Kommentar

Giovanni Domenico Tiepolo, The procession of the trojan horse in troy

Med et rikt og veldrevet samfunn følger en fare: Misunnelse. Det er alltid krefter som mener seg berettiget til å overta alt – og jo større rikdom og verdier samfunnet representerer, desto lenger vil fiendene gå for å overta rikdommen. Derfor har mennesket bygget borger, forsvarsmurer og hærstyrker for å beskytte sine samfunn siden oldtiden. Men plutselig bestemte Europas elite at 5.000 år med misunnelse var over, og de er villige til å risikere alt for å bevise at de har rett. Hvor lenge skal de få holde på?

Jeg elsker å vandre på gamle borger og forsvarsverk. Men selv om de er omgjort til turistattraksjoner med høy kosefaktor glemmer jeg aldri hva de representerer: En advarsel. Man kan drømme om fred på jord og synge «Imagine» til man blir blå, men det har overhodet ingen effekt på virkeligheten: Et rikt område, med store avlinger, sunne mennesker, fred, frihet, orden og løfter om en behagelig fremtid, representerer en dynamo for misunnelse og begjær, for hvem vil ikke ha en bit av det? Europas elite tror våre rike, vestlige samfunn blir sett på som et eksempel til etterfølgelse. (Det er derfor de driver med bistand og vil «spre demokratiet») De fatter ikke at Europa blir sett på som et bytte. Å glemme noe så åpenbart er historieløst:

Den som ikke passer på seg, sitt og sine, vil før eller senere miste alt til noen som inderlig gjerne vil overta alt, om nødvendig med makt. Sånn var det i oldtiden, og slik er det fortsatt. Det har alltid vært farlig å samle seg rikdommer, velferd, matlagre og vakre kvinner, for denslags tiltrekker seg alltid krefter som vil overta alt, med alle midler. Verden er ikke sivilisert eller temmet slik globalistene tror. Vi er et bytte, ikke en inspirasjon. Hadde vi vært en inspirasjon, ville viljen til å kopiere Europa vært mye større der ute i verden. I stedet hater de oss.

Kommunismens iskalde beleiring av Europa 

Fra slutten av verdenskrigen og frem til EU opphevet både fornuften og landegrensene, var Europas folk beskyttet av sine egne stater med egne grenser, egne hærer og egne politikere, som alle samarbeidet så godt de kunne om frihet og demokrati fordi trusselen var så åpenbar: Det sovjetiske diktaturet i øst var partiforpliktet til å knuse Europa, og innlemme alt i sitt røde imperium. I denne tiden var Europa på mange måter en tungt befestet borg under konstant beleiring av stridvogner og millioner av menn, og eneste måte å overleve på var å samarbeide om et «festung Europa», trass alle interne stridigheter. Grensene og murene ble sett på som en velsignelse. Vi kunne se hvordan folk på andre siden hadde det under det røde regimet, og bare AKP-ml og lignende ekstremister ønsket seg det. De ønsker seg det fortsatt.

Så solid og mektig var denne europeiske borgen at beleiringshæren aldri våget å gå til angrep. I stedet så vansmektet den øst for murene våre, og gikk til grunne gjennom dårlig ledelse, dårlig økonomi og dårlig politikk. Hele den sovjetiske trusselen forvitret og døde på sotteseng, slik akk så mange beleiringshærer har gjort når de ikke klarer å trenge gjennom til byttet. Styrke gir trygghet. Murer beskytter mot hat. Misunnelse kan ikke slå det. Men så skjedde det noe:

Den kommunistiske beleiringen ble hevet, og alle trodde det ble fred på jord. 

Da murene falt mot Øst-Tyskland 10. november 1989, slapp gleden løs i Europa: Beleiringen var opphevet, og nå kunne alle leve trygt i frihet. Måpende europeere ble vitne til at et av verdens sterkeste imperier gikk i ynkelig oppløsning, og i desember 1991 var det endelig slutt for Sovjetunionen og kommunismen. Trodde man. Nå var Europa endelig «trygt», og man kunne starte på en æra av fred, inkludering, globalisme og riving av murer. Det skulle bli fred på jord! Trodde man.

Men da muren falt, knuste man ikke kommunismen en gang for alle slik det var logisk å tro. Man slapp i stedet kommunismen fri, og siden alle trodde den var gjort harmløs, fikk den infiltrere demokratiet, FN, EU og parlamentene – til den grad at en tidligere DDR-borger har styrt hele Tyskland, EU og dermed Europas skjebne i 13 år. I fredsrusen glemte også Europas ledere at Sovjetunionen og kommunismen ikke var den eneste fienden med det eneste imperiet der ute: Lenger øst hersket en voldelig religiøs ideologi som gjennom 1400 har sverget å underkaste seg både verden og Europa, og den var skremmende nær å klare det for andre gang ved Wien i 1683. (Sånn går det når statsledere sover seg gjennom historietimene.)

De røde kreftene som slapp løs i Vest-Europa, fant seg fort en totalitær alliert midt iblant oss: Islam. Sosialister lærer nemlig aldri. De blir aldri kurert. De vil alltid prøve galskapen sin en gang til, uansett hvor mange ganger den har feilet, og uansett hvem de må samarbeide med. Og de samarbeider alltid med folk som hater USA: Alle som hater USA er sosialistenes venner – er de ikke det da? Plutselig ble den ateistiske og presteskap-fiendtlige venstresiden islams varmeste venn og allierte i Vesten. Imamer, overtro, hellige bøker, kvinneundertrykkelse og moskeer fikk en trofast beskytter blant de som alltid har kalt religion for «opium for folket». You can‘t make this shit up. Hvordan får sosialister sove om natta? Vel, de drømmer om «fred» og «rettferdighet» med regnbuestrø på.

Alle vil ha fred, men hva slags fred?

Det er interessant å merke seg at både kommunismen og islam begge hevder seg å representere «fred» og «rettferdighet». Denne likheten er viktigere enn man skulle tro, ettersom begge disse totalitære politiske systemene ser på det frie demokratiet som en fiende. Og enda verre: Begge ideologiene er grunnleggende menneskefiendtlige, for de hater mennesket som det er. Vi er ikke bra nok. Vi er uperfekte. Vi har for mange feil og mangler. Vi er for egoistiske, rasistiske, materialistiske og ikke kollektive nok. Derfor må vi forbedres, forandres og bygges på ny gjennom arbeidsleire eller koranskoler. Begge ideologier har som mål å skape en helt ny type menneske, som er tilpasset en helt ny type samfunn: Det kollektive, totalitære konsensus-samfunnet, hvor «freden» er bygget på at ingen dissidenter og kjettere lenger våger å ta til motmæle mot staten og det store vi. Når ingen våger å opponere, da er det fred – Stalin style! DDR-borgeren Merkel svelget det med hud og hår.

Dette er «freden» islam og sosialismen snakker så varmt om. En totalitær terrorfred, slik vi ser i Nord-Korea, Iran og Saudi Arabia. Gjennom dette har de et slags felles mål – og slik representerer de en dødelig fare for demokratiet, frihet, ekte fred og selve menneskeheten. Friheten, freden og rikdommen som demokratiet har skapt i den vestlige verden er helt utålelig for disse destruktive mørke kreftene. De vil overta, og de vil ha ALT. Deres vilje til å bruke ubegrenset vold er bevist gjennom utallige ofre og kriger, og nå har de en større sjanse enn noensinne, for nå vil ikke Europa beskytte seg selv lenger. Noen ropte «riv murene». Hvem tjener på det?

Sosialismen og islam får fortsatt spre seg fritt i demokratiet, og de styrker seg helt uhindret, særlig blant unge mennesker som ikke vet bedre. Det er jo viktig med fred på jord, er det ikke det da? Og eliten spiller med som en marionett i stormkast. Vi hadde gode, rike land, som var velfungerende,  fredelige og godt beskyttet. Alt eliten trengte å gjøre var å sitte stille og administrere det med nøkternhet og ro. «Keine Eksperimente» som Konrad Adenauer sa det så godt. Så dukket DDR-Merkel opp med sin sprø, politiske plan under mottoet «Nur Eksperimente». Her er tankegodset hennes, som nesten hele Vest-Europa har adoptert:

Grunnlaget for nye Europa

Europa og hvite har kollektiv skyld for verdens fattigdom og ondskap. Vi er rasistiske, selvgode og egoistiske, og derfor må vi omdannes til noe bedre. Vi må åpne hjertene, sinnet, lommeboka og grensepostene, for da vil vi oppdage at alle mennesker vil det samme, alle kulturer har felles mål, alle religioner er like, og alle retninger er like bra. FN, globalisering, bistand, handel og EU vil gjøre verden til ett. Å vise godhet vil skape enda mer godhet, og drive fiendskapen mot Europa, demokratiet og hvite mennesker ut av alle som kommer hit. De vil bli som oss, vil vil bli som dem, og sammen vil vi skape et enda bedre Europa, men også en mye bedre verden. Innvendinger er ikke ønsket takk. Hold kjeft.

Alle europeere under 30 har vokst opp med dette sinnsvake Disneyland-narrativet fra vugge til grav. De skjønn- og grønnmaler både kommunismen og islam, og ruser seg selv på godhet, frihet, fred og overflod – en overflod de nå vil spre til hele verden. Kumbaya, la oss dele! Fiendskap er det bare militante Israel og USA som opprettholder, og alle som ikke er enige med oss er rasistjævler som fortjener egg og brostein! Og med dette enkle tankegodset som selv en golden retriver ville skakke på hodet av, undergraver de sitt eget Europa og sin egen fremtid. De stopper aldri opp og tenker: «Har vi virkelig skylden for verdens fattigdom og ondskap? Var vi virkelig så rasistiske, selvgode og egoistiske? Og vil virkelig alle bli som oss, bare vi gir dem penger?»

Det burde stoppe opp og tenke over det, for det er blank løgn. Hadde det vært sant at europeere var så dårlige mennesker før masseinnvandringen, så ville de aldri godtatt å gi bort så mye som de har: Penger, trygghet, boliger, jobber, stabilitet, områder og fremtid. Nå begynner imidlertid gjestfriheten og rausheten å nå bristepunktet. Merkel skaper det samfunnet hun ville kurere, og det er ikke rasister, islamofobe og fremmedfiendtlige som står bak protestene: Det er islam selv som skaper islamforakten. Det er de fremmedes fremferd som skaper fremmedfrykten. Og det er venstresiden og globalistene som skaper rasismen med løgnene sine og samfunnseksperimentet som de aldri vi oppgi, uansett hvor galt det går for døtrene deres. Barna deres vil hate dem for det, men det spiller ingen rolle. Ideologi er viktigere enn resultater. Gode intensjoner veier tyngre enn vonde erfaringer. Sånn tenker de, uten å tenke over det.

Å ønske mangfold gjennom uopplyst enfold. 

Det går ikke an å skape «en bedre og mer kollektivt mennesketype» slik islam og kommunismen har som mål. Det er menneskeforakt å prøve. Europa trengte ikke migrantene for å bli bedre – migrantene burde heller skape seg et bedre hjemland. Når man importerer Midtøsten, så får man ikke et nytt Europa – man får bare et nytt Midtøsten i Europa. Selvfølgelig. Hva hadde man ventet? Det er så håpløst innlysende, at selv gamle, sinte, hvite menn forstår det. Og nå forstår stadig flere europeere det:

Det dekadente, postkommunistiske Europa er ikke i stand til å håndtere voldsviljen, brutaliteten, korrupsjonen, mistilliten, antisemittismen, nasjonalismen, sharialovverket og den religiøse fanatismen fra U-land. Lovverket er ikke skrudd sammen for å håndtere gangster-islam, kvinnehatere og mafiaklaner fra islamske land. Europeere flest visste knapt at slik ukultur eksisterte, for media fortalte det aldri. Derfor er svenske velgere så punch-drunk: De forstår ikke hva som har truffet dem. Flere og flere føler seg lurt og er rasende, mens mange fortsatt klamrer seg desperat til håpet om at det skal gå bra.

Islam går aldri bra. Underkastelse fører aldri til noe bra. Kulturer som pakker inn kvinner i ærbare plagg er ikke bra. Sharialov er en politisk rivingskule fra 600-tallet, uten styring eller kontroll, og det enste islam kan oppnå er å rasere samfunn, freden, friheten og respekten for kvinner. Islam kan ikke skape noe som helst Europa har bruk for.

Borgherre Merkel rev murene og åpnet borgporten

Muhammeds okkupasjonsmakt bruker demokratiet for å bringe inn forsterkninger. De som skal «familiegjenforenes» har ikke med seg ammunisjon, kastemaskiner, kanoner, beleiringstårn og rambukker, for de trenger dem ikke. De kan bare spasere inn i borgen og blande seg med befolkningen mens de sprer Muhammeds antivestlige budskap. Vi er jo alle like, og derfor spiller det ingen rolle hvem som kommer, hvor mange som kommer, og hvem de faktisk er. Jo flere vi er jo bedre blir det. Borgen er rik og har råd til alle. Men er det sant?

Denne totale mangelen på sikkerhetstenking, selvoppholdelsesdrift og beskyttelsestrang, vil koste like mye som den ville kostet i oldtiden, for hordene som invaderer er styrt av ideer fra oldtiden – de bare tilpasser seg fort: Hvem kan ikke spille trengende og flyktning, eller påstå at han er under 18? Hvem kan ikke påberope seg menneskerettigheter, og lære seg NAV-reglementet? Hvem kan ikke lure dumme, hvite mann som åpner døren til hjemmet sitt for vilt fremmede, og gir bort ting gratis? Hvem kan ikke jakte på blondiner som kler seg som horer og ber om å bli voldtatt? Det er lett! Og belønningen er stor! Det er ingenting å lære av de vantro idiotene som bor i Europa. Men det er et deilig, fett BYTTE.

Alle som var en smule betenkt ble lammet med bilder av barn i nød. Her skal ingen lenger tenke. Her skal alle bare FØLE. Det er så utrolig sølepytt-grunt, og hvis det fortsetter i samme takt vil det utslette «alt vi er og alt vi har», for å sitere forsvaret. Forsvaret, som Stortingets politikerne bruker milliarder på så ingen skal krenke våre grenser – samtidig som Allahs invasjonshær triller uhindret over grensa på sykkel og ønskes hjertelig velkommen til alt vi er og alt vi har av et tverrpolitisk Storting. Du ler du? Ok – det er litt komisk. Men hvorfor stemmer du på sånne politikere?

Ikke høyresiden mot venstresiden lenger. 

Denne tverrpolitiske konsensusen om at forandring alltid er bra, islam er fred, imamer og kristne prester representerer samme budskap, og innvandring er bra og riktig, gjør at den politiske kampen ikke lenger står mellom høyre og venstresiden:

Kampen står mellom totalitær overtro fra oldtidens ørkenstrøk og moderne sivilisasjon. Mellom den relativt unge globalismen, og dens enda yngre trassige avkom, nasjonalkonservatismen. Mellom de som ønsker forandring uansett hva det ender opp i, og de som begynner å lure på om vi ikke heller burde ta vare på noe…kanskje? Hvilken leir støtter du? Føler du, eller tenker du? Håper du, eller forstår du? Kan du historien, eller kan du bare litt om nåtiden? Og tror du fremtiden er bra fordi fortiden var bra, eller ser du på tallene og trendene og bekymrer deg for hvor det bærer? Bra!

Alle vil ha alt, og alle vil alle vel. Men…

I 2100 er det anslagsvis 13 milliarder mennesker på Jorden som alle ønsker seg penger, kjøleskap, bil og fremtid. Dobbelt så mange som i dag. Veksten kommer i den fattige verden – ikke i den rike, vestlige verden. Den som tror klimaet blir det største problemet på Jorda da, vil få en smertefull sjokkbehandling av virkeligheten. Etterhvert som problemene med islam, populasjonsvekst, ressursmangel og fattigdommen blir uoverstigelige, vil kriger og konflikter eskalere. De fattige og sulte vil bli desperate. De misunnelige vil bli nådeløse. Da vil vil flere og flere kaste sine øyne på rike land, og forlange at man skal dele.

Migrasjonen vi ser i dag, er bare en ørliten forsmak på det som kommer. Det må både politikere og  velgere forstå: Dette kommer ikke til å gå over. Det kommer til å bli mye, mye verre og vanskeligere. Snart kommer menneskesmuglere å oppdage Jean Raspails merkverdig klarsynte bok «De Helliges Leir», kaste gummibåtene, og heller fylle gamle, rustne skip med 100.000 elendige som kjøres rett opp på stranda i Nice for full maskin. Hva er planen da? Ikke si «vi håper det går bra», for det er ingen plan. Ikke si «menneskerettigheter» heller, for det er like mye en menneskerett å forsvare seg, sitt og sine, som å kreve mer for seg, sitt og sine. Og ikke snakk om «moralsk plikt», for politikken er ikke moralsk i seg selv – det kan den ikke være:

Politikk er å prioritere, og da går det alltid ut over noen. Politikere som preker moral, trenger aldri å prioritere. De kan gi bort kake til alle, og later som om kaken vokser i takt med rausheten. Det er ikke en løsning. Hva skal vi gjøre? For hvis vi ikke gjør noe, blir det ikke noe vi.

Hvem er Norge til for? Hvem har arveretten?

Det finnes ikke ressurser og rikdom nok til å gi alle i verden høy levestandard med dagens befolkning engang. Norge kan ødelegge seg selv ved å gi bort alt, uten at det vil gjøre det minste forskjell på verdens fattigdom – men det vil skape en enorm forskjell for barna våre. (Ikke at Europas toppledere har barn, så hvorfor skulle de bry seg?)

De totalitære drømmerne på Grünerløkka må gjerne mene at Norge kan huse 10 millioner afrikanere. Kannabis-kortslutningen ligger i at de tror man kan fylle et land med helt andre mennesker og likevel ha det samme behagelige kaffe-latte landet. Men de har ikke barn de heller, så hvorfor skulle de bry seg? Derfor må vi som lever i virkeligheten gjøre samme vanskelige valg som alle samaritanere må: Hvor mange skal vi hjelpe? Når skal vi stoppe? For når man har gitt bort alt, til hvilken hjelp er man da?

Ta kontroll over Norge, og gjør det suverent. 

Hva er Norge? Hvem er dette landet til for? Hva er formålet med Norge? Hva skal vi ta vare på i all denne forandringen? Skal noen arve Norge, eller skal vi gi bort alt? Hvis Sverige kjører seg selv i grøfta, og alle plutselig vil ha en bit av rikdommen i Norge, hva gjør vi da? Vil vi bygge en borg, eller vil vi bygge en ruin? Skal vi stå innenfor og se på elendigheten utenfor – eller skal vi skape elendighet uten å ha noe sted som er innenfor? Jeg har lest gruelig mange historiebøker, og vet det er bedre å ha en borg og ikke trenge den, eller å trenge den og ikke ha den. Men borger er som brannbiler: Man må bygge og forsterke dem før faen er løs – det nytter ikke starte når utryggheten er åpenbar for alle. Da er det altfor seint.

Det kommer noen forferdelige vanskelige valg fremover, og noen har begynt å forstå trusselen: Engelskmenn vil ut av EU, og bygge sin egen borg igjen. Polen og Ungarn forsterker immunforsvaret mot EUs godhetsfeber og Merkels pekefinger. Trump vil prioritere folket innenfor USAs mektige borg, og «Make America Great Again». Merkel vil bare fortsette som før, og innføre stadig hardere sensurlover mot de som klager, for da løser alle problemer seg. Hadde jeg vært kansler ville jeg heller sagt «Let‘s make Europe Europe again!», og oppløst EU. Unionen hadde sjansen sin, og viste seg helt uverdig. Og Norge? Hva vil Løvebakken og velgerne med Norge?

De fleste velgerne stemmer fortsatt for mer innvandring og mer islamisering. De fleste folevalgte ser ut til å tro at sikkerhetspolitikk er rasisme, og at vi ikke er et bytte. Men det er vi. Et fett, lettskremt, forvirret og ubeskyttet bytte.

Bygg oss en borg. Nå.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!