Kommentar

Bildet: Edvard Munch Historien, Universitetets aula, (1909–1916) Wikipedia Commons

Fredag 17.11. arrangerte tankesmien Agenda «Aulaforedraget 2017: Høyrepopulismens metoder», med flere foredragsholdere, bl.a. Chaterine Fieschi, direktør i Counterpoint – cultural intelligence for desicion makers. Formålet var å analysere og forstå høyresiden. Hvordan klarer høyrepopulistene å forlede så mange inn i hat og rasisme? Hvorfor vokser de seg så store, og hvordan skal det ende? Som Agenda selv skriver på nettsiden sin:

Hvordan skal vi forstå Trumps valgseier, britenes Brexit og framgangen til tyske AfD? Er høyrepopulismen fortsatt på fremmarsj? Hva er det ved populismen som appellerer? Hva protesterer høyrepopulistene mot, og hvordan mobiliserer de? Hvilken rolle spiller vår nye medievirkelighet?

For noen dager siden la Agenda ut en tekst av Chatherine Fieschi med tittelen «Skal folket virkelig få det det vil ha?», som bare bekrefter et foruroligende bilde som «de gode» maler av seg selv. Sitat:

De tilpasset rasismen til å snakke om vestlige verdier. De beveget seg bort fra sin småborgerlige base og appellerte bredere ved å fokusere på arbeidsløshet og synkende inntekter. De omgjorde uroen rundt masseimmigrasjon til velferdssjåvinisme. Legger man til en jevn strøm av terrortrusler og den enorme kløfta skapt av sosiale media-kanaler, begynte plutselig alle brikkene å falle på plass; Brexit, en uforutsigbar, styrtrik autoritær leder i Det hvite hus, selvgode, strategiske samlinger med høyrepopulister i tyske småbyer. 

Den observante leser ser straks hva som er feilen både med tittelen og avsnittet over. Men venstresiden virker helt blinde for det. Det blir som å se på cross eye stereogram, sånne bilder man måtte stirre på for å få frem 3D effekten. Enkelte klarer aldri å dekode slike bilder uansett hvor mye de stirrer, og slik er det med den politiske utviklingen i Europa også. «De Gode» arrangerer fine samlinger i Aulaen for å stirre på problemet, men de klarer ikke se dybden i bildet, for de har bestemt seg for en endimensjonal løsning, og ordbruken avslører det:

«De.» «Rasisme.» «Velferdssjåvinisme.» «Selvgode.» «Høyrepopulister.» Dette er sterke ord bare i ett av avsnittene. Og de kommer på autopilot fordi de er en selvfølge for forfatteren. Narrativet til venstresiden er printet og laminert: Bak høyrebølgen i Vesten står skumle, rasistiske høyrekrefter som leder velgerne ut i hat og faenskap. Mørke krefter er i sving, og de må temmes. Rasisme, hat og ondskap som før lå skjult, har sluppet fri, og «de godes» oppgave er å redde Europa fra styggedommen.

Det lyder som en opera av Richard Wagner.

I alt dette finner du ikke ett eneste bitte lite spørsmål om hvem og hva som faktisk skapte terrortruslene, arbeidsløsheten, massemigrasjonen og alle problemene. Denslags diskuterer man ikke i Agenda – tankesmien som har en agenda, og derfor trenger man ikke å tenke noen tanker som ikke er tenkt før. Rasisme er svaret på alt. Hat er nøkkelen. De er hekta på rasisme hos «de andre» – de dårlige menneskene på høyresiden. Besatt av rasisme. Det er rasisme OVERALT! Men det er jo ikke dét. Det er bare tull.

Besatt av rasisme og hatere

Ingenting er mer samlende enn en ytre fiende. Nå som globalismen og flerkulturens samfunnseksperiment går opp i limingen fordi det viser seg at hordene av stridsdyktige menn fra muslimske land hverken er flerkulturelle, barn av regnbuen, lovlydige, gentlemen eller venner vi ennå ikke har møtt, må venstresiden samle seg på valen. For å holde det dødsdømte politiske prosjektet kunstig i live, må de male en ytre, samlende fiende. En fiende som er ond, slem, dum og hvit. Gjerne mann også. De er som rotter blant oss. En fiende som gjøres umenneskelig, så han kan avstraffes kollektivt av den maskerte og hatefulle mobben som venstresiden alltid klarer å samle, sammen med sine muslimske venner: «Alle, ta rasisten!» (Jøde var dessverre oppbrukt.)

Rasisme være årsaken til motstanden mot masseinnvandringen. For hvis motstanderne ikke er rasister, hatere, høyreekstreme og fremmedfiendtlige, så må det være noe galt med selve det politiske prosjektet til venstresiden. Det er uakseptabelt. Utålelig. Uutholdelig. Umulig! Så feil kan nemlig ikke «de gode» ta. De er smarte, velutdannede, vellykkede, inkluderende, rause, empatiske og bedre enn skrotingene på høyresiden. De kan ikke ta feil. De er opptatt av likhet, fordeling, globalisme, antirasisme, inkludering og samhold, og derfor må alle motstandere behandles som Untermenschen med ulikhet, hat, ekskludering og utfrysing.

Så dumme, blinde og lite empatiske har venstresiden blitt i all sin jakt på egen fortreffelighet og skyldforlatelse. Paradokset er så stort at man må være sosialist for å ikke se det. Venstresidens velkledde kafégjerster gjør alt det gale de beskylder motstanderne sine for. De gjør det for å beskytte en politikk som åpenbart har spilt fallitt, og som skaper så mye vold, bilbranner, terrorfrykt, voldtekter, kvinnehat og trygdesnylting at det skremmer helt vanlige mennesker over på høyresiden, hvor de tidligere aldri har hørt hjemme.

Ingen vil forbindes med rasister, siden nesten ingen er rasister  

Ryktet om den rasistiske høyresiden har naturligvis nådd alle disse nye høyresidevelgerne – som er så langt fra rasister som man kan komme. «Ingen rasister i våre gater» har gjallet fra «antirasister» siden 80-tallet. Hver eneste mediekanal har daglig snakket om den store rasismen mot innvandrerne. Hver eneste skole har innprentet barn at innvandrerne er de gode, mens innvandringsmotstanderne er de onde. Faktisk nesten Hitler!

Det kullsorte bildet «de gode» systematisk har malt av høyresiden, har holdt folket lydig på plass i sosialdemokratiet i flere tiår. Det skremte meg også: Som tidligere industriarbeider fra en arbeiderklassefamilie har jeg alltid stått godt til venstre på høyresiden (rebellen i meg har imidlertid aldri følt seg komfortabel med Arbeiderpartiets røde kollektivisme), og jeg følte meg rimelig gæren første gang jeg leste HRS og Document i stedet for Aftenposten og VG. Dette var farlige greier! Verre enn å surfe porno – og like flaut om noen fikk greie på det. Men så skjedde det noe.

Venstresiden gikk for langt

«De Gode» tok en Ikaros og ble så totalitære og marinerte i egen fortreffelighet at de trodde de var ufeilbarlige. Drevet av historisk suksess for gode, velferdsbaserte likhetssamfunn bestemte de seg for å «ta’n helt ut» og la likheten og velferden gjelde alle i hele verden! Og alle kom. Men ikke alle som kom var interessert i å være europeere, flerkulturelle, integrerte, lovlydige, rause, inkluderende og gode.

Altfor mange viste seg å være opptatt av å grabbe til seg mest mulig velferd – og yte minst mulig til gjengjeld. Altfor mange viste seg å foretrekke utenforskap i eget religiøst innenforskap – i den grad at de begynte å kolonisere Vesten med sin egen befolkning, kultur og religion – akkurat som vi advarte om. Og så kom 2015, som gjorde det overtydelig at det var «something rotten in the state of Europe». Det ble ikke lenger mulig å skjule de enorme problemene flerkulturell politikk skaper i alle land. De eneste som ikke forsto det, var «de gode».

Venstresiden tar ikke selvkritikk, og gir fortsatt «rasister» skylden  

Når man ikke vil se det som alle andre kan se, kan man ikke engang se at man er blind. Venstresiden tok ingen lærdom av 2015. Ingen selvkritikk. Tenkte ingen nye tanker. Åh, på overflaten har de plutselig blitt opptatt av «en streng men rettferdig» innvandringspolitikk, men det er fordi de åpne grensene ødela litt for oppslutningen. Vi ser en liten kursendring etter vinden, men vi ser ingen reell forandring i destinasjonen: Europa skal fortsatt bli multikulturelt gjennom masseinnvandring. Islam er fortsatt fred. Suverenitet skal gis bort til EU og den tyske forbundskansleren. Nasjonalfølelse betraktes som forkledt nazisme. Europeisk kultur er fortatt så verdiløs at den må berikes av ukultur fra anarkistiske klansamfunn, og vi er så åndelig fattige at enhver analfabet fra ørkenstrøk kan tilføre oss noe verdifullt. Så tomt er det her.

Budskapet er altså nøyaktig det samme fra venstresiden: Sorte mann er fortsatt et nobelt offer, mens hvite mann fortsatt er en jævla rasist. Slik det være – ellers ville det være samfunnseksperimentet det var noe galt med, og da ville venstresiden og «de gode» ha skylden. Da ville det være noe galt med dem, og dét er umulig. Derfor har de ikke noe annet valg enn å fortsette rett frem mot stupet. Late som om ingenting har skjedd. De har satset for høyt, og nå som de har tapt, vil ingen akseptere fallet. Det er for langt ned, og skyld-suppa der nede er for skitten. Ingen vil havne i dén, så «de gode» har intensivert sin jakt på sine fiktive rasister. De er bak hver busk! Og de som dukker opp, har venstresidens idiotpolitikk selv skapt, for aksjon gir reaksjon. Vi «høyrepopulister» forsøker å stagge ekstremismen fra høyre, venstre og islam. Vi vil ha orden. men venstresiden har blitt en ekstremistfabrikk. Eller kanskje den alltid har vært det?

«Skal folket få det de vil ha?»

Denne tittelen på Catherine Fieschis artikkel er så oppsummerende: Den avslører en total mangel på respekt for andre mennesker, for meningsmotstandere, for arbeiderklassen og for demokratiet. Det kunne like gjerne stått «la dem spise kake» – for «De gode» har helt mistet kontakten med virkeligheten, slik man gjerne gjør når man stikker hodet inn i sin egen fortreffelighet og snuser inn så dypt at lillehjernen blir forgiftet.

Naturligvis skal folket få det de vil ha. Hva er alternativet? Det svenske folket ville ha flerkulturen fordi «de gode» globalistene lovet dem et enda bedre Sverige, med fred, velferd, harmoni, fargerikt fellesskap, trygghet og en lysende global fremtid. Svenskene fikk ufred, fattigdom, arbeidsløshet, splittelse, voldtekter, no-go-soner og terror i retur, mens de ble frarøvet selvstyre, nasjonal kultur og trygghet. Det er grenser for hvor lenge propaganda kan opprettholde en illusjon av normalitet og fremgang. Folk har øyne i hodet. Nå vil folket ha noe annet, og rasismekortet skremmer dem ikke lenger. Alt er bedre enn at bilen din brenner og datteren din blir kalt hore av mennesker som aldri skulle vært i landet. Slikt skaper politiske revolusjoner.

Tittelen på Agendas seminar skulle vært: «Hva galt har vi gjort, siden folket reagerer på denne måten?» Et seminar for selvransakelse, selvkritikk og uselviskhet. I stedet var altså tittelen «Høyrepopulismens metoder». Som om det er en konspirasjon bak høyrebølgen. Som om det er onde krefter som styrer folket i feil retning, og ikke dårlig politikk som jager dem frivillig i motsatt retning. Venstresiden forstår det ikke, fordi de kan ikke tillate seg det. Det være rasisme. Alt annet er uutholdelig. Det er en tragisk og patetisk blindgate.

Det er ikke fremmedfiendtlighet. Det er sunn, normal, menneskelig skepsis 

«Høyrepopulismen» som Agenda forsøker å dekode, er ikke et utslag av fremmedfiendtlighet, hat eller rasisme. Den er bare en dønn forutsigelig og helt naturlig reaksjon fra helt vanlige mennesker på dårlig politikk som helt forutsigelig har slått fullstendig feil. Etter hvert som flerkulturen smelter ned i segregering, motsetninger, vold og terror, blir det åpenbart for normalt tenkende mennesker at dette er galt. Når titusenvis av våpenføre menn fra en krigssone marsjerer målrettet som en hær på motorveier rett inn i Europa, er det åpenbart for alle voksne folk at det er farlig. Naturligvis er det farlig.

Europa er destabilisert av venstresiden, globalistene og «de gode». Paris er ikke lenger kjærlighetens by, men terrorfryktens by, full av væpnede soldater. I Paris, for pokker! Ingen vet hvordan dette vil ende. Terrorfrykten er helt rasjonell – fremmedfrykten likeså. Forsiktighet er en 100 prosent normal menneskelig adferd. Vi «høyrepopulister» klandrer ikke folk for deres menneskelige følelser. Vi dømmer dem ikke, og kaller dem ikke onde. Vi forstår dem og omfavner dem. Folk liker sånt i krisetider. Og så oppdager de at vi heller ikke er rasister, men helt vanlige, bekymrede borgere sånn som dem, og slik vokser opprøret. Det dannes nye konstellasjoner og vennskapsbånd hver dag nå, for venstresidens løgner blir avslørt av virkeligheten: «Høyrepopulistene» er ikke rasister, hatere og fremmedfiendtlige likevel. Vi er bare realister. Voksne folk som ikke liker dårlig politikk, for det ødelegger for oss og barna våre. Vi har både gitt nok og fått nok nå. Nå tar vi over med en bedre politikk som er utprøvd og har virket bra tidligere.

Hvordan kan man unngå å føle uro?

At venstresiden ikke føler hverken frykt eller uro over terrorfaren, velferdsinvasjonen og samfunnsproblemene som politikken deres skaper rett foran øynene på dem, er det gåtefulle. At de ikke blir skremt av voldtektsbølgen innvandrere står for, men heller vil skjule den, er helt uforståelig. At de beskytter islams macho-ukultur i stedet for å kritisere den, er uforklarlig. At de er mer opptatt av å lete etter fiktive rasister blant sine landsmenn enn å lete etter fiender blant islams kolonihær, er ubegripelig. At de på fullt alvor kaller 30 år gamle menn for «barn», gjør dem til Komiske Ali. Folk ler av dem nå, for ingen realiteter biter på dem. Ingenting kan røske dem ut av drømmen fra Disneyland – selv ikke når koranklossene utplasseres overalt, pressen avslører at NGO-er samarbeider med menneskesmuglere og sosialdemokratiske partier desimeres over hele Europa. Hva kan ha gått galt, tro? Det være rasister!

Hva skal man si til sånt? Tror de virkelig at dette folkeopprøret mot kolonisering og rasering av våre egne velferdsstater kan stoppes? At kritikken mot flerkultur og islam vil stoppe opp, og så blir alt som før igjen, bare de spyr ut nok hets, hat og rasistbeskyldninger mot alle og enhver, og venstrepressen er tause om alle problemene? Ja, de tror faktisk dét. For «de gode» har sluttet å tenke, og de hverken kan eller vil innrømme egne feil.

Vel, de er håpløst fortapt.

La dem bare spise kake i Universitetets Aula så lenge, så tar vi oss av tenkningen.

 

 

 

Linker:

https://agendamagasin.no/kommentarer/skal-folket-fa-det-de-vil-ha/

Mediedebatt – miljøjournalister – representanter for makten

 

Kjøp Kent Andersens bok her!