Grekerne forsøkte et direkte demokrati, men ble slitt i filler av indre motsetninger og press utenfra. Romerne skapte et annerledes samfunn, men republikken var et eksperiment i indirekte demokrati. Vi er merkelig lite opptatt av erfaringer andre har gjort, og synes snarere fast  bestemt på å gjøre de samme fatale feil. 

Førti år med nyliberalt hegemoni har sørget for intellektuell latskap på den liberale høyresiden. Man er blitt så opptatt av «de andre», som man ikke vil være, at man glemmer at den største trusselen mot demokratiet ikke kommer utenfra, men innenfra.

En illustrasjon på at det står sørgelig til, gir politisk rådgiver for Studentsamskipnaden, Mats Johansen Beldo, som også er tilknyttet Civita-akademiet, i et ferskt innlegg på nettsiden Minerva. Han vil gjerne forstå fenomenet «høyrepopulisme», men går i den samme fellen som de fleste motstandere som regel havner i. For hvis man skal forstå et politisk fenomen man selv ikke sympatiserer med, er det en forutsetning at man i det minste møter fenomenet med en liten porsjon undring, ikke bare frykt og avsky.

Minerva-skolens repetisjonsøvelse
Når Beldo beskriver høyrepopulisme, er det som å høre ekkoet av andre liberale skribenter i Minerva – Jan Arild Snoen, Eirik Løkke og Bård Larsen. Det både starter og stopper med den sedvanlige og derfor dørgende kjedelige karikaturen som har vært prediket siden Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget i 2016:

Forakten mot demokratiet gjennomsyrer dagsorden, den politiske samtalen og beslutningene over alt. Dersom de sitter i opposisjon, fremmer de mistillit mot det politiske systemet, massemediene, minoritetene og gjennomsyrer den offentlige debatten med polariserende retorikk, slik Sverigedemokraterna har klart med stor suksess de siste årene hos söta bror.

Liberalere er gjennomgående meget flinke til å påpeke den negative effekten av et polarisert samfunn. Underlig nok er de selv svært opptatt av å dele samfunnet inn i «oss» og «dem». Det demokratiske «vi» er moderne, reflekterte mennesker som befinner seg i opposisjon til et anti-demokratisk eller før-demokratisk «de» – det vil si nasjonalister, tradisjonalister og rasister. Et annet interessant aspekt ved Beldos innlegg er at han lanserer «demokratiet» som redningen mot høyrepopulisme:

Nøkkelen ligger i nærheten til demokratiet. Uten en sterk mistillit mot makten, finnes det ikke en grobunn for høyrepopulismens utgangspunkt. Ved å redusere avstanden mellom folket og de som styrer, ved å styrke det demokratiske spillerommet og forankre beslutninger med brede forlik, kan vi bygge ned konfliktlinjene mellom en stille majoritet som ikke føler seg hørt, og de som representerer de styrende makter.

Spørsmålet er om demokratiet egentlig er hva Beldo trenger for å få jobben gjort. For høyrepopulistene, som Beldo vil bekjempe, definerer seg ikke utenfor demokratiet, men i det. De går ikke inn for utenomparlamentariske løsninger.

Feilen som kritikere av høyrepopulisme som regel gjør, er at de refleksmessig tar utgangspunkt i at det er snakk om et anti-demokratisk fenomen. De oppfører seg som om demokratiet er en fasit hvor innholdet er gitt på forhånd og glemmer at demokratiet er en ordning som forutsetter at alt kan settes under debatt. Også den ideologien og de verdiene som liberalerne selv bekjenner seg til.

Selvskreven over-posisjon
Skal vi tro sosiologen Sigurd Skirbekk skyldes en slik selvskreven ideologisk over-posisjon at nyliberalismen som ideologi ikke har hatt noen reell utfordrer de siste fire tiårene. Vi snakker tross alt om en måte å tenke på som har vært så utbredt, og som har blitt oppfattet som så tidsriktig og naturlig, at det verken har vært interesse eller behov for å vurdere kjennetegn og særtrekk ved denne ideologien. Skirbekk var tidlig ute med å påpeke nettopp dette i boken «Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre» som ble utgitt i 1999. Historikeren Terje Tvedt gjorde senere sin egen, originale variant av det samme poenget i sin bok «Det internasjonale gjennombruddet». Der lanserte han begrepet «det humanitær-politiske kompleks» om en bestemt tenkemåte.

Da høyrepopulistene dukket opp for alvor på den politiske arenaen, hadde de uvant nok en alternativ ideologi å tilby. Mer skulle det altså ikke til for å bringe liberalerne ut av likevekt.

Det går en rød tråd fra den irrasjonaliteten som møtte Trump etter valgseieren i USA i 2016 – av onde tunger omtalt som Trump derangement syndrome – til kritikken som ble rettet mot Terje Tvedts bok i Norge i 2017. Etter hvert som bokens kritikere meldte seg på banen, var det interessant å se at forfatteren fant det nødvendig til stadighet å bemerke at man hadde misforstått bokens budskap. Dermed bekreftet de det som kanskje var bokens viktigste poeng, nemlig at det er meget vanskelig å reflektere kritisk rundt eget politisk ståsted i et demokrati som over tid ikke har vært vant med å ha reell politisk uenighet om grunnleggende verdispørsmål.

Demokratiske speilbilder
Dersom den liberale høyresiden hadde tatt seg bryet med å se nøyere etter, ville de ha oppdaget at deres politiske virkelighet egentlig bare er et speilbilde av høyrepopulistenes. Begge parter finner de anti-demokratiske kreftene på den motsatte banehalvdelen av den de selv står på. For høyrepopulistene er det liberalerne som utgjør en trussel mot demokratiet, blant annet fordi de har en tendens til å innbille seg at de kan definere hvem og hva som omfattes av demokratibegrepet.

For høyrepopulistene fremstår det heller ikke som en demokratisk styrke, at liberale stemmer ikke lenger klarer å se forskjell på demokrater og anti-demokrater. Det er for eksempel ikke lenge siden den liberale avisen Aftenposten på lederplass fant flere likheter enn forskjeller mellom islamisten Ubaydullah Hussain og Trumps tidligere sjefsstrateg Steve Bannon. Det er også mulig å spore antidemokratiske tendenser i liberalernes lunkenhet til nasjonal suverenitet og i deres omfavnelse av en udemokratisk institusjon som EU. Det er ikke tilfeldig at motsetningen mellom den selverklært liberale høyresiden og den såkalte populistiske høyresiden nettopp går i synet på Brexit.

Når folket velger feil, slik det skjedde i USA i 2016, stiller de liberale seg heller ikke fremmed til tanken om at demokratiet har spilt falitt. Til eksempel var det den liberalistiske tenketanken Timbro som utga Jason Brennans «Against Democracy» i svensk oversettelse, og ved det bidro til å gi en udemokratisk verdensanskuelse intellektuell legitimitet.

Postdemokratisk kultur
Noen stor overdrivelse ligger det nok heller ikke i å påstå at det var liberalerne som fikk blåst liv i den tyske statsrettsteoretikeren Carl Schmitts tanker om det politiske. Den liberale høyre- og venstresidens holdning til sine ideologiske meningsmotstandere fungerer som et greit vitnesbyrd om at Schmitt var inne på noe vesentlig da han konkluderte med at politikkens vesen i bunn og grunn handlet om distinksjonen venn/fiende. I Beldos innlegg kommer det samme skillet klart til uttrykk gjennom ordvalget, som oser av indignert moralisme: Her trengs det «motgift» mot de «aggressive og uforutsigbare» høyrepopulistene og deres «grådige ideer», kan vi for eksempel lese.

Folk er en basket of deplorables, som demokraten Hillary Clinton formulerte det, og de som klarer å bevege denne menneskemassen i en annen retning enn den foretrukne, er onde, høyrepopulistiske demagoger som et uvitende, dumt og latent rasistisk folk må beskyttes fra. At folkestyret er det samme som et flertallstyranni, er en tanke vi finner igjen på såpass forskjellige steder som i kronikkene til Civita-filosofen Bård Larsen, så vel som i manifestet til Christchurch-terroristen Brenton Tarrant.

Tilbake står kampen mellom de gode og de onde, mellom «oss» og «dem», mellom demokratiets venner og demokratiets fiender.

Liberalere både på høyre- og venstresiden har gått inn for noe den franske filosofen Jacques Rancière kaller postdemokratiet. Et slikt demokrati er i realiteten tømt for politisk innhold. Til gjengjeld har man fått en anselig mengde prat om demokratiet – demokratisk skole, demokratisk arkitektur, demokratiske møteplasser, krav om mer demokrati, etc. De politiske partiene fremstår som kloninger av hverandre, samtidig som virkelige politiske motsetninger glimrer med sitt fravær. Partipolitikk har blitt spinn på uvesentlige meningsforskjeller. Slik får de politiske partiene markedsført sin egenart. Hvis man lurer på hva folket vil, viser man som regel til en eller annen meningsmåling.

Grunnleggende interessemotsetninger derimot, blir enten tiet i hjel eller forsøkt ekskludert fra offentligheten. Og når antagonisten kommer på besøk, blir det riktig så ubehagelig i rommet. De frommeste foretrekker da å forlate stedet for ikke å bli besudlet. Nylig ble det kjent at flere «profiler» hadde meldt avbud fra Nordiske Mediedager fordi Steve Bannon var blitt invitert samme sted.

Fra politikk til hypermoral
Når politikken tømmes for innhold, fylles tomrommet med moralisme. Det viktige er ikke hva som sies, men hvordan man sier det. I dag har det nærmest blitt en egen medieøvelse å være krenket på egne eller på andres vegne. Moralistene har endt opp som medieyndlinger og utgjør i dag det teologen Gisle Johnson og biskopen Johan Christian Heuch var for Morgenbladets lesere på 1800-tallet. Stadig strengere i røsten ber de folk om å holde seg unna nye ideer og tenkemåter. Det nåværende regimet kommer neppe til å vare evig, for folk flest går overraskende fort lei av å bli fortalt hvordan de skal tenke. Nordmenn er en vrien ved, og de har dessuten en lang tradisjon å vise til når det gjelder å stå opp mot ulike eliter og gjøre krav på å få ta del i makten i samfunnet.

Også Beldos syn på demokratiet er knyttet til formaliteter snarere enn til reell politisk uenighet. Han slår et slag for konsensusdemokratiet når han snakker om at folket skal bli hørt, at man skal ta deres bekymringer på alvor, at man skal «forankre beslutninger med brede forlik» og dermed «bygge ned konfliktlinjene». Det er ingenting i teksten hans som vitner om at han har noen intensjon om å la alle disse bekymrende menneskene påvirke; at han anerkjenner eventuelle krav om en annen type verdier og en annen politikk som følge av dette verdivalget.

Det Beldo og mange andre kritikere av høyrepopulisme ikke forstår, er at demokratiet er politikk og at all reell politikk har et antagonistisk element som verken lar seg undertrykke eller som lar seg tilpasse liberalernes politiske idyll. Manglende forståelse på dette punkt gjør i stedet at man risikerer å ende opp som taper i den pågående kulturkampen.

Når erkjennelsen til slutt når dem, står de overfor et valg. Spørsmålet blir da om de velger å opprettholde demokratiet, eller om de vil gå inn for å intensivere nedbyggingen av det. La oss håpe på det første alternativet.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!