Gjesteskribent

Den flerkulturelle ideologien er bygget på en merkelig forutsetning: at forskjeller skal skape fellesskapsfølelse. Og jo større kulturelle forskjeller, desto større skal fellesskapsfølelsen bli – bare vi blir vant til hverandre og kjent med hverandre. Det høres ut som en aprilspøk, for det går jo på tvers av det de aller fleste foretrekker: å leve blant det som er kjent og trygt og likt oss. Det er likheter som skaper fellesskapsfølelsen for de aller fleste av oss.

kent-andersen
Kent Andersen. Foto: Twitter.

Men det flerkulturelle samfunnseksperimentet er ikke bygget på det vi vet er normal menneskelig adferd eller fornuft. Det er bygget på ideologi. Og de som fremmer denne ideologien, lar seg ikke affisere av fakta. De vil at ideologien skal være sann, og leter med lys og lykte etter alt som kan støtte opp om ideologien. Og de er gode mennesker som gjør dette med de beste intensjoner. (I motsetning til hva de synes om meg …)

Bak det flerkulturelle samfunnseksperimentet ligger nemlig de samme gode verdiene som ligger bak den kommunistiske ideologien: Man ønsker bare å knytte mennesker sammen i et globalt fellesskap som skaper mindre krig, konflikt, motsetninger og uro, og skape mer harmoni, fred og forbrødring på tvers av klasser, raser, kulturer og landegrenser. Det høres jo besnærende ut? Hva kan possibly være galt med dét? Alle som er mot dette, må jo være gærne.

Men bak kommunismens gode intensjoner ligger det noe svært farlig: menneskeforakt. Kommunismen ble nemlig bygget på grunnholdningen at man ikke bare var misfornøyd med samfunnet og samfunnsordningen – man var også misfornøyd med mennesket selv, for mennesket selv var ansvarlig for samfunnet som feilet. Vanlige mennesker var problemet for kommunistene, for de var for egoistiske, individuelle og frihetselskende. Derfor ville man forme og dyrke frem en ny type menneske som var bedre, mer kollektiv, mer lydig, og mindre individuell og «egoistisk». For det felles beste. Og slik oppsto «korreksjonsanstalter» i Sovjet, Kina og Kambodsja. Institusjoner hvor man skulle «oppdra» alle som tenkte feil. Dette er kommunismens vesen: menneskeforakt.

Russia. Moscow. Dietski Mir. Childrens world. huge toy shop in central Moscow. Crowd waiting for mechanical clock to open. USSR - Homo Sovieticus Days of Glasnost and Perestroika. 1 year in the former Soviet Union. 1988-1989. © Carl De Keyzer - Magnum 1989. Book "Homo Sovieticus, USSR-1989-CCCP" 1989.
Dietsky Mir, Barnas verden, stor leketøysbutikk i sentrum av Moskva. Alle venter på at den mekaniske klokken skal slå. Foto: Carl de Keyzer, 1989

For det lar seg ikke gjøre å «forandre» mennesket uten å knuse det i prosessen.

Det er galskap. En oppskrift på katastrofe. Mennesket er som det er, formet av evolusjonen til det vi er i dag. Heldigvis, synes jeg. Dessverre synes kommunistene, som gjennom prøving og feiling gjennom 100 år i 100 land gikk på trynet hver eneste gang. Og det gikk på trynet av følgende grunn: Hele ideologien er bygget på en forutsetningsfeil. Og derfor har samtlige sosialistiske samfunnseksperimenter endt med kollaps i ufrihet, vold, terror, diktatur, fattidom og dårlige kår for individet. Det manglet ikke på advarsler.

Kommunismen har altså sviktet totalt og forferdelig gjennom observerbare resultater. Derfor er den ikke salgbar lenger. Men for de mange som fortsatt ikke er helt fornøyd med mennesket som det er, og fortsatt ønsker seg et nytt idealsamfunn basert på forståelse, toleranse og kollektiv samhørighet, måtte en ny ideologi formes og omfavnes.

Svaret er flerkulturalismen. En samfunnsform som skal gjennomføres med de beste intensjoner og nesten uangripelige moralske argumenter, men som altså er bygget på den samme farlige grunnholdningen som kommunismen: Man er ikke helt fornøyd med mennesket som det er. Derfor skal det bygges nye samfunn hvor alle skal være venner, menneskene skal være bedre, snillere, mer kollektive bare de forstår intensjonene og blir bedre kjent med hverandre. Vi må tilpasse oss. Lære. Bli bedre.

Problemet er dessverre at det ikke virker.

Det virker ikke noen steder i hele Europa. Og det virker bare foreløpig i Norden, fordi man er villig til, og ivrig etter, å unnskylde, bortforklare og bagatellisere problemene som «utfordringer» og forsøke å kvele, strupe og hysje ned kritikere med mobbing, hets og mistenkeliggjøring. (Låter dette kjent, kjære østblokk-dissident-veteraner?) Hvis man studerer flerkulturistenes forklaringer på hvorfor europeiske land har «utfordringer», så er det ikke fordi det er noe galt med prosjektet eller ideologien. Nei: Problemene blir skapt av kritikere. Negative kritikere med dårlige intensjoner, som ødelegger og skaper uro. Som jobber imot og ikke med. Egoistiske «kontrarevolusjonære» som sprer hat. Fascister. Rasister (les: klassefiender). Sounds familiar?

Men grunnen til at det flerkulturele samfunnseksperimentet ikke virker, er (dessverre) slett ikke kritikere, høyresiden, FrP, Dansk Folkeparti, Sverigedemokraterna, UKIP, Front National, Geert Wilders, rasister eller andre «reaksjonære elementer». Grunnen er at forutsetningen for ideologien er et falsum. Forskjeller skaper ikke fellesskap. Og kommer aldri til å gjøre det. Muslimer, kristne, kulturfellesskap og andre interessefellesskap lager ikke enklaver fordi de føler seg hetset eller truet. De gjør det av samme grunn som vi mennesker alltid har gjort: De bygger fellesskap gjennom likheter. Derfor er flerkultur dårlig politikk som skaper dårlige resultater i Europa, og som vil fortsette å skape enda dårlige resultater hvis man viderefører samfunnseksperimentet. Akkurat som kommunismen.

Det er ikke intensjonene det er noe galt med. Ei heller kritikerne. Det er selve ideologien det er noe galt med. Og derfor finnes det ingen europeiske land som er fyrtårn for flerkulturalismens suksess. Det er et farlig samfunnseksperiment som vil skape et dårlige samfunn for alle, både innvandrere og innfødte, både tilhengere og motstandere, bare man får holdt på lenge nok. Akkurat som kommunismen. Det mangler ikke på advarsler.

 

Teksten er opprinnelig en bloggpost av Kent Andersen fra januar 2013, som republiseres på Document med forfatterens vennlige tillatelse. Poengene er ikke blitt svekket i tiden som er gått – tvert imot.