Kommentar

Tiden synes å være over for dem som bare ser velsignelser i en stadig økende flyktningestrøm, men det er noe foruroligende over de nye reaksjonene, det er en fatalisme som vitner om en handlingslammelse av ideologiske proporsjoner. De forteller oss at våre intellektuelle ikke har argumenter igjen i møte med en kultur som i over 1000 år var en fiende av vår frihet, de forteller oss at vi har sluttet å tro.

Europa har etter 2VK sakte, men sikkert, skiftet ham. Kontinentets innbyggere har gradvis byttet ut kristendommen med en sekulær humanisme som et etisk utgangspunkt for sin virkelighetsforståelse, spesielt gjelder dette den politiske eliten, og konsekvensene ser vi i vårt møte med den stadig økende mengden av flyktninger og emigranter.

I Tyskland er de kritiske røstene stadig flere, men som Kaj Skagen skriver i Dag og Tid:

Den tyske regjeringa freister å dempa migrasjonen med asylreglar som gjer at Tyskland vert eit mindre tiltrekkjande land for asylanter.

Men både EU-byråkratiet og den europeiske humanistiske tradisjonen set grenser for kva Merkel kan gjera.

Den humanistiske tradisjonen Kaj Skagen peker på, er en visjon om et sekulært samfunn der religionen forutsettes å bli praktisert i det private rom, det er en ren ideologisk tilnærming til menneskers tro.

Da visepresidenten i Forbundsdagen, Claudia Roth fra Die Grünen, pekte på mulige løsninger på flyktningkrisen, var det fred i Syria og stabilisering av regionen hun pekte på, og i likhet med de som ytrer seg i flyktningedebatten, er hun ikke i stand til å hevde statens rett til å beskytte seg selv.

For i det øyeblikk man hevder at Europa må forsvare seg, sier man noe om dem som kommer, hvilket ikke er mulig i humanismens Europa, et Europa som kun ser det positive i mennesket, som ikke tror at religionen kan spille en rolle som selvstendig kraft, og som forutsetter at alt er mulig i møte med velment integrering.

Selv Lars Gule er en av dem som begynner å bli ærlig på hva som kjennetegner dem som kommer, og skriver i Klassekampen:

For mange blir det ekstra viktig å holde på sin religiøse identitet, kanskje i forsterket utgave, når man havner i en livskrise – som det å flykte fra sitt hjemland er. Derfor er det ikke overraskende at også religiøs fanatisme følger med på lasset når flyktninger ankommer i voksende antall. Det er heller ikke slik at religionskritikk og kontant verdikorrigering er det første sårbare mennesker skal møte i et nytt land. Men på sikt er det klart at diskriminerende, undertrykkende og destruktiv religiøs fanatisme ikke har noen plass i Europa.

Utfordringen ligger i å møte flyktningene med humanitet innen toleransens grenser, uten illusjoner om at alle besvarer den med like mye humanitet tilbake. Men kanskje det viktigste virkemiddelet i kampen mot religiøs fanatisme og reaksjonære sosiale praksiser, er det humane eksempelets makt?

Lars Gule er selvfølgelig ikke alene om å innse at Europas nye innbyggere har et forhold til våre tradisjoner som ikke er holdbart, men selv denne kunnskapen kan ikke bli et argument i debatten, og årsaken er den ideologiserte, sekulære tilnærming til hva som er godkjente løsninger.

Problemet med sekulær-humanismens toleranse, er den totale mangel på et gitt utgangspunkt og objektive kriterier. I Norsk Humanistmanifest er man svært diffuse på hva det gode samfunnet skal inneholde, annet enn at «fellesskapet har et ansvar for å legge til rette for at den enkelte skal kunne leve et rikt og meningsfullt liv på egne premisser.»

Men hva gjør vi når fellesskapet endrer karakter og får et stort antall medlemmer hvis verdioppfatning er en helt annen enn vi liker? Når en stadig økende gruppe innbyggere mener at et «rikt og meningsfylt liv» innebærer undertrykkelse av kvinner og annerledes troende, er vi kommet opp i en konflikt med få løsninger. Lars Gule sier ingenting om hvilke muligheter vi har dersom vår «verdikorrigering» ikke slår til. Han bryr ikke særlig om slike uvesentligheter, for ham har Europa en plikt til å holde grensene åpne, for den moderne humane globalisten er nasjonalstaten i seg selv frastøtende, for alle våre verdier må være underlagt en «stadig kritisk refleksjon». Løsningen vil derfor alltid ligge i mer åpenhet, mer verdirelativisme, alt annet vil være i strid med våre «humanistiske tradisjoner».

Selv Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad ser at tilstrømningen av flyktninger er i ferd med å bringe Europa ut av kontroll, men han ser ikke problemet med den politikken som er ført, en politikk som ikke ser forskjell på venn og fiende. Det er høyrekreftene han frykter, næret som de er av «flyktningemassene som fyller veier, tog, båter teltleirer og idrettshaller», der «meldingene om masseslagsmål blir bare krydder i demagogien.» At folkets avmakt i møte med en arrogant politisk elite kan føre til enda verre konflikter enn de vi ser i dag, bekymrer ham ikke. Som Gule spiller Omdal på lag med historien; Europa forandres og vi er forpliktet til å være med på reisen, motstand blir i seg selv et avvik som må elimineres.

Sven Egil Omdal registrerer at stadig flere tyskere misliker økt muslimsk innflytelse, men har ikke evne til å drøfte hvorfor, han er mer opptatt av viktigheten av rask integrering i arbeidsmarkedet, for «det er helt avgjørende for at det som nå er ikke skal vokse seg til en sosial katastrofe», og er i samme gate som Lars Gule, når Gule hevder at flyktningestrømmen, med tilhørende integreringsprosess, ikke er en større utfordring enn Europa kan klare, «dersom viljen er der».

Som Lars Gule ser Sven Egil Omdal kun europeisk vilje til å se det gode i mennesket, det gode mennesket som er forpliktet til å redusere goder i velferdsstaten og beholde åpne grenser, og at det er mellom disse alternativene valget står. Omdal nekter å være med på at valget faktisk står mellom flere enn disse to alternativene, at det er noe langt mer som står på spill. Men det å peke på religiøse og ideologiske ulikheter, og dermed faren for tap av langt mer enn velferdsgoder, blir et opprør mot en sekulær humanisme blottet for evnen til å gi inspirasjon til å kjempe for det man tror på.

For sekulære humanister er nødt til å avvise at islam i seg selv er en inspirasjon til destruktive handlinger, for gir man slike innrømmelser, faller ideen om det sekulære EU som et korthus, og det forklarer Angela Merkels aggressive uttalelser mot dem som kritiserer hennes åpne dørs politikk.