Kommentar

Ingeniørstudent ved Purdue-universitet i Indiana, Elie Moreno (19), besøkte Alexandria i sommerferien og hadde kamera med. Moreno var jødisk-sefardisk født i Alexandria og vokste opp i Kairo. Men det Egypt han kjente, var allerede da i ferd med å forsvinne, og han kom aldri tilbake. Tips: snaphanen.dk. Parallellen til dagens Europa er tydelig.

På samme dag som det pågikk en intens debatt om den samfunnsendrende Marrakesh-avtalen, var følgende «viktige» nyhet på forsiden av alle riksaviser: Farmen-krangelen! Dette valgte mainstream media som hovedoppslag, samtidig som hele Europa flyter over av livsviktige nyheter som bør settes i sammenheng. Årsaken til slik «reality-journalistikk» er tosidig: Mainstream medias journalist-aktivister har ikke lyst til å fortelle publikum hva som egentlig foregår, og leserne på sin side ønsker seg normalitet. Derfor omfavner så mange brødet og sirkuset de blir servert i VG, Dagbladet, NRK etc. Slik bedrag og selvbedrag er forståelig, men er det etisk riktig? Og er ikke denne trangen til å ikke vite, bare nok et tegn på at ingenting er helt normalt lenger?

Det var så lett før: Det er bare 30 år siden Europa var delt, men likevel stabilt, konformt og trygt, og Sverige var et av verdens mest veldrevne og beste land. Sure – det fantes vold, mord, voldtekter og kriminalitet i Sverige da også, men her er poenget: Dette var stort sett enkelthendelser som var løsrevet, usystematisk og under en viss oversikt og kontroll, siden det var landets egne borgere som begikk kriminaliteten. Derfor var også politi, påtalemakt, fengselssystem og lovverk tilpasset kriminalitet begått av landets egne borgere, og mennesker med vestlig kulturtilhørighet. Alt dette ble helt dysfunksjonelt når flerkulturens kyniske politikere inviterte all verdens våpenføre macho-menn til å kolonisere Sverige, og stort sett gjøre som de vil.

Europa var heller ikke uskyldsrent for 30 år siden: Visst fantes det både kald krig, terror og trusler. Berlinmuren delte Tyskland med dødelig effektivitet. Bombeterrorister fra IRA og ETA drepte mange mennesker, men de holdt seg til sitt land og sin konflikt, og ofte ringte de og advarte før det smalt. Regjeringskriser og mafia var noe italienerne stort sett holdt på med. Religiøse konflikter var Irland og Balkan kjent for. Og fattigdom var noe Øst-Europa var preget av. Men vi vestlige borgere var tross alt samlet på et vis, gjennom at vi alle var europeere, i samme båt.

1945 til 1989 var historiens fredeligste i Europa.

Under den kalde krigen var vesttysk politikk kanskje den kjedeligste politikken i historien (gjesp), men hjelpes så stabil den var: «Keine Experimente» var Konrad Adenauers motto. Ingen andre enn små grupper av sprø marxist-leninister ville ha «væpna revolusjon», i sinnsykt håp om at Europa snart skulle bli ett lykkelig kommunistisk rike slik som Maos Kina, Sovjetunionen eller Kampuchea. Så gærne var de. Resten av oss delte en felles forståelse gjennom felles historie og beslektede kulturer. Europa etter krigen var verdens mest kulturmangfoldige kontinent, men samtidig også det fredeligste og tryggeste. Sånn er det ikke lenger. Multikulti er i ferd med å frata Europa mangfoldet, samtidig som de splitter kontinent og land i et «alle mot alle». Merkels motto ser ut til å være «Nur Experimente» («bare eksperimenter»).

Den grandiose visjonen etter Murens fall i 1989, var ikke bare å gjøre Europa til et samlet imperium, men å invitere hele verden til å ta del i vår rikdom, samtidig som vi tilpasser oss deres ukultur. Det kunne aldri gå bra, og nå forsøker eliten å holde de massive problemene skjult og i sjakk med en giftig mix av opprørspoliti, sensur, moralisme, løgner og korrupsjon. Det er nemlig utenkelig å innrømme noen feil, si unnskyld eller forandre kurs. Aldri! EU-eliten minner mistenkelig om eliten i tidligere østblokkland, som til slutt isolerte seg helt fra folkemeningene, holdt landene sammen med våpenmakt og politi, mens de ga hverandre stadig flere medaljer og priser for glimrende lederskap. Det er kvalmende – og ekstremt farlig.

Øst-Europas røde nemesis ble Vest-Europas rødgrønne trussel

I 1989 ramlet det sovjetiske imperiet sammen. Jernteppet og murene ble revet. I ren gledesrus ble alt fiendskap avviklet –men i stedet for å begrave sosialismen for godt, slapp man den fri i Vest-Europa. Dens slo rot, og spredde en ny, falsk forståelse av samfunnet: Vi er rike og derfor onde kapitalister. Vi må dele med resten av verdens fattige. Vi har skylden for at andre har det fælt. Vi ødelegger jorden, og må gjøre bot.

Nesten umerkelig ble sosialismens evinnelige moralisme, hykleri og dyrking av hat mot vellykkethet, til en ny samfunnsnorm i Vest-Europa. Budskapet om «rettferdighet», «omfordeling» og «en samlet verden» forgiftet hele Europas establishment, uten at de forsto kreftene de var infiltrert av, og langsomt fikk denne nye, grønnrøde liberal-marxistiske utopien ved navn «flerkultur»underminere hele samfunnet – akkurat slik gammel-marxisme fikk gjøre i østblokkland.

Nå, 30 år etterpå, ha vi kommet hit: I motsetning Europa før 1989, er ikke uromomentene lenger lokale og begrenset til sine enkelte områder og land. I stedet ser vi konturene av en importert sivilisasjonskrig som polariserer og brutaliserer befolkningen, ødelegger velferd og økonomi, og sprenger de kulturelle rammene som tidligere holdt Europa sammen.

Vi ser offentlig og privat fattigdom brer seg i takt med at astronomiske summer sløses bort på utlendinger og eksperimentelle utopier om en «grønn fremtid». Europa har slett ikke samlet seg rundt flerkulturen slik forutsetningen var – og det har ikke innvandrerne heller, slik globalistene forsikret om at de ville. I stedet har «flerkultur» splittet innvandrere og europeere, men i tillegg splittet europeerne dypere enn vi har sett siden Muren i 1989. Det er alle mot alle nå i Frankrike og Sverige – og verre blir det.

Disse katastrofale (men varslede) resultatene for multikulturen og globalismen, gjør at alle politikere og media som gikk i bresjen for samfunnseksperimentet, insisterer på at alt går bra, alt er normalt, og at vi fortsatt er på rett spor. De kan ikke annet. De har ingenting annet igjen. Litt mer av samme politikk nå, så blir det suverent. Det er åpenbart en løgn – men mange borgere omfavner den løgnen, for da virker alt normalt. Men et Europa der biler brenner, gater kontrolleres av væpnet personell, samtidig som søppelet flyter og blondiner løper for livet er ikke normalt. Er det vel? Paris pleide å være verdens deiligste og fredeligste kjærlighetsby. Europa var trygt for kvinner. Nyttårsaften pleide å handle om vennskap, kyssing og fest. Nå ligner det mer en krigssone – og i krigssoner blir mennesker desperate etter normalitet.

Tales sunt hominum

Denne motviljen til å se fakta i øynene, gjør at ingen vil trekke streker mellom alle de «løsrevede hendelsene» og politiske endringene.  Ikke politikerne som har ansvaret for fadesen. Ikke media som systematisk har latt vær å informere. Og ikke borgere flest, som heller setter pris på å bli holdt i uvitenhet både om problemene og helhetsbildet. Veldig mange vil ikke vite. De foretrekker å late som alle problemene er helt løsrevet og står for seg selv. Det er bare hendelser som snart går over, ikke noe systematisk. Man klamrer seg til normaliteten gjennom aktivt ikke å se noen sammenhenger, og jo verre problemene har blitt i de forskjellige land, desto sterkere blir ønsket om å late som ingenting. Sånn er gode mennesker flest. De vil ikke vite. De vil ledes, og forsikres om at alt går bra. Kan man klandre borgere for det? Kanskje ikke. Men man kan klandre politikere og media.

Normalitets-fenomenet var visstnok veldig tydelig her i Norge etter 9. april 1940: De fleste borgerne var ikke med i Milorg, motstandsbevegelse eller kritiserte de nye makthaverne. Tvert om. De fleste gikk på jobb, på cafe og gjorde sine daglige rutiner som før, så alt skulle være så normalt som mulig. Hva annet kan man gjøre? De fleste leste til og med den samme avisen som før, selv om redaksjonen var tatt over av helt nye krefter. Det er nøyaktig det samme som skjer nå med Aftenpostens lesere: Avisen er overtatt av krefter med en helt ny politisk agenda, men for å unngå å innrømme det ubehagelige, later mange som om alt er som før. Da er alt normalt og trygt. De leserne blir naturligvis ledet lenger og lenger bort fra sannheten, og gapet mellom virkelighet og ønsket virkelighet blir bare større og større. Da blir det pussig nok bare enda viktigere å late som om alt er som før. Mer Aftenposten og NRK takk.

Slik har Europa blitt som et skipsforlis i slowmotion hvor passasjerene trøster og oppmuntrer hverandre: «Vi flyter fortsatt, og da kommer det vel til å gå bra, ikke sant?» – samtidig som noen få «pessimister» forsøker å jage folk ut av lugarene og opp på dekk. Det går aldri bra når mennesker ikke innser hva de står overfor, ingen tar kommandoen, og det er ingen mann til pumpene. Faktaresistens ligger bak de aller fleste katastrofer og kriger i verden. Oppvåkning kommer for seint og for treigt. Det går ikke bra. Vi må gjøre det bra.

En langsom motreaksjon til den globale ny-marxismen

Indeed, det finnes en viss motreaksjon nå. En politisk dreining som er uten sidestykke siden Muren falt i 1989. En oppvåkning som startet for alvor i 2015 og nå har blitt til en ustoppelig politisk kraft fra folkedypet. Denne bølgen går imot absolutt alt som ble «sannheter» i 1989, da kald krig, fiendskap, splittelse og kommunisme ble erklært over. De har på gule vester og leser alternative media som trekker opp linjer mellom hendelsene og tegner et tydelig bilde, men de er fortsatt for få, og de er utskjelt som «bråkmakere» og «høyreekstremister», slik opposisjonelle ble kalt «klassefiender» og «kontrarevolusjonære» under de røde fanene i øst. Sosialismen er alltid raskt ute med å spre det gode hatet mot sine motstandere. Folk flest elsker det, og synes det er helt normalt.

Ingen under 30 i Europa husker den kalde krigen, og hva sosialismen gjorde. Ingen i 1989 forsto at å rive Berlinmuren innebar å sette marxismen fri i stedet for å sette punktum. Jeg så heller ikke hva som kom. Jeg trodde sosialismen endelig ble hakket ihjel for godt, og endelig var like død som nasjonalsosialismen. I begynnelsen gikk det også veldig bra: Tyskland ble samlet under sunn kapitalisme og demokrati, og velferden økte raskt. Samarbeid over landegrensene skjøt fart, og alt virket rosenrødt. Hele Europa ble så hektet på det nye fredsprosjektet, at man helt glemte politikkens første bud:

Ikke gratulér deg selv. Se heller etter faresignaler, og håndtér dem før de blir for store.

Frem til rundt år 2000 gikk alt fint, men så ble tegnene på problemer ganske tydelige. Likevel ble ingenting gjort. Og enda verre: Ingenting ble skrevet eller fortalt av media, som jo skal være de første til å se faresignaler. Men akk – de som jobber i media er jo bare mennesker de også, som også har politiske agendaer, og ønsker seg normalitet mer enn noe annet.

Et kontinent forgiftet av fred og sosialistisk hypermoral

Europas neo-adelige elite var ikke noe bedre: De var så forgiftet av fred og selvtilfredshet, at de glemte å gjøre jobben sin: Være på vakt! I stedet for å analysere seg frem til riktig motreaksjon til problemene som boblet opp, bestemte de seg for å ta inn nye medlemmer i både EU og NATO. Samtidig ville de rive Europas tradisjonelle grenser, nasjoner, kulturer, valutaer, religioner og flagg, og åpne opp for hele verden så EU-imperiet kunne bli stort og imponerende. Men de glemte å bygge yttergrenser. Ingen kinesisk mur mot de mongolske hordene ble reist, for murer var fortiden, og alle som sa noe annet var folkefiender og rasister. Og da er vi fremme her i 2019:

Norge har innført en moteriktig sensurlov mot noe som kalles «hatkriminalitet». Det innebærer ikke at personer blir utsatt for vold eller trusler, men heller at en person «føler» seg utsatt for «hat», og gjennom det, rettslig kan stoppe kjeften på folk som ytrer seg ubehagelig. Og  mange troende muslimer vil nok føle at helt normal, lovlig ateisme er ganske hatefullt. Loven er en skandale for en rettsstat, men politiet satser tungt på å stoppe Norges ateister i å kritisere historiens farligste og mest hatefulle overtro. «Hatefulle ytringer» skal stoppes med makt, selv om ytringene er drevet av fakta, bekymring, sinne, forakt, frustrasjon og avmakt, og slett ikke av «hat».

Politiet i Frankrike angriper sine egne borgere i gule vester – i stedet for å angripe de fremmede kolonistene som har tatt over hele bydeler og styrer dem gjennom klanbasert vold og sharialover. Disse koloniene skulle vært stoppet og ryddet opp i for 20 år siden, men det er lettere å gå løs på egne bekymrede borgere, for franskmenn flest er ikke vant til krigens hus. Det vil endre seg.

Problemene eskalerer uhyggelig raskt, men i stedet for å ta tak i problemene og motarbeide dem, har EUs solkonger valgt nøyaktig samme strategi som lederne i de «demokratiske» statene i Østblokken: Late som om alt er normalt, kontrollere massene med opprørspoliti og våpen så alt skal fremstå som «normalt», mens de skåler og spiser kake. Normaliteten innebærer også å kjøre på med mer av samme politikk som har skapt alle problemene, så ødeleggelsen fortsetter. Det er mye enklere enn å innrømme at man har vært dum, naiv, ondskapsfull, diktatorisk, selvopptatt, udugelig eller bare har tatt feil hele tiden. Men dette selvbedraget er et politisk kredittkort med skyhøy rente. Det fikk ikke minst Romanias diktator Nicolae Ceaușescu erfare.

Normalitetens krampaktige teater.

Jakten på normalitet blir ekstra tydelig når man ser store statskanaler sende underholdning på TV: I Sverige sendes «Allsang» programmer som alltid før, og publikum synger med på de samme svenske slagerne som før, ikledd de samme sommerlige klærne som før, i en feiring av den gamle kulturen som før. Det er knapt en hijab å se, og ingen somaliske artister løftes opp på scenen for lede an i flerkulturell allsang som skal gjenspeile mangfoldet – slik det alltid ellers er så grusomt viktig å gjøre. Både innslagene og publikum er svensk og kritthvitt, som normalt. Akkurat som publikum er britisk og kritthvitt på «Kongelige Varieteer». Noe annet kunne bekrefte at alt slett ikke er normalt lenger, og det kunne skape panikk og uro. Det blir som i England under blitzen: «Stay calm and carry on». Hva annet kan man gjøre?

Vi ser samme trend på europeisk nivå: Et av de mest ikoniske programmene for feiring av europeisk kunst og kultur, er nyttårskonserten i Wien. Den har stort sett vært prikk lik siden 1939, og er en hyldest til Europas kulturelle røtter, med musikk og dans innenfor klassiske rammer. Hele Europa-fiffen kjemper om å få være tilstede, og betaler i dyre dommer for å se og bli sett. Men her tankekorset:

Mens absolutt alt annet i Europa skal «gjenspeile mangfoldet», er denne nyttårs-institusjonen statisk, kritthvit og 100% europeisk – og de som sitter i salen og feirer europeisk kultur og Europas stolte historie, er de samme menneskene som vil avvikle europeisk kultur og glemme Europas historie. Alt skal vekk! Alt skal erstattes av flerkultur, mangfold og integrering. Likevel er det tynt med afrikansk folkedans på nyttårskonserten. Det ville bekrefte at alt slett ikke er normalt lenger, og det kunne skape panikk og uro. Can‘t have that.

30 år med uimotsagt globalisme er over

Nasjonalkonservativismen og patriotismen blant de Gule Vestene, er motreaksjonen til de enorme problemene som globalismen har fått generere fritt og uimotsagt i 30 år. Mange mennesker har brukt hele sitt yrkesliv på dette forfeilede politiske prosjektet og vil ikke se livsverket sitt pulveriseres. De gjør ALT for å stoppe sannheten å bli tydelig – og publikum setter pris på det. Det er lettere å tro alt går bra, enn å måtte forberede seg på problemer – for ikke å snakke om å løse dem. Hvordan løser man det faktum at man har sluppet Europas, frihetens og demokratiets dødelige fiende gjennom 1400 år inn gjennom porten, med velkommen-smil og gratis cash i belønning? Hvordan løser man at en femtekolonne av fremmede som hater hvite mennesker, har fått skape sine egne no-go samfunn midt iblant oss? Jeg aner ikke.

Problemet er ikke de Gule Vestene, eller at alt.right har rett. Problemet er at vi kan knuse den deilige følelsen av normalitet, og derfor må vi flerkultur-dissidenter knuses, forties og ignoreres. Folk flest vil ikke ha bekreftelse på problemer. De klamrer seg heller på NRK og leser Aftenposten, for der blir de beroliget, og mange vil aldri gi slipp. Alt skal være som før! «Svenske Tilstander» er bare en frase. Ingen grunn til bekymring. Ingenting er så deilig som å få bekreftet ditt eget virkelighetsbilde. Trygghet er som et rusmiddel; man blir hekta. Men det er over. Etter 30 år med flerkulturell neo-marxisme, er fasiten klar. Du kan dra til Paris forsteder og oppleve den – hvis du tør.

Murray: «Europe: How hard it was to create, and how easy it is to destroy»

Det er vanskelig å klandre mennesker for å ønske at alt er trygt, forutsigelig og normalt. Det er helt forståelig at europeere i 1989 gikk inn for samling, enhet, globalisme, menneskerettigheter, liberalisme, toleranse, raushet, inkludering, fred regnbuer og alt som er varmt, godt og fluffy – etter tiår med stridsvogner og atomvåpen på grensen. Det er jo Vestens orden, system, frihet og trygghet de aller fleste europeere ønsker…men det ønsker ikke nødvendigvis de «nye» europeerne – hordene av krigføre menn fra krigerske macho-kulturer, på jakt etter cash, blondiner og en stadig større ummah de kan høre til. De vil noe helt annet. Det vil Allah også.

Disse kolonistene er ikke «flerkulturelle». De er ikke flaue over sin historie som kolonister, slaveeiere, herrefolk og okkupasjonskrigere fra sin verdensdel. Tvert om: De er stolte av sin arv og kultur, og vil videreføre den i Europa, noe europeiske styremakter har sagt ja til: «Gjør som du vil, for kulturen din skal berike oss, gjøre oss til bedre mennesker, og Europa til et bedre sted.» Som om ikke Europa og europeere var bra nok fra før? Som om ikke dette var verdens dynamo for fred, frihet og fremgang? Det var ingenting å fikse. Det var ingenting å forbedre. Det er ytterst vanskelig og tidkrevende å skape et godt samfunn og et fungerende kontinent, men du verden så lett og raskt det er å ødelegge.

Det er ikke en høyredreining. Det er en trygghetsdreining

Verden er et farlig sted, for menneskenaturen er en volatil og uforutsigelig faktor. Menneskelig natur gjør at man ikke bare kan vedta en fredelig fremtid basert på drømmer og ønsker om at «alle kulturer er like, og alle vil det samme». Det er et hån mot menneskets mangesidighet og en veldig naiv løgn – men først og fremst er det en farlig løgn:

Løgnen spiller makt og initiativ rett i hendene på villmenn og voldsmenn fra voldskulturer, som kan drive med sin agenda under et skalkeskjul skapt av deres nyttige idioter her i vesten. Globalismen og multikulturen er ikke en gavepakke til europeerne – det er en gavepakke til de som lever av og for vold. Det er slett ikke alle av nykommerne, men det spiller heller ingen rolle, for det er noen. Voldsmenn med voldskultur er gitt både bevegelsesfrihet, manøvreringsrom og unnskyldninger. Det gir volden spillerom og makt, for multikulturen inneholder ingen grenser, sperrer eller hindringer. Alt er like velkommen!

Derfor har Europa sunket ned til voldtekter, håndgranater, no-go soner, politisk uro og stadig større splittelse. Det er ikke globalismens politikere som styrer Europa – trodde du det? Nei, det er innvandrede voldsmenn og islam som styrer utviklingen i Europa nå, mens politikere, politi og presse bare henger tafatte etter som slappe slips. EU-politikerne forsøker å slukke brannen de selv har tent på, gjennom å blåse på flammene med babbel om samling, enhet, globalisme, menneskerettigheter, liberalisme, toleranse, raushet, inkludering, integrering, fred, regnbuer og alt som er varmt, godt og fluffy. Det går på autopilot, for de aner ikke hva annet de skal gjøre.

Europeiske politikere har mistet kontrollen over sitt eget samfunnsprosjekt 

Eliten har ingen andre utveier enn å late som de har oversikt, kontroll og styring. Alt de sitter igjen med, er makten de klamrer seg til. Det retter ikke opp problemene, og derfor begynner folkemassene å reagere. Røyksøyler over Paris er åpenbart ikke normalt lenger. Titusen rygger som underkaster seg Allah i Europas parker og gater er åpenbart en trussel mot demokratiet, friheten, jøder, homofile, kvinner, kristne og ateister. Det bare eskalerer. Islam gjør det islam alltid gjør, og ingen kan kontrollere islam, aller minst muslimer selv. Get real.

Men franskmenn har øyne i hodet, og føler på kropp og lommebok hva som foregår. De tomme løftene om «fellesskap» fungerer ikke lenger. De vil ha tilbake trygghet, forutsigelighet og normaliteten. De vil ha tilbake pengene sine, gatene sine og landet sitt. Og de skjønner at mer av samme idiotpolitikk, ikke kan gi dem det. Derfor vil de ha en ny politikk og nye politikere. Folk er treige, men det er ikke helt kørka. «Høyredreiningen» er ikke hatefull eller ekstremistisk. Det er en spontan aksjon drevet av patriotisme og kjærlighet til eget land, for å få tilbake tryggheten og fremtiden. Det blir en revolusjon hvis ikke eliten snart tar til vettet og abdiserer.

Kan virkelig mer grenser, hardhet og kompromissløshet skape fred?

De patriotiske bevegelsene står for noe helt kontra-intuitivt hvis man vil skape fred, frihet og varme samfunn: Regler, grenser, lov, orden, voldsmonopol, politi, sikkerhetssystemer, murer, avvisning, fasthet og krav. Dette er politikk som bryter fullstendig med arven fra Murens fall i 1989, men dette fungerer nettopp fordi det fungerte mot kommunismen: Den kalde krigen og Berlinmuren skapte det fredelige, frie og fantastiske Vest-Europa, fordi Vest-Europa var styrt av voksne, virkelighetsorienterte realpolitikere som våget å sette hardt mot hardt, og stenge faenskapet ute. De satte grenser for anti-demokratisk ideologi. De satte en stopper for ekspansjon og overtagelse. De overvåket og kontrollerte femtekolonnen som viftet med røde faner. Mennene på muren skapte stabilitet og trygghet, og sikret demokratiet og rettsstaten. Det var de som gjorde at dagens liberale holdninger, raushet og frihet kunne blomstre.

Dette forstår ikke folk flest. Det er 30 år siden og glemt. De bare kjenner hverdagen de har, kjenner den snille innvandrernaboen, og ønsker at alt er som det var, og alt fortsetter som det er. Det er vanskelig å klandre dem. Ingen hardhet, debatt, uro, kritikk eller krangel takk. La oss fortsette å se på Farmen og synge allsang. Men når du kommer fra slummen i MENA-land, utsendt av IS for å i infiltrere embetsverket, utsendt av mafiaen for å infiltrere politiet, eller utsendt av familien for å skaffe penger, er nok ikke flerkultur, Farmen og allsang din høyeste prioritet gitt. No Sir.

Når du vet du blir kalt hore av storslekta når du lar håret flagre, og blir sendt på «oppdragelse» i hjemlandet hvis du opponerer mot islam, så bruker du hijab «frivillig» og går gjerne i bresjen for «islams kvinnefrigjøring», slik manne-imamene og broren din krever av deg. Dette er en helt annen form for «normalt», som har ingenting med Europa å gjøre. Islam og hordene av immigranter har ingenting å tilføre Europa som ikke europeerne kunne klare selv. Islam har ingenting å tilby av verdi. Og innvandring er ikke løsningen.

Alle ønsker alt var normalt – men stadig flere innser det er feil

Det må være fabelaktig mye enklere og mer behagelig å «go with the flow» enn å sitte på hemmelig jobbadresse av sikkerhetshensyn og skrive dette. Men noen må gjøre det. Du skjønner, globalist-solkongene vil ikke gi seg. De kommer aldri til å innrømme feilen de har gjort. De er fanatikere nå, og vil heller bli spist av islam enn å miste ansikt og livsverk. Derfor har den globalistiske EU-adelen blitt borgernes farligste fiende.

De utgjør ingen «konspirasjon», slik de liker å fremstille kritikernes kritikk for å tåkelegge fakta. I stedet er de bare kollektivt stupide. De genererer gruppetenkning blant sine egne og dyrker den. Dette kan se ut som en konspirasjon, men er det ikke. Det er bare inkompetanse og dumskap. Kort og godt. Europa har vært styrt av inkompetente klossmajorer og drømmere siden 1989. Da går det galt. Tenk «keiserens nye klær» fra 1837 og hold den tanken.

I et desperat forsøk på å opprettholde en dysfunksjonell utopi, og ikke minst unnslippe ansvaret for alt som har gått galt, og alle som har blitt voldtatt, skadet eller drept av flerkulturen, presser politikere og presse på med enda mer globalisme og flerkultur, med forsikringer om at det kommer til å virke snart. De vil gjøre feilen enda større! De vil «go large» og «all inn», for da blir sikkert resultatet det motsatte av hva vi ser så langt? Ikke sant? Det er åpenbar galskap, men vel…sånn er mennesker også: Sprett, sprut, sprø. Ulogiske. Kokkeliko. Særlig når de er desperate.

Den lange mentale prosessen «forvirring, tvil, sinne, avmakt, erkjennelse, aksjon»

Folket har øyne i hodet. De prater seg imellom, selv om de ikke tør si det høyt – som i østblokkland. Og etterhvert som kaoset kryper innpå folks hverdag, innser de at det er noe «rotten in the state of Europe». Det er en langsom prosess, men den skyter fart. Og mennesker som er ferdig med den årelange oppvåkningsprosessen med trinnene «forvirring-tvil-sinne-avmakt-erkjennelse», kommer til slutt frem til en konklusjon: Aksjon. Alle håper revolusjonen kan foregå fredelig, men myndighetene velger vold og makt nå. Som i Østblokkland før 1989. Derfor tar europeere til gatene i gule vester, og stemmer på nye partier med bedre politikere. Ikke alle naturligvis, og ikke i treige, oljerike Norge, men hvem bryr seg vel om lille Norge?

Dette skjer fordi Merkels, Macrons, Mays og Solbergs Europa ikke er normalt, og det blir ikke normalt heller, uansett hvor mye de later som. De tar feil. Så enkelt er det. Den rødgrønne neo-marxismen kjent som «multikulti» er en katastrofe. Fremmede voldsmenn, voldskulturer, macho-verdier, og sprø overtro fra ørkenstrøk som er gitt altfor mye størrelse, spillerom og makt i våre vestlige land, er også en katastrofe. Og de har ikke tenkt å gi seg frivillig. Islam har heller aldri forlatt erobrede områder frivillig. Men gode europeere kommer heller ikke til å gi fra seg landet sitt frivillig, og de er tross alt i massivt flertall fortsatt. Bare de våkner.

 

Hvis du likte denne teksten, skal du vurdere å støtte Document. Bare på den måten kan Kent Andersen fortsette å produsere dem.

Start 2019 med å støtte Document

Et fast månedlig beløp gjør at vi kan planlegge utvidelser og vekst. Og hvis du foretrekker impulsive enkeltbeløp, så overraskes vi gjerne : )

Eller overfør til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt vipps-nummer er 13629

For å støtte oss via Paypal gå til vår Støtt Oss-side.