er det rett før jorden går under. Derfor har barn hengt opp et banner på Klingenberg Kino med påskriften «Jorda vår dør! Vær så snill og hør!» i forbindelse med filmen «I am Greta». Det er naturligvis bare tøv: Jorda vår dør ikke, men myndighetene vil ha barn som tror det. Det er nyttig for dem. For redde barn blir til redde voksne som stoler på myndighetene. Og redde voksne slutter å tenke rasjonelt og går i overlevelsesmodus. Og folk i overlevelsesmodus klamrer seg til ledere som hevder de skal redde dem – selv om det er de samme lederne som dyrker katastrofen og leder dem inn i fattigdom, unioner, overnasjonalitet og korrupsjon. Frykt virker.

I går var jeg på et kjøpesenter hvor alle brukte munnbind. Det så ut som en scene fra en Hollywood-dystopi hvor virusfienden er overalt og ingen er trygge, og nå er det skikkelig krise. Munnbleiene fratar folk både ansikt og verdighet, men fungerer som en kollektiv bekreftelse overfor voksne, ungdom og barn, på at nå har ingen kontroll lenger, faren er overhengende, og alt kan gå til helvete. Da tør ingen å opponere. Ingen trosser myndighetenes påbud, for myndighetene vet best. Men gjør de det?

Virker krisetiltakene? 

Når har «lockdown» noensinne reddet et samfunn fra et virus? Hvor er presedens? Hvor farlig er egentlig dette viruset? Hvor mange dør, og hvem er det som dør? Hva er planen for å avslutte disse «tiltakene», og når skal det skje? Hvor mye skal det koste, kontra hvor mange det redder? Hva er planen? Hvor er prioriteringene?

Virker trylleordet «integrering» for å få masseinnvandring til å fungere og lønne seg? Er dette magiske ritualet i stand til å stagge islam og sørge for at den muslimske sekten legger vekk kulturtrekk vi ikke liker, og tilpasser seg det vi liker av vår kultur? Hvor er bevisene for det etter 40 år med «integrering».

Det logiske og ansvarlige å gjøre overfor covid-19 ville være å stenge ned landet til man visste hvor farlig viruset var og hvem det truer. Når de dataene forelå etter en måned eller to, ville det logiske være å avslutte slike allmenne tiltak og heller fokusere innsatsen mot de ytterst få dette viruset faktisk tar livet av. I stedet har man bestemt seg for beskytte alle og bekjempe viruset med tiltak som umulig kan lykkes, og som ødelegger næringslivet, samfunnsøkonomien, privatøkonomien og fremtiden, og skaper et helvete for mennesker, særlig dem som ikke er ansatt i det offentlige.

Logikken forlot covid-sirkuset to måneder etter utbruddet, akkurat som det forlot «flerkulturen» for flere tiår siden. «Løsningene» på krisene (som sprer seg i samfunnet takket være dårlige politikere) virker ikke. Løsningene løser ingenting, og gjør heller at krisene bare eskalerer, trekker ut i tid eller skaper enda verre ringvirkninger. Skal dét liksom forestille styringen av et land?

Det logiske og anvarlige å gjøre er å forby kommunisme, akkurat som man gjorde med nazisme. Det logiske og ansvarlige å gjøre er å ta et oppgjør med islam FØR man ender med svenske tilstander og borgerkrig som i Frankrike. Det logiske og ansvarlige å gjøre er å avslutte prosjekt «flerkultur» etter 40 år med mislykket integrerings-trylling.

Det logiske og ansvarlige å gjøre er å avslutte klimahysteriet etter 30 år med feilslåtte dommedagsvarsler og en Paris-avtale som bare Vesten følger. Men eliten ønsker ikke logikk og ansvarlighet. De ser ut til å ønske krise, uro og redsel i egne land: Krisene blir dyrket, og ikke løst, fordi Europa har havnet i hendene på maktsyke globalister med svært onde hensikter, som elsker å fremstå på TV som bekymrede redningsmenn, men med null interesse for sine lands egne borgere, kulturer, økonomi eller fremtid. Som du ser.

De beste politikerne er gørr kjedelige

De beste politikerne har aldri grandiose femårsplaner, samfunnsrevolusjon, energirevolusjon, «hårete mål» eller «store visjoner» som drivkraft. Gode politikere er realpolitisk orienterte, økonomisk ansvarlige og gjør prioriteringer som rammer færrest mulig. De er i forkant og hindrer fiender og kriser i å oppstå. Her er den gørrkjedelige tyske kansleren Konrad Adenauer et godt eksempel: Hans motto var «ingen eksperimenter» – mens hans etterfølger Angela Merkels motto er «kun eksperimenter». Derfor lever tyskerne i «interessante tider» nå.

Derfor blir det finanskrise, MeeToo-krise, migrasjonskrise, terrorkrise, klimakrise, rasismekrise, plastkrise, koronakrise og islamkrise på rekke og rad – fordi myndighetene drar nytte av det. Og pussig nok har utarmede Europa råd til alt sammen. Globalistene har alltid endeløst med penger til sin egen krisehåndtering. Og snart kommer en ny krise, så ingen skal begynne å tenke, eller få nye ideer som «hva om vi valgte bedre politikere, og en president som er imot globalister og den korrupte eliten, toner ned kriser og heller bryr seg om sitt eget land og dets folk, økonomi og fremtid?»

Trump var en velgerkrise for globalistene, som brukte 30 år på få full kontroll over Vesten. Men så kom «Orange Man», ingenstedsfra, og truet med å ødelegge alt. Det tok fire år med massiv propaganda å få kontroll over cirka halvparten av amerikanske velgere og valgsystemet. Det fungerte. Folk valgte atter globalistene, så snart kommer det nok enda en ny krise som du skal betale for og bli hysterisk bekymret for.

Nyt energikrisen, rentekrisen, inflasjonskrisen, islamistkrisen, økonomikrisen og fattigdomskrisen som kommer. For globalister har store visjoner, men evner bare lage kriser.

Lær alt om klimasaken. Kjøp boken her!