I min nye bok, som publiseres i mai, analyserer jeg konsekvenser av 30 år med globalisme og klimaaktivisme på vegne av aktører som EU, FN, WEF, subsidieprofitører og vindbaroner – på bekostning av norske skattebetalere.

Her ble et politisk fenomen overtydelig: Ingen har ansvaret for Norges tilstand. Ingen har skylden for politikken som ble ført i går. Hver dag er første dag på jobb for norske elitepolitikere, og de skal redde oss fra problemene som på uforståelig vis dukker opp. Dag etter dag.

Politikere tar ansvar for ingenting. The buck doesn‘t stop anywhere. Enhver tilstand landet er i når natten setter inn, er helt tilfeldig, og når vekkerklokken kimer, skal våre brave folkevalgte endelig løse folkets mange problemer. Derfor kan politikerne som har ansvaret for Norges katastrofale energipolitikk og energipriser, våkne om morgenen og «ta problemet på alvor» og redde oss med «kompensasjonsordinger» – i stedet for å gjøre noe med problemet. For de har ingen skyld. De startet jo på jobben i dag.

Eksemplene står i kø:

Det politiske samfunnseksperimentet «flerkultur» har blitt innført i økende grad i over 40 år, og i store deler av Europa. Dette skulle skape nye og bedre samfunn preget av en ny type «samhold» på tvers av kultur, religion og bakgrunn basert på bedre «forståelse» av hverandre. Det har ikke fungert noe sted, og jo lenger man har kommet i prosessen, desto mer alarmerende blir resultatene. I stedet for å ta ansvar og si «jeg tok feil», våkner svenske flerkultur-politikere om morgenen for å fikse problemet, som har oppstått på uforståelig vis.

Et annet eksempel er den politiske ideologien «globalisme», som har vært førende for vestlige lands utvikling siden jernteppet falt i 1989. Her er målet å skape fred, fremgang og samhold gjennom å tone ned nasjonalstaten, selvråderett og grenser, til fordel for internasjonalt samarbeid, overnasjonalitet og fri flyt av mennesker og varer over grensene. Det høres jo genialt ut, men denne politiske ideologien har en innebygget svakhet, akkurat som kommunisme: Den virker ikke. Resultatene blir ikke som lovet. Men det skyldes ikke dårlige politikere med dårlig politikk. Nei, det skyldes skjebnen, ulykker, uflaks, tilfeldigheter eller faktorer ingen så komme. Til tross for alle advarslene.

Stoltenberg satte en ny standard for ansvarsfraskrivelse

Etter hvert som Norge blir stadig mer offentlig styrt og kontrollert, øker inkompetansen, forvirringen, handlingslammelsen og ansvarspulveriseringen – akkurat som i kommunistiske land. Hvor kommer anerkjennelsen for denne systematiske ansvarsfraskrivelsen fra? Her kan man ikke unngå å peke på Jens Stoltenberg, som offentlig fastslo dette nye politiske prinsippet for styringen av Norge. Det skjedde da han «tok ansvar» for sikkerhetssammenbrudet 22. juli 2011 ved å (… trommevirvel …) bli værende i jobben. Det var både tidstypisk og tidsriktig, og legaliserte en ny form for uansvarlighet for fremtiden. Det var en tragedie i tragedien som aldri ble tatt på alvor.

Kommisjonens rapport var på 481 sider, med et uvanlig klart og tydelig språk om hvordan politisk sikkerhetstenking var fraværende, hva som gikk galt i forkant og hva som gjorde terrorangrepet mulig: De ansvarlige myndigheter sviktet i å erkjenne risiko og hadde for dårlig handlekraft. Det sto på utstyr og kommunikasjon. Det sto på evnen til å følge eksisterende planer og instrukser. Det sto på kompetanse, opplæring og evnen til å trekke lærdom av øvelse. Årsaken til denne svikten lå i ansvarspulverisering mellom departementer og manglende informasjonflyt internt i departementer. Altså dårlig politisk styring.

Bildene av en latterlig liten båt, overfylt av altfor mange SWAT-folk, i svært langsom ferd mot Utøya, lenge etter at det var for sent, vil for alltid være en del av Stoltenbergs ettermæle og ansvar. Han ble i jobben for å rydde opp, og den 23. juli var også hans «første dag på jobb» – til inspirasjon for alle etter ham.

Velkommen til første dag på jobb! 

Og da skjønner man hvorfor folk på Stortinget plutselig anser seg kompetente til å opptre som entreprenør for å bygge en stortingsgarasje som skulle koste 350 millioner og endte på 2,3 milliarder. I belønning har eliten gitt seg selv et nytt regjeringskvartal til 36 milliarder kroner som også kommer til å sprekke, uten at noen trenger å få sparken for det heller.

Eliten har i praksis omgjort Norge til sitt eget selvutviklingsprosjekt, et laboratorium hvor ethvert sprøtt innfall og politiske tvangstanker kan gjennomføres med offentlige penger – uansett hvor dårlig det virker. Du kan jo bare telle hvor mange som sykler i drittvær i Oslo etter sju år med MDGs åndssvake «sykkelprosjekt», så skjønner du poenget.

Og derfra er det bare å lukke øynene og finne nye eksempler på både riks- og lokalpolitikere som ødelegger samfunn, økonomi og liv med idiotpolitikk, for deretter å presentere seg som reddende engler som skal ordne opp fra i dag – gjerne mens de gir hverandre en miljøpris eller lignende for strålende innsats. Hver dag. Dag etter dag.

Kjøp Kents bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.