Kommentar

Franz Sedlacek Nocturnal Homecoming (1927)

Torbjørn Jagland er indignert. Han fyrer løs mot Trump i TV2, og sier han «er ikke en moralsk leder» fordi Trump fører en annen politikk enn den Jagland liker. Dette fokuset på moral kommer som en forlengelse av at Sverige utnevnte seg selv til en «moralsk supermakt» for noen år siden, Signalene om at moralisme er samfunnets og politikkens nye fundament, blir stadig flere: Plutselig står «moral» over både frihet, trygghet, nasjonal selvråderett, debatten og politikken. Men moral er ikke et konkret størrelse, basert på noe universelt, og kan ikke være fundamentet for noe annet enn en menighet. Den flerkulturelle menigheten av høg moral.

For å bli en «moralsk supermakt»måtte Sverige «åpne sine hjerter» og lokke til seg flest mulig fremmedkulturelle over havet, på kortest mulig tid, med falske løfter om cash, jobb, blondiner og respekt. Samtidig fjernet de både sikkerhet og grenser, og ga fra seg kontroll over eget samfunn, fremtid og økonomi. Tanketom «raushet» var beviset for selvtilfreds «godhet», og den som mukket var et umoralsk utskudd – så ingen turte mukke. Det blir aldri gode samfunn av sånt.

Resultatet er noe bunnløst umoralsk som savner sidestykke i moderne tid: Svenske politikere og samfunnsledere har alliert seg med med utenlandske krefter, som fritt får bringe en kullsort totalitær ideologi inn i Sverige, med et religiøst lovverk fra oldtidens guder på slep. Og dette har gjort at kvinner, jøder, homofile, journalister, dissidenter og det svenske folket generelt ikke lenger nyter samme frihet og trygghet som før. Sverige er forandret ja, men ikke til noen «moralsk supermakt». Medel-Svensson sitter igjen med et moralistisk skrekkeksempel – en advarsel til hele Europa. Men hvem lytter?

Sverige: Fra velfungerende politikk til bunnløs umoral på 10 år.

Det er bare å si det som det er: Svensker har ikke lenger beskyttelse av statens makt- og voldsmonopol, og staten kan ikke lenger garantere deres trygghet mot voldtekter, vold, angrep og terror, for svenske myndigheter har ikke lenger full kontroll over eget land. De tillater at fremmedkulturelle kolonister som ingen vet hvem er, og som hverken har en verifisert ID, bakgrunn eller intensjon, får opprette egne autonome områder styrt av kriminelle klaner og mafia fra utlandet, etter utenlandske moralkoder. Det kalles «utsatte områder» på nysvensk, men hvor er moralen i det?

Samtidig har media innført et sensurregime mot politiske dissidenter og kritikere av Sveriges flerkulturelle samfunnseksperiment, og enhver som våger å heve stemmen mot dette «moralske» prosjektet som koster så mye smerte og frykt, risikerer å bli puttet i gapestokken med brennmerking, hets og hat, og fratatt venner, stilling, status, posisjon og jobb – for bedre mennesker er ikke de «gode» globalistene. Og selv det er ikke det verste:

Det verste er at «de gode» mener kritikerne får som fortjent. De selverklært moralske liker gapestokken de har skapt for alle andre. I deres forkvaklede sinn er gapestokken og hetsen viktig og riktig, for ofrene er jo umoralske og da fortjener de ikke bedre. Dette kjenner vi også igjen fra ordskiftet i Norge. Det er sånn over hele Europa nå, lenge etter at opplysningstiden fjernet gapestokken som redskap for presteskapets moralisme. Nå gleder venstresiden seg over at gapestokkens terror er tilbake. Hensikten helliger nemlig midlet, som alltid for sosialister.

De som forsvarer flerkultur-politikken befinner seg i et dypt umoralsk ekkokammer.

De globalistiske kreftene bak prosjekt «flerkultur» viser altså ingen moralske skrupler med å hetse, hate, hundse og ødlegge for mennesker som ikke er enige i deres store, moralske samfunnsprosjekt. Hvis noen sier dem imot, har de ingen hemninger, nåde eller empati. Og enda verre: Jagland, Löfven og alle av flerkulturens foregangspersoner innen politikk, media eller kjendisliv, befinner seg i samme dypt, dypt umoralske ekkokammer, hvor dissidenter og kritikere er fritt vilt. De kan bruke rasist-svijernet helt fritt, og etterpå klappe hverandre på ryggen. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg forakter denslags usivilisert adferd, men jeg har ord for hvor veien går videre:

Nå som Trump, brexit og «høyrepopulismen» tar av fordi folk er drittlei de faktiske resultatene av multikltur, men også av moralismen, utryggheten, løgner og falske løfter om «fellesskap» med islam, så holder «flerkulturen» på å kollapse. Det skjer over hele den vestlige verden. «De moralske» viser imidlertid ikke tegn på å ta selvkritikk eller innrømme feil selv om feilene er skrikende åpenbare. Tvert om: I stedet blir de enda mer fundamentale, og går til angrep på selve fundamentet for egne samfunn: Ytringsfriheten. Hensikten helliger midlet, remember?

Ytringsfriheten er under stadig større press, og venstresiden elsker det. 

Moralistene mener at «høyrepopulistene» (les kritikerne) skal knebles for enhver pris. De er villige til å kaste ytringsfriheten overbord for å oppnå det, og de er villige til å se bort fra voldsbruk som løper deres ærend:

Venstresidens Antifa begynner å få stadig større likhetstrekk med en væpnet milits, og har skremmende likeheter med SA-tropper i 1936, men det plager ikke Angela Merkel, Löfven eller Jagland. Antifa er en nødvendighet. De gjør en god og viktig jobb, for imaginære rasister og høyreekstreme lurer bak hver busk! De må renskes ut!

Når Maxine Waters (D-CA) oppfordrer alle om ikke å la Trump-medarbeidere få gå i fred noe sted, og trakassere dem uansett hvor de befinner seg slik at de til slutt gir opp jobben, så setter ikke det en moralsk standard. Tror man det, så er man skruppelløs. Hvordan mobbing, hets og hat mot meningsmotstandere skal redde «flerkulturen», globalismen eller skape nye, bedre samfunn får du aldri noe svar på. De har ingen svar. De har bare sin egen selvhøytidelige moralisme å peke tilbake på. «Vi har jo rett, og da har vi lov til å gjøre hva som helst mot mot kritikere, for de er jo onde.» Slik tenker fjolsene som prater om toleranse og advarer mot oss-og-dem-holdninger, men går i bresjen for det selv.

Pass deg, så vi ikke kaller deg rasist! Du kan være smittet!

Mennesket er et flokkdyr, med et grunnleggende religiøst instinkt. Det er dette religiøse instinktet som utnyttes når Mao, Stalin, Hitler, Castro og Tjukke Gærne Leder i Nord-Korea opphever seg selv til guder, partiet til en kirke, og politikere til presteskap. Erdogan og Putin er på samme bane. Det er dette  religiøse instinktet som gjør at så utrolig mange mennesker logrende lydig har blitt feid med i den flerkulturelle bølgen, uten å egentlig tenke lenger frem enn til nærmeste deilige følelse av godhet. Mennesket er svakt, søkende og åpent for kvasireligiøs massesuggesjon og gruppepress, og kan lett manipuleres. Karine Haaland beskriver dette fenomenet glimrende i kronikken «Rasismens Timotei»:

«Ingen ville ha mistanken mot seg.
Om at de bar smitten.
At de var urene.

Av frykt for å selv bli utpekt og brent, begynte vi å peke ut hverandre.
Den og den. Han var ikke tolerant nok! Han var rasist. Ta ham og ikke meg.

Mange måtte gjøre bot.

Bekjenne hvor mange muslimer de kjente.

Hvor mange negre de hadde sett på bussen uten å føle redsel.

Og pøse på med toleranse, åpenhet, ukritisk, fordomsfritt.

Gud nåde den som ikke godtok alt.»

Denne selvregulerende sosiale kontrollen er nesten uimotståelig for mennesker. Den går igjen gjennom hele historien i forkant av kollaps og krig. Det er denne sosiale kontrollen som gjør de sosialistiske fiendene av svensk kultur, historie, religion og stadig modigere, og får ødelegge mer og mer med masseinvnandring. De kommer aldri til å snu. Pietister gjør aldri det. Og flerkutlurens kritikere er fortsatt forsiktige, redde, hundset og feige, for de vet hva risikoen er, og den er ikke over. Derfor fortsetter «flerkulturens» evangelium fremover på rent egenmoment ennå, selv når alle kan se at prosjektet er fortapt. Ingenting kan redde Drømmen fra Disneyland lenger, for den var aldri liv laga i virkelighetens harde verden.

Svenske velgere har blitt lurt.

Reinfeldts og Löfvens samfunnsprosjekt mot en «moralsk supermakt» er et falsum. En grov løgn. Politikk er ikke basert på moral, men på prioriteringer: Hvis noen får, må noen miste. Nå mister svenskene både land, språk, trygghet og kontroll, mens utlendinger får cash, blondiner og endeløs forståelse. Det finnes ikke noe moralsk i det. Sverige og svenskene skylder ikke den islamske verden noe som helst. De har ikke ansvaret for problemene i Afrika. Å ødelegge Sverige med innvandring, hjelper ikke verdens ekte flyktninger det grann. Alt var løgn, løgn og atter løgn.

Hva slags moral? Hvem sin moral? Moral bygget på hva?

Hvor fullstendig sprøtt det er å skape en «moralsk supermakt» finner man fort ut hvis man våger å stille det enkle og essensielle spørsmålet som ingen journalister lenger ser ut til å å lære på journalisthøyskolen: «Hvorfor det?»Hva ønsket egentlig svenske politikere å oppnå med dette merkverdige, selvdestruktive prosjektet? Hvem skal det gavne, på vegne av hva? Hvor mange nasjoner deltar i knkurransen? Hvor langt skal man gå før man har oppnådd målet? Når ville Sverige bli moralsk nok? Hvordan sikrer en «moralsk supermakt» at de prioriteringene en stat alltid må gjøre, ender opp som noe mer moralsk enn det politikere gjorde før? Hvordan kan egentlig et land være moralsk? De moralske har ingen svar.

Og sist men ikke minst: Hvem sin moral er det vi snakker om? For moral er ikke en universell størrelse. De ødeleggende resultatene, og måten den svenske eliten og media oppfører seg mot dissidenter, kritikere og offentlig ansatte som «tyster», viser tvert om at Sverige har blitt en moralistisk supermakt, og det har ingenting med høy moral å gjøre. De har tippet over til religionens sfære – komplett med tempel, ekkokammer, menighet og gapestokk. Politikk kan adri fundamenteres på moral, for da kan man ikke lenger prioritere – som vi ser i dagens Sverige. Hvordan kan man være toppolitiker eller politisk journalist og ikke vite noe så grunnleggende om politikk? Det er uforklarlig.

Ny-moralismen har forgiftet alle.

På en eller annen måte klarte eliten og media i et velutdannet, veldrevet, rikt, vestlig land som Sverige, å skape en rask og livsfarlig overgang mot kaos, konflikter og kollaps, helt unødvendig, helt uten mål, planer eller suksessempiri, og nesten helt uten motstand. 😮 Hvordan er noe sånt mulig? Hvordan fikk man pressen med på galskapen uten at kritiske journalister påpekte alle de gigantiske hullene i luftslottet, før det kom så langt som det har? Og enda mer gåtefullt: Hvordan klarte de å få med seg halve Europa og hele Canada på galskapen, uten å stille kritiske kontrollspørsmål, eller se varselsignalene underveis? Når universitetene blir lei kjønnforskning og fjas, har de mye å ta tak i, men det er ikke rakettforskning:

Nøkkelen er god, gammeldags gruppetenking, selvhøytidelighet og grådighet. Høyst menneskelige svakheter som har ødelagt samfunn så mange ganger før. De «gode» på høyre- og venstresiden sauser sammen moral, menneskerettigheter og gode intensjoner til noe de tror er politikk, men som egentlig bare fungerer som ødeleggende anti-politikk. Kombiner det med udugelighet, naivitet, aktivisme, sosialisme, manglende historiske kunnskaper og en nesten uimotståelig utopi om konsensus, harmoni, lykke og paradis på jord, hvor fiendskap har opphørt – ja, så har du 1968-hippievisjonen om igjen, bare i mye, mye, mye større og farligrere skala.

«Fiendskap har opphørt», er selve essensen her, Og vi vet alle hvordan den visjonen endte i 1968, bare at denne ganger er det mydighetene selv som er hippiene, og de er rusa på sin egen fortreffelighet. De inhalerer hverandres moralisme, og ut kommer et tåketeppe av livsfarlig antipolitisk gift som påvirker alle og ødelegger deres egne samfunn. Og de kommer aldri til å ta minste ansvar for katastrofen de har ansvaret for. Den må pålegges rettslig av de som må rydde opp i dette rotet. Hvis det overhodet er ryddbart? Det er slett ikke sikkert.

Nasjonalkonservative med konspirasjonsteorier? Bullshit.

Noen mener det må ligge en gigantisk konspirasjon bak «Europas Merkelige Død». (Douglas Murrays tankevekkende bok utgitt på Document Forlag) Mange mumler om skjulte krefter som ønsker å ødelegge vestlig sivilisasjon på vegne av en global verdensregjering eller noe sånt. Jeg er ytterst kritisk til konspirasjonsteorier, og sverger alltid til Occams Barberkniv, som gir oss den eneste alternative, logiske forklaringen til Soros, Zion eller Illuminati: Dumskap.

God, gammaldags menneskelig middelmådighet, korttenkthet og kritikkløshet kombinert med for mye gruppetenking, sosial angst, og redsel for utenforskap – som alltid når menigheter tipper over og lar moralismen løpe av med alle i flokk. Dumskap er overalt ellers i samfunnet, så hvorfor ikke blant den selvutnevnte eliten og journalister som (uten å forstå det selv) har blitt politiske aktivister? Resultatet av enkel, menneskelig dumskap er nemlig nøyaktig likt overkompliserte globale konspirasjoner. Det ser ut som en plan, men det er bare cluster-dumskap.

Joda, det er en kjedelig og pinlig ordinær forklaring uten ære, bravur eller fiender å bekjempe med heroisme og ridderustning. Men det er sannheten: Europa kjemper ikke mot en skjult, avansert, hypersmart gigant-konspirasjon. Den kjemper mot dumskap, mennskelig svakhet og dårlige ledere, midt blant oss selv: Löfven er sprø. Merkel er udugelig. Jagland er en dust. Støre er historieløs. Solberg er omgitt av yes-men. Macron er dressert. Mey er et fjols. Og så videre.

De beveger seg alle i flokk fordi det er så enkelt.

De forsvarer sitt dysfunksjonelle prosjekt fordi de er fantasiløse. De kaller andre rasist, høyreekstrem og islamofob, fordi de er tomme for argumenter, men fulle av moralisme og selvhøytidelighet skapt av et oppblåst selvbilde av gjensidige gratulasjoner – og hver gang de spyr ut sitt hat mot uenighet, fremstår de bare som dummere og dummere.

De advarer mot kritikk fordi det er så ubehagelig. Derfor hater de både Trump, Farage, Wilders, Tvedt, Scruton, Murray (og meg), og alle andre som ikke er som dem. Toleransen stikker ikke dypere, men dumskapen går helt til bunns. Derfor trenger Sverige og Europa helt nye ledere, og flere borgere som tør å tenke nytt, modig og på tvers av konsensus. Bare det kan redde oss fra moralismen og en fremtid hvor islam blir lededende samfunnsfaktor. Europa fortjener bedre.

Link:

 

Rasismens Timotei

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!