Sakset/Fra hofta

I Stavanger Aftenblads utgave på julaften skrev Sven Egil Omdal om frykten, om at vi har et valg i møte med terror og død. Han viser til profeten Jeremia som formidlet både budskapet om Guds fredstanker, men som også næret en dyp pessimisme for fremtiden. Omdal konkluderer med at vi selv kan avgjøre hvilke av Jeremias’ ord vi velger for våre analyser, men at budskapet til dagens Europa er Jeremias` berømte overlevering fra Gud:

«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

 Sven Egil Omdal mener at vi må møte terror, uansett hvor rå den fremstår, med et Jeremias’ budskap om håp, selv om terrorister meier ned dansende ungdommer i Paris eller kjører ned voksne og barn på et julemarked i Berlin, for ifølge Omdal er det bare håp som mobiliserer. Angst derimot, pasifiserer.

Med dette som bakteppe, gir avisen Dagen den 30. desember et politisk alternativ med intervjuet av den modige libanesiske nonnen Moder Agnes Mariam de la Croix. Moder Agnes gir en annen forståelse av den frykten Omdal forkaster. Hun sier at flyktningkrisen og økt antall muslimer bør få oss til å tenke over hva vi er i ferd med å gjøre.

Moder Agnes mener at vi er vitne til en organisert innvandring, og stiller spørsmål ved hvorfor så mange muslimske flyktninger velger Europa i stedet for rike arabiske land som er nærmere og der de har samme religion, språk og kultur. Og når det gjelder kravet om å elske sine fiender, svarer hun:

Vel, Jesus ber oss ikke om å være blinde og dumme. Han ber oss elske vår neste, men også om å stå opp mot det som er galt. Han frelser oss fra våre synder, men sier aldri til synderen at han er trygg i sin synd.

Hun sier videre at det forundrer henne at Europa, som er så godt utdannet, ikke ser at det som skjer kommer til å true levemåten vår, at det er som et selvmord for vår sivilisasjon. Men hun kommer også med det hun mener er årsaken til våre problemer, nemlig et Europa som har fornektet sine kristne røtter, og at det derfor ikke er

mulig å unngå at kaos og vold brer om seg, for ateisme og hedonisme kan ikke demme opp for fanatisme.

Moder Agnes viser at det er et moralsk alternativ til Sven Egil Omdals krav om håpet alene. For Omdal er nettopp et eksempel på den ateisme og hedonisme hun advarer mot. Omdal er imidlertid ikke alene om å frykte frykten, både politikere og presteskap har brukt budskapet fra englene på Betlehemsmarkene den første julenatt til å berolige de av oss som misliker utviklingen. Men det er noe som får det til å skurre, både med hensyn til om frykten er reell eller ikke, men også med tanke på det menneskesynet som ligger bak anbefalingene fra Omdal og co.

For det første er det et paradoks hvordan dagens kommentatorer behandler flyktningers frykt sammenlignet med europeiske innbyggeres følelser. Det er påfallende at vi som skal møte terror i Europa med håp, skal ta imot dem som flykter fra den samme terroren i sine hjemland, og som tar terroren med seg hit. Vi skal tvinges til å overse den terroren som tar livet av våre innbyggere, en terror som har samme kilde som den emigrantene flykter fra. Det er vanskelig å vite hvordan vi skal forstå rasjonalet bak slike krav, men det er åpenbart at europeiske menneskeliv ikke har samme betydning som drepte muslimer i Midtøsten (døde kristne teller ikke). For det håpet man holder så høyt, handler egentlig bare om fravær av politisk handling. Å gjøre noe for å holde terroristene ute er brudd på deres krav om godhet, det eneste som tillates er den åpne asyldørs politikk.

Vi bør også stille spørsmål ved menneskesynet i kravet om å møte terror, uansett mengde, med et grenseløst håp. Det som kreves av oss, er at vi skal se det gode i mennesker som selv fornekter alt levende, som kun har døden som mål, og som derfor ikke frykter noe, selv ikke sin egen død. Men en slik holdning blir like fanatisk som den fanatismen Moder Agnes advarer mot. Å kreve at vi er skal være villig til å ofre våre egne for et politisk Utopia er ikke annet enn totalitært, det er den diametrale motsetning til de verdiene et liberalt demokrati forutsetter.

Det blir ofte hevdet at terroristens viktigste våpen er frykten, at deres mål er å skape frykt hos sine motstandere. Bildet er imidlertid langt mer komplekst enn som så, for all frykt leder ikke til det samme. Er det noe terroristene ikke ønsker å skape, så er det en frykt som leder til samling og handling mot dem selv. Hva de derimot ønsker, er å skape et klima der ingen våger å stå opp mot det de kjemper for, nemlig innføringen av et muslimsk samfunn. Den samfunnsånd Omdal og co så misvisende omtaler som håp er derfor en ånd som leder til at det eneste våre politikere tør å gjøre; å gå i demonstrasjonstog for sine mange gode verdier, det er en politikk uten handling og vilje. De går, uten muligens å vite det, i terroristenes ærend med sitt krav om en ikke-voldelig motstand.

Det er imidlertid ikke tilfelle at vår frykt overfor terroristene er nødt til å være basert på ondskap og rasisme. I en kristen tradisjon er livet hellig, og ondskapen en reell størrelse, ikke et resultat av sosio-økonomiske variabler, og håpets forkynnere er derfor på kollisjonskurs med tradisjonell vestlig tradisjon når de angriper dem som krever handling mot det de frykter. Men for Omdal og co er frykten i seg selv et faresignal. De forakter den ydmykheten vi finner i julens budskap om en Gud som gir seg selv, de misliker tanken på moralske absolutter og å være avhengig av noe større enn dem selv, og derfor kan vi forstå deres forakt for vår frykt, for den frykten mange av oss kjenner på, er for våre nye overmennesker ikke annet enn en avvisning av deres «tro», og derfor blir deres kamp så hard. Deres selvgodhet forutsetter en blind tro på seg selv, de kan selvfølgelig ikke akseptere at noen av oss tillater oss å frykte vår manglende evne til å forandre selv det hesligste verden har sett, og dermed også tvile på deres politiske prosjekt.

Å akseptere frykten handler derfor ikke om å reagere ut fra en irrasjonell panikk, snarere tvert imot. Det handler om å ta mennesket på alvor, både dets evne til ondskap, men også vår mulighet til å velge kjærlighetens Gud og bygge et samfunn der vi tillates å kjempe for det vi har kjært, ja, ofre livet om nødvendig for noe større enn oss selv, å stå opp, slik Moder Agnes oppfordrer oss til, mot det vi mener er galt. Vi som frykter vet hva mennesket er verdt, vi aksepterer ikke at man relativiserer de drepte i Paris, Berlin eller andre steder. De mange voldtatte i Sverige fortjener at vi sloss for dem, at vi tar deres smerte på alvor, vi kan ikke tillate at de blir til brikker i en ideologisk kamp på linje med ofrene under kommunistenes revolusjoner.

 

Godt nytt år!

 

Les også

God jul -
Hevneren Omdal -
Gudsbegrep og relasjoner -
Hadia Tajiks jul -
Misbruk av religion -

Les også