Mennesker drømmer om å ha det harmonisk perfekt, men tåler det ikke. Folk som ikke har en eneste reell bekymring i livet, finner alltid noe å bekymre seg for, ellers går de i frø. Å kunne håndtere og løse reelle problemer og trusler, gir oss selvfølelse, mestring, retning, styrke, formål og selvtillit. Det er ikke behagelig, men vi føler at vi gror.

Krisetider gir samhold, og krisehåndtering gjør oss sterkere – men krisetider gjør oss også til lette og villige ofre for dommedagsprofeter, politikere og sjarlataner som sprer krisestemning i eget samfunn for egen vinnings skyld, og lover å rydde opp bare de får makt, penger og prestisjen som følger med.

Ingen vil ha kjedelig politikk, men alle vil ha fruktene av den

Historiens kjedeligste anti-krisepolitikk ble ført i Tyskland mellom 1950 og år 1990, og ved rattet satt verdens kjedeligste politiker, Konrad Adenauer, som styrte Tyskland og Tysklands forhold til nabolandene etter det gørrkjedelige prinsippet «ingen eksperimenter». Europas befolkning hadde fått mer enn tusen takk nok av samfunnseksperimenter, omveltinger, omstillinger, revolusjoner og politikere med bart som lovet både «livsrom» samt gull og grønne stridsvogner for et tysk tusenårsrike.

Politiske løfter har nemlig lavere troverdighet enn norske trekronestykker, da som nå, og endelig hadde velgerne lært leksa si på den forferdelig harde måten: Ikke hør på politiske ledere som lirer av seg gilde løfter og store visjoner om en fantastisk fremtid. De er ikke dine venner, og resultatet blir gjerne det stikk motsatte av løftene. På andre siden av muren hersket det nemlig et annet imperium, som også var grunnlagt på gilde løfter og store visjoner om en fantastisk fremtid.

Dette global-sosialistiske regimet hadde sømløst overtatt dødsleirene til det nasjonal-sosialistiske regimet før dem, for å ta seg av kritikere, dissidenter og «kontrarevolusjonære» som ødelegger veien mot politisk paradis. Da er det nok lurt å flokke seg rundt kjedelige politikere som bare vil ha demokrati og kjedelig forutsigelighet.

Ikke hør på politikere: Se hva de gjør, og hør på historikere

I 1947 var tiden moden for voksne, edruelige politikere som lovet forsiktighet, stabilitet, trygghet og en ganske forutsigelig og kjedelig hverdag, under kjedelig og sunn budsjettering. Herregud så kjedelig og forutsigelig tysk politikk var – og herregud hvilken vekst det skapte: På noen få år reiste Vest-Tyskland seg fra ruin til dynamo, og hele Europa nøt godt av det, mens Øst-Tyskland forsvant ned i nok et samfunnseksperiment som skulle gi en fantastisk fremtid basert på visjonære femårsplaner. Akkurat som dagens klimaplan 2030.

Vest-Tyskland var så kjedelig, ryddig og troverdig mellom 1950 og 1990 at tusenvis av østtyskere risikerte livet for å komme seg gjennom piggtråder og murer for å oppleve Vestens frihet under ansvar – fremfor Sovjet-imperiets vei mot kommunismens paradis under tvang. Sosialistiske samfunnssystemer er alltid pågående prosjekt, hvor målet alltid krever større og større offer uten noensinne å nå målet. Og når det feiler katastrofalt, er det alltid moralsk riktig å prøve en gang til, uansett kostnad.

Denne vestlige «kjedelig-æraen» skapte Europas sterkeste nasjonale økonomi på merkverdig få år, og brakte hele befolkningen opp til høyere levestandard, bedre liv, mer stabil hverdag og tryggere fremtid. Det samme skjedde for så vidt i Norge gjennom Gerhardsen og Brattelis sosialdemokratiske byggverk, som ikke representerte noen revolusjon eller hastverk. Gamle, hvite menn som forsto fattigdom og nød, bygde stein på stein med fast kurs – for det tar tid å bygge et godt, trygt, harmonisk, homogent og veldrevet samfunn.

Mens kommunistiske pressgrupper ville innlede nok et rødt samfunnseksperiment med væpna revolusjon, ville høyresiden ha enda mer kjedelig konservatisme – for man vet hva man har, men ikke hva man får. Stabiliteten kunne ikke vare. For hvordan kan nye, unge friskus-politikere, proppfulle av ambisjoner, hastverk og visjoner, lykkes med en sånn seig sirup? I 1990 falt jernteppet, og internasjonal globalisme slapp løs noe helt nytt. Nå skulle det bli andre boller, og det ble det. Bare se på strømregningen din.

Ingenting slår kriser når det skal skapes politiske karrierer

I et stabilt, fritt, fredelig og veldrevet, forutsigelig samfunn er det umulig å bli politisk helt. Det er kriser som skaper åpning for store egoer med nye karrierer og voldsomme ambisjoner – for i krisetider trengs det helter som kan rydde opp. For politiske opportunister er kriser rene gullgruven, mens konservatisme er dødens posisjon. Panikk, angst, uro og moralsk indignasjon over urettferdighet er derfor viktig å spre når man er opportunist og skal fremme seg selv.

Alle samfunn er fulle av opportunister som vil fremme seg selv, selv om det går ut over samfunnet – og Venezuela og Sverige er de mest groteske eksemplene vi har i vår samtid. Det tar lang tid å bygge et veldrevet samfunn, men det tar utrolig kort tid å ødelegge det med ville samfunnseksperimenter, derfor har hele Europa blitt rene krisefesten, drevet av selvsentrerte middelmådigheter uten magemål, hemninger eller evne til selvkritikk, men med voldsomme ambisjoner som statsledere.

Byggingen av et flerkulturelt samhold og grønt paradis i ekspressfart går ikke så bra. Raske samfunnsrevolusjoner gjør sjelden det. Så for å dekke over fiaskoen og hvem som har ansvaret, gjør eliten i Europa akkurat det samme som eliten i fascistiske land: De ønsker mer kontroll over kritikere, og mindre spredning av legitim kritikk. Ikke fordi de har totalitære tendenser (gud forby), men heller for å «beskytte demokratiet» som har valgt dem.

Det er nettopp det «ytringsansvar», faktasjekkere og bestillingsforskning skal sørge for, så EU-adelskapet ikke minster kontrollen over hva folk blir fortalt og hva folk tror på. Ingen må bli «forvirret» av «konspirasjonsteorier», og på vegne av ufattelig mange vil politikerne sørge for at ingen skal føle seg krenket av åpen samfunnsdebatt. Ord er nemlig like farlig som vold. De hevder en moralsk forpliktelse til å begrense ytringsfriheten. Det er en kanarifugl for at noe veldig farlig er i ferd med å utvikle seg.

Krise på krise på krise? Men er løsningen reformer, omstilling og revolusjon?

Hvis det virkelig er krise på gang, er konservatisme det kriseeksperter griper til: Få oversikt og innsikt om omfang og farepotensial. Sikre liv og verdier, så ikke enda flere blir skadelidende. Man demper krisen og beroliger publikum så godt som mulig mens man rydder opp med de ressursene man har, og med tiltak som har virket før. Dette er krisehåndteringens ABC, og fasiten for hvordan samfunnet skal styres når fare truer.

Ro, orden og systematikk er konservatismens credo, for enhver krise må møtes med spørsmålet «hva skal vi bevare?», og «hvordan sikrer vi at endringene ikke skaper uforutsette problemer?». Slik tenker voksne, edru mennesker med samfunnsansvar og redelighet. Europas regjeringer etter 1990 har gjort det stikk motsatte. Når de unntaksvis tyr til konservatisme og krisehåndteringens ABC, er det for å beskytte seg selv. Ut over det er deres særegne form for kriseløsning følgende:

Hvordan ødelegger vi oversiken og innsikten i omfang og farepotensial? Hvordan utsetter vi stadig flere for faren? Hvordan stilner vi kritikerne? Og hvordan pisker vi opp panikk og uro i befolkningen, så vi kan ta styring med nye tiltak, penger og ressurser som må på plass så fort som mulig gjennom krise-lovgivning og spesialforordninger? Ikke for å løse eller dempe krisen, men for å fremstå som handlekraftig helt. Overdrivelse og konspirasjonsteori, sier du? Tenk over dette:

Alle opportunister elsker en god krise!

Alle spørsmålene ovenfor var svaret under finanskrisen, migrasjonskrisen, terrorkrisen, covidkrisen og den alltid pågående klimakrisen: I stedet for å dempe krisene og ringvirknigene, pisket politikerne opp panikken og problemene, gjorde dem verre og utnyttet panikken til å få enda fastere grep om makt og penger. Og det vil de gjøre under den kommende resesjonen, som er nok en krise de selv har skapt: De vil presentere seg som reddende engler. For Norge er ikke lenger styrt av ansvarlige politikere med forsiktighet og samfunnsansvar. Norge er styrt av en elitisk losje av revolusjonære opportunister som vil ha action fremfor kjedelig ansvarlighet.

Opportunister utnytter handlingsrommet i kriser til egen fordel, og har ingen tanke for noen andre enn seg selv og sine. De sørger også for å rense ut analytikere og kritikere, og heller være omgitt av andre opportunister. Derfor er norsk politikk et stadig sterkere konsentrat av middelmådig opportunisme, med politiske broilere oppflasket og godkjent i partienes struktur og hierarki. Bare se på Høyre og Ap: Hvilke politiske tungvektere med livserfaring og kjendisstatus står rett bak dem i makthierarkiet? Du kan knapt navnet på en eneste en. Og dét er ikke tilfeldig.

Denne systemiske opportunismen er også grunnen til at så mange politikere blir tatt i snusking. Når man lager et konsentrat av konsensus, blir det stadig lettere å blande roller med private interesser og aktører fordi «alle gjør det». Høyt betalte jobber er belønningen for lojalitet mot losjen. Og Norge har kommet til et punkt hvor samrøret mellom offentlige og private interesser er så omfattende at du ikke lenger ser hvem som er hvem. De trenger ikke lenger late som det finnes et skille – for «alle gjør det».

Politikk har blitt et selvutviklingsprosjekt

Politikken har altså utviklet seg fra et samfunnsansvar til en personlig mulighet for penger, makt og prestisje, uten noen sertifiseringsordninger eller krav til utdannelse eller kompetanse, og uten nødvendigvis å levere det velgerne krever eller det som er best for samfunnet på lang sikt. Det er partienes interne system som har sørget for denne utviklingen.

Partiene er ikke der for å fremme velgernes beste. De er mer som rene interesseorganisasjoner som først og fremst skal ivareta partienes og partitoppenes interesser. Medlemmene er der bare for å gjøre fotarbeidet og stemme på de riktige partitoppene, og velgerne er bare en ulempe man må overbevise med valgflesk i de ti minuttene hvor de står i valgavlukket. De neste fire årene har velgerne ingen makt.

Dette er grunnen til at Norge nå er en EU-koloni, en pengeleverandør til hele verden, et bytte for internasjonale spekulanter og et reisemål for lykkejegere fra hele verden – alt på bekostning av norske velgere og skattebetalere. I befolkningen var det aldri noe flertall for det, og den viktigste strategien for å hindre at nordmenn gjør opprør, er å holde folk i konstant krisemodus, så de fortsetter å stemme på sine redningsmenn på Løvebakken – de samme politikerne som skapte krisene.

Staten, politikerne og aksjespekulantene blir rikere, mens du blir fattigere

Etter 100 år med vannkraftdrevet industrialisering og oljedrevet velferdsspekulasjon har Norge kommet til et vippepunkt hvor saueflokken som hele tiden har sagt «men vi har det jo så bra her i Norge, og vi er verdens beste land» endelig har fått en liten rynke i pannen mens de betaler, betaler og betaler. De skjønner at noe er galt, men klarer ikke definere hva det er. Her er et hint:

Den norske oljeformuen tilhører norske borgere og skulle derfor senke de offentlige skattene og avgiftene, mens den økte det offentlige velferdstilbudet. Hverdagen din skulle blitt lettere og nattesøvnen dypere. I stedet skjer det motsatte. Hvorfor dét, tror du?

Og mens opportunistene på Stortinget aldri har penger til eldreomsorg, kreftmedisin, veier, tannlege og vannrør, har de endeløst med penger til egne venner og prestisjeprosjekter som regjeringskvartal, vindkraft, sykkelveier, elektrifisering og mer EU-tilpasning. Alltid. Uten unntak. Det blir aldri for mye EU, innvandrere eller vindmøller. Det trengs alltid mer og mer. Det blir aldri nok!

Derfor tar samfunnseksperimentene og de påfølgende krisene aldri slutt, og sant å si: Folk elsker det. Hverdagen er slett ikke kjedelig lenger, og det blir «veldig spennende å se hvordan samfunnet blir når flerkultur og det grønne skiftet er ferdigstilt og resultatet klart.»  Det folk ikke skjønner, er at disse eksperimentene aldri kommer i mål.

Det finnes ikke noe sluttresultat. Man oppnår aldri målene, slik man aldri oppnådde kommunismen. Det er selve «omstillingsprosessen» som er målet, fordi det er endeløst profitabelt for noen få. Derfor er kriser regelen nå. They want you to panic. For redde sauer er lette å lede, alle elsker en god krise, og alle elsker heltene som skal redde dem fra krisen.

Derfor er æraen for kjedelig poltikk over.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!