Stefan Löfven i Fargfabriken søndag 9 september. Hvis du er villig til å tro at sossarna kan levere trygghet og sikkerhet er du villig til å tro alt. Foto: Claudio Bresciani/Reuters/Scanpix
Svenske velgere har talt: SD vant og Sverige tapte. Nå må vi vente på et forhandlingsresultat mens Löfven klamrer seg til makten, maner til verdighet mens han hetser SD, og sier «hold sammen» mens han vil splitte Sverige med mer av samme politikk som har skapt problemene og splittelsene. It‘s a mess. Jeg velger derfor heller å si noe om det politiske klimaet i den «humanitære stormakten», hvor fornuftig ny politikk blir kalt ekstremisme, og politikk som har skapt ekstremisme blir kalt samlende. Hvordan oppstår slike svenske tilstander?
I fjor fikk Sverige valgdagsmålinger som var helt på bærtur. Målingen til TV4 omfattet fire ganger så mange respondenter som normalt, men det hjalp ikke: De bommet med hele 4,6 prosentpoeng på SDs faktiske oppslutning. Og det gikk ikke mye bedre for SVT som bommet med 2.4 prosentpoeng. I år gikk de langt for å gjøre det bedre, men det er en internasjonal trend hvor både Trump, britenes Brexit og Le Pen i Frankrike har blitt undervurdert på alle målinger. Det er interessant. Hvorfor vil ikke høyrevelgere si sannheten om hva de vil velge?
Trenden er så gjennomgående at den ikke kan være tilfeldig.
Velgere på høyresiden vegrer seg ikke bare å fortelle sannheten til venner, bekjente og kollegaer, men altså til helt anonyme meningsmålingsbyråer – som ingen bør har minste betenkelighet med å fortelle sannheten til. Det kan bare bety en ting: Redselen for å bli «avslørt» stikker så dypt at det har blitt et overlevelsesinstinkt hos en stor gruppe velgere, over hele Europa. Som Frp-politikere hører jeg dette stadig vekk fra velgere her i Norge: Mange er forsiktige med å tone flagg, akkurat som SD-velgere.
Hvorfor viser noen slik forsiktighet i et land som Sverige, som jo priser seg selv for å være mer raust, sivilisert, inkluderende, demokratisk, ordnet og åpent enn alle andre? Det gir jo ingen mening. Folk som stemmer på andre partier har jo ingen tegn til slik paranoia, selv når de stemmer på ekstremistiske kommunistpartier.
Bare en ting kan skape en slik redsel: Et svakt demokrati
Det finnes mange land og regimer hvor det er helt normalt å ikke si hva du egentlig mener: Ikke vær åpen om dine holdninger. Ikke kritiser maktstrukturene. Lat som om du ikke er interessert i politikk. Var rund, vag eller lyv. Ikke vær ærlig, for det kan være farlig. Slik adferd er et gufs fra totalitære stater, og fikk du ikke gåsehud nå, skal jeg nevne noe som er verre:
Denne forsiktigheten rundt å snakke om noe som burde være helt uproblematisk, stammer ikke fra innbilning eller overreaksjon, men av erfaring. Det er ikke flauhet over å mene det man mener, men heller en naturlig reaksjon skapt av eksemplets makt: Nasjonalkonservative velgere har sett hvordan det går med de som ikke er forsiktige. De har gode grunner til å være forsiktige. Men det er heller ikke det verste:
I samfunn hvor løgn blir et instinkt for å unngå ubehageligheter, så er alltid dette behovet skapt av politiske krefter som er kjempestolteav fryktkulturen de har skapt. At folk ikke tør å innrømme hva de mener, tolker disse kreftene som et godt tegn. Og som om ikke det var nok, så sitter disse antidemokratiske kreftene med både makt, definisjonsmakt, og helt reelle tvangsmidler overfor dissidenter, som de gjerne bruker med stolthet og uten nåde. Det er nettopp derfor velgere på høyresiden blir så forsiktige. Kan det bli verre? Å jada:
For å skape en slik nasjonal fryktkultur, er disse kreftene avhengige av en ting: At den fjerde statsmakten ikke angriper dem og avslører dem, men heller er med på å bygge gapestokken som skremmer dissidentene. En fri presse skal slå ned på maktstrukturene som skaper et slik ukultur. Hvis den ikke gjør det, så er ikke pressen lenger fungerende, og blir en medløper og et instrument for antidemokratiske krefter. Nettopp det har skjedd i Sverige.
Alle er enige om at Sverige har problemer, men få velgerne vil gjøre noe med det
Sverige har alvorlige problemer – det er nesten alle enige om. Problemene er skapt av dårlig politikk – det er nesten alle enige om. Problemene gjør at man må finne nye løsninger gjennom ny politikk – det er også nesten alle enige om. Til tross for dette, så stemmer over 80% av svenske velgere på de samme politikerne og de samme politiske partiene, og den samme politikken som har skapt problemene.
Når hele 28% av svenske velgerne fortsatt stemmer på katastrofepolitikeren Löfven, så minner Sverige-valget også litt om valget i Frankrike, hvor velgerne aldri har vært mer misfornøyd med presidenten de kastet…og valgte lærergutten med nøyaktig samme politikk. Det er som om etniske svenske velgerne har et politisk stockholmsyndrom: De klamrer seg til problemskaperne, av frykt for det som kan komme. Og det som kan komme, er skapt av dem de klamrer seg til. I tillegg har vi «de nye svenskene». Hva gjør de?
Valgresultatene fra svenske byer viser noe enda mer bekymringsfullt: I innvandrertette områder ser vi valgresultater som minner om kommuniststater: Rødgrønn politikk kan få opp mot 90% av stemmene. Det innebærer at innvandrerne har blitt et viktig maktfaktor for sosialistene, men ikke fordi alle innvandrere er sosialister eller glade i Sverige. De gjør det fordi det gavner dem selv og sitt; siden venstresiden har omfavnet islam, bruker innvandrerne Sosialdemokraterna som islamistparti by proxy, og infiltrerer venstresiden aktivt. Venstresiden blir spist innenfra, og de elsker det.
Det var ikke åpenhet som skapte problemene, men hatet mot høyresiden
Politiske kommentatorer og analytikere hevder at Sverige har fått store problemer fordi de har valgt en åpen samfunnsmodell basert på et ønske om å bli en «humanitær stormakt», og at denne visjonen ble omfavnet og delt av store politiske partier både til høyre og venstre. Det førte til en ukontrollert masseinnvandring, som eksploderte i 2015 – akkurat som advart. Det hevdes at det er denne «rausheten» som har skapt problemene i Sverige. Det er feil.
Problemene i Sverige er som alle bilulykker: Det var ikke evnen til å gi gass som skapte havariet, men heller den manglende viljen til å bremse. Og i Sverige har eliten, politikere og media på tvers av alle politiske skillelinjer gitt gass, og valgte å kneble kritikere, kutte bremsefunksjoner og sørge for at absolutt ingen fikk rope «STOPP!» ustraffet. Studer hvordan Tsjernobyl-ulykken skjedde, så skjønner du hvordan Sverige har havnet i dette uføret. Gruppepress er farlige greier.
Hele det svenske samfunnet var med:
Gjennom tjue år har enhver som har våget å snakke mot masseinnvandring, islam, flerkultur og ikke-integreringen blitt slengt i gapestokken og nådeløst blitt spyttet på, hatet, hetset og kalt Hitler, nazist, rasist, fascist, islamofob, fremmedfiendtlig, hatefull og alt annet mobben kunne komme på i blodtåka. (Nazifrisør er et interessant eksempel fra vår hatflora) Og ettersom stakkarene sto der til spott og spe, bestemte andre seg fort for å holde kjeft så de ikke ble neste i gapestokken. Til slutt var det ingen som lenger våget å heve stemmen og si høyt hva de mente. Mobben så det, og syntes det var godt.
Slik skaper man en dyp frykt i en befolkning, og har man vokst opp med den frykten, så går den ikke over med det første. Den går rett i ryggraden. Enhver i Sverige under 30 har fått dette inn med morsmelken, og tror de lever i et sunt demokrati, slik mange i totalitære stater også tror. Sveriges demokrati har ikke fungert på flere tiår, takket være sosialistenes ekstremisme og splittelsesprosjekt. I et sånn politisk atmosfære er det nesten utrolig at SD har kommet så langt som det har.
En bakgrunn fra ekstremister? Hva så?
Når et land synker ned i en fryktbasert taushetskultur, blir det færre og færre som tør å heve stemmen. Til slutt blir det bare de tøffeste, gærneste og mest ekstreme som faktisk tør det. De er allerede hatet og utstøtt, og gir fullstendig blaffen. Bare ekstremister kunne stå imot den totalitære taushetskulturen i Sverige, og derfor er det sikker riktig at SD kan ha en broket fødsel. Men hva så? Det var da, og dette er nå. Socialdemokraterna har hele skapet fullt av raseteori-skjeletter selv, men det hindrer dem ikke i å fortsette nazi-hetsen mot SD. De vil aldri gi opp det narrativet. Gapstokker er så effektive maktmidler at de forsvinner ikke av seg selv. Det må det trass, makt og samhold til.
Heldigvis ser vi konturene av et slik pan-eruopeisk samhold blant patriotiske partier i Europa. Foreløpig har ikke Framskrittspartiet meldt seg inn i denne folden, og det er en tabbe. Dette er ikke tiden for å ri gamle kjepphester, male gule striper på dressen eller vente og se. Dette er tiden for å tone flagg, og vise hva man står for, så ingen lenger er redde for å si meningen sin. Det er et sunt demokrati. Sverigedemokraterna trenger all hjelp de kan få. Det gjør velgerne deres og Sverige også.
