Kommentar

Bildet: Man må merke seg at det ikke lenger er liberal uenighet og rasjonell diskusjon som preger forholdet mellom opposisjonen og Listhaug, noe den manglende proporsjonaliteten mellom overtramp og reaksjon vitner om. Opposisjonen betrakter henne ikke lenger som en alminnelig politisk motstander, slik et liberalt demokrati forutsetter. Både medier og opposisjon behandler henne på samme måte som de behandler Donald Trump. Hun representerer en fiende, hostis, Den andre, den fremmede.

 

De voldsomme reaksjonene mot justisminister Listhaug står ikke i rimelig forhold til hennes Facebook-innlegg, som etter hvert har blitt karakterisert som noe i nærheten av en forbrytelse. Hennes påstand om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», er i realiteten ikke noe mer eller noe annet enn en type politisk reklame.

Påstanden representerer en overdrivelse, men ikke et etisk overtramp. Det å heve seg selv og sitt eget parti opp på sine politiske motstanderes bekostning, er et kjennetegn ved politikken, hvor urettferdig det enn virker. Politikk er spissformuleringer, overdrivelser og beskyldninger om at «de andre» vil gjøre samfunnet dårligere hvis de får makt. Har ikke dette nettopp vært opposisjonspartienes kronargument mot å stemme på et parti som FrP de siste par tre tiårene?

Ikke etikk, men politikk

Hadde det vært et spørsmål om anstendighet, ville opposisjonen ha akseptert den første av fire unnskyldninger som justisministeren ga på Stortingets talerstol. Da hadde de forsonet seg med at Listhaugs utspill var politisk, ikke moralsk, at det var et forsøk på å slå politisk mynt på en politifaglig vurdering. Det gjorde de ikke. Tilfellet Listhaug handler derfor om noe annet.

Arbeiderpartiets leder mente å kunne se forbi ordene og inn i hodet til justisministeren, hva hun egentlig tenkte. Han var fortsatt ikke overbevist om at unnskyldningen «var ektefølt», som han sa. For den gamle Ap-journalisten Arne Strand fantes heller ingen tilgivelse: Listhaug må vekk, for maken til angrep hadde man ikke opplevd i fredstid. Dagbladet fant frem en forsker ved Holocaustsenteret som avslørte hvor ille det egentlig er: Listhaugs utspill var det samme som høyreekstremisme.

Manglende edruelighet i reaksjonene vitner i seg selv om at saken ikke er et oppgjør med manglende anstendighet – slik opposisjonspartiene (inkludert Aftenposten, VG, Dagbladet og NRK) forsøker å få folk til å tro. Det er en politisk maktkamp som utspiller seg. Alt synes tillatt.

Den retoriske hemningsløsheten bærer krigens kjennetegn.

Et gjensyn med Schmitt

Ved å teste ut svakheter i regjeringssamarbeidet, har opposisjonen samtidig sørget for å gjøre den tyske juristen Carl Schmitt relevant igjen. Schmitts innsikt besto blant annet i at det liberale samfunn tenderer i retning av å betrakte politiske motsetninger som et spørsmål om etikk. Politiske motsetninger ender da opp som motsetninger mellom godt og ondt. For opposisjonspartiene er det hensiktsmessig å la politiske kamper utspille seg i moralens register. De har definisjonsmakten på sin side, noe også regjeringens beklagelse vitner om. For Schmitt innebærer det en negasjon av det politiske, et falskneri som tilslører politikkens sanne vesen.

Det politiske henter på sin side kraft fra de forskjelligste områder av det menneskelige liv; fra religiøse, økonomiske, moralske eller fra andre motsetninger; det betegner ikke et eget saksfelt, men står i en spesiell grad av intensitet som en assosiasjon eller en disassosiasjon mellom mennesker kan oppnå, skriver Schmitt i «Begrepet om det politiske». Moralske merkelapper er for ham noe man klistrer på sin politiske motstander for å kunne beholde en maktposisjon. Det handler fortsatt om politikk selv om det kalles noe annet.

Schmitt ville derfor avvist premisset om at Listhaug-saken er et spørsmål om anstendig oppførsel. I stedet ville han tolket både Listhaugs Facebok-melding, og de voldsomme motreaksjonene, som en bekreftelse på det som er grunnleggende for all politikk – nemlig skillet mellom venn og fiende. I følge Schmitt forstår man ikke politikkens vesen med mindre man innser at politikk i bunn og grunn handler om et uforsonlig motsetningsforhold.

Listhaug som offentlig fiende

Man må merke seg at det ikke lenger er liberal uenighet og rasjonell diskusjon som preger forholdet mellom opposisjonen og Listhaug, noe den manglende proporsjonaliteten mellom overtramp og reaksjon vitner om. Opposisjonen betrakter henne ikke lenger som en alminnelig politisk motstander, slik et liberalt demokrati forutsetter. Både medier og opposisjon behandler henne på samme måte som de behandler Donald Trump. Hun representerer en fiende, hostis, Den andre, den fremmede.

Enhver dialog med fienden, forsoning eller røyking av fredspiper er midlertidig. Ritualene endrer verken motsetningsforholdet eller selve fiendebildet. Om alternativet til forsoning er å få fienden fjernet, vil opposisjonen velge dette alternativet. Selv etter en ydmykende runde unnskyldninger fra ministeren krever opposisjonen hennes avgang.

En tabbe

Med Schmitt i bakhodet blir regjeringens beklagelse en politisk fallitterklæring. Antakelig kan den canadiske psykologen Jordan Petersons erfaringer fra møtet med krenkelsessamfunnets politikonstabler være mer lærerikt: Det er meningsløst å unnskylde seg overfor en mobb. Det eneste det medfører er selvsensur og et inntrykk av at du er svak og angripelig. For å følge opp med Schmitt: Å tro at motstanderen blir rørt av mangel på motstand er en krapylsk beregning. I stedet oppstår det full forvirring når moralske begreper benyttes politisk for å forhindre klar politisk tenkning, for å legitimere egne politiske bestrebelser og for å diskvalifisere og demoralisere motstanderen, hevder han.

I motsetning til Petersons oppskrift, har statsminister Solberg muligens valgt strategi ut fra en genuin tanke om at en offentlig beklagelse – overreaksjoner til tross – vil være et verdifullt bidrag til opprettholdelsen av en anstendig debatt. I så fall spørs det om hun ikke må tenke om igjen. Fordi Listhaugs Facebook-innlegg verken handlet om Utøya eller om anstendighet, men om politikk, kan heller ikke statsministerens unnskyldning bidra til å sikre moralen på noen måte. Talende i den forbindelse er det faktum at opposisjonens retorikk hardnet til på et tidspunkt etter at unnskyldningen var blitt fremsatt.

Det eneste som ble sikret med statsministerens beklagelse, var definisjonsmakten til hennes politiske motstandere. En viktig seier for motparten. Ettersom opposisjonen har funnet et svakt punkt hos regjeringen, vil den fortsette med å angripe på nøyaktig samme sted. Igjen og igjen. Uansett hva Listhaug eller andre «uanstendige» regjeringsmedlemmer måtte finne på å si i fremtiden, vil opposisjonen og mediene kunne gjøre det til noe som «har krysset en grense», som «bidrar til å spre hat» eller som drar en ut i «uanstendighetens utmark». For se, er det ikke bare en gjeng med rasister som støtter dette kvinnemennesket, kanskje? Og er ikke retorikken hennes bare en blåkopi av den de høyreekstreme fører?

For Listhaug står valget mellom selvsensur og taushet eller nye angrep, med dertil påfølgende beklagelse for uanstendig oppførsel. Det sier seg selv at dette ikke kan vare i lengden, ikke for en som lever av å appellere til velgermassens følelsesliv. Derfor er det selve beklagelsen, og ikke bakgrunnen for beklagelsen, som er regjeringens politiske problem.

Betydning i dag

Hvem var Carl Schmitt? Schmitt (1888-1985) var den briljante rettsteoretiker som på et tidspunkt fungerte som nazistenes kronjurist, men som havnet i unåde allerede i 1936.  Sin kontroversielle fortid til tross, hans teoretiske forståelse av politikkens vesen er for gjennomtenkt og velformulert til å bli oversett. Etter krigen befant hans beundrere seg i alle de fleste ulike politiske leire. Her finnes de fortsatt.

For venstreliberale intellektuelle har Schmitts tenkning virket både tiltrekkende og skremmende på samme tid. Tiltrekkende fordi Schmitt fortsatt står som en av de fremste spesialister på liberal konstitusjonalisme. Skremmende fordi hans analyser avslører manglende sammenhenger mellom liberalismen som ideologi og de politiske realiteter som følger av denne. Han fungerer dermed som liberalismens fremste kritiker.

Med Schmitt i bakhodet blir det vanskeligere å diktere forutsetningene for en offentlig debatt. To såvidt forskjellige intellektuelle som Rune Slagstad og Steve Bannon har, fra ulike ståsteder, forstått at Schmitts liberalismekritikk er solid nok til å skape opposisjon til det etablerte. For en konservativ som Bannon ble den et verktøy i kampen for å få en rabulist som Trump i posisjon, samt å få revitalisert konservatismen som motkraft til det et rådende liberalt paradigme. For en venstreliberaler som Slagstad blir Schmitt den eksistensielle opponenten.

Vurderingen av Schmitt som «en farlig tenker», kommer derfor an på øyet som leser. Relevansen av tenkningen hans synes det uansett å være stor enighet om. For å låne Slagstads egen formulering, kan man si at Carl Schmitt gir begreper til å tolke det institusjonelle drama som utspilles på Stortinget, der opposisjonen nå forsøker å bli kvitt Listhaug en gang for alle.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!