Kommentar

FrPs Sylvi Listhaug våget å si at hun var bekymret for sine barns framtid, hun bar på en frykt. Det skulle hun ikke ha sagt.

Reaksjonene mot innstrammingene i asylpolitikken synes å ha tatt en ny vending, stadig flere bruker forsvaret av humanismen og demokratiet som et argument mot de som ønsker et aktivt forsvar mot den islamiseringen vi er vitne til i Europa.

I Stavanger 28. januar skrev lederen følgende da emnet var «varselet» fra Danmark dvs Folketingets vedtak av smykkeloven:

«Humanismen er skjør når vi overveldes av frykt. Da må verdigrunnlaget være fast», og avslutter med:

Tiden krever politikere som kombinerer konkret, praktisk handlekraft med et fast verdigrunnlag. Det siste vi trenger, er retorikk som pisker opp angsten, eller tiltak som sår tvil om hva slags samfunn vi skal være. I asylpolitikken kommer vi ikke utenom tøffe beslutninger. Ikke alle kan få bli. Men tilfellet Danmark viser at det er grenser for hvor langt vi kan gå uten å ta skade på vår sjel.

Det er en erkjennelse i vår samtid at islam kan utvikle seg til et monster, men denne erkjennelsen rokker ikke ved dyrkingen av trosfriheten og demokratiets absolutte åpenhet, for troen på det opplyste mennesket overskygger trusselen fra ondskapens mørkehær, og den siste tids debatt har vist oss at troen har fått en ny renessanse. Ikke troen på Gud, for hadde vi trodd på Gud ville vi kjempet mot den ondskapen vi ser foran oss, vi ville forstått hva kultur er, hva vår historie er et resultat av, nei, det er troen på mennesket det handler om. Den sjelen Stavanger Aftenblad frykter renheten til, er sjelen til overmennesket. I vår gudløshet har vi opphøyd oss selv til herskere over menneskets tabula rasa, vi tror vi evner å forme mennesket nøyaktig slik vi ønsker, dialog og integrering kaller vi det, og ingen IS-kriger er en umulig oppgave for våre nye apologeter. I denne hybris er dagens sjel begravd.

Pirker vi på asylpolitikken, truer vi fundamentet i menneskesynet til  de liberalt orienterte elitemiljøenes kultur: Dersom vi stenger grensene og konfronterer islam lider hele det gudløse prosjektet sammenbrudd, for hvordan kan vi da hevde vår humane uovervinnelighet? Dagens flyktningpolitikk er derfor ikke bare til for flyktningene, den er like mye til for humanistene selv, de som med en stadig økende flyktningestrøm ser en mulighet til en gang for alle å bevise at ondskapen kun er et resultat av disse ulike omstendighetene man er så opptatt av: At de med sin storslåtte humanitet kan skape en ny verden, et Utopia der vi alle er like.

For det er ikke fremmede kulturer som bekymrer dagens sekulære, det er vår frykt som bekymrer dem, frykten på troen på at demokratiet ikke bare kan forsvare seg kun med ord, med dialogen. De ser at kvinner lider i Egypt og erkjenner de statistiske sammenhengene mellom vold og kultur, men de krever å bli trodd på at vi, den europeiske humanisten, har evnen til å omvende alle som kommer, at det verste som skjer er at vi kan ta skade på vår sjel dersom vi tviler. Derfor kan de ikke vedkjenne seg en frykt for muslimske innvandrere, uansett hvilken mengde de kommer i, for det vil være det samme som å vise at de tviler på sitt eget prosjekt, et prosjekt så fylt av religiøse overtoner at kirken selv har begynt å tilbe det.

Men det hele er et historisk falsum. Kristenheten og kristendommen har alltid forsvart seg, og få har vært så tydelig som G.K. Chesterton (Det evige mennesket) om det:

Nettopp de kjetterier som oldkirken er blitt anklaget for å å ha knust, vitner høylytt om hvor urettferdige anklagene mot kirken er. Hvis det i det tatt har vært noen som fortjente denne fordømmelsen, så var det nettopp det man har fordømt Kirken for å fordømme. ……Når det gjaldt tilbakefall mot barbariet, var det Kirken som gjorde motstand mot det, nettopp fordi det var et tilbakefall mot barbariet.

Og Chesterton skriver videre om islam:

Sannheten er at islam er selv en barbarisk reaksjon mot det enorme menneskelige mangfoldet som er ett av kristendommens kjennetegn.

ChestertonQuote3

Men i dag handler det ikke om å kjempe, vi skal ikke få lov til avvise barbariet på våre grenser, vi skal ikke få lov til å bekjempe barbariet for å hindre et tilbakefall til barbariet. Det moderne demokratiet forplikter oss til å ta barbariet inn i varmen, og dagens demokrater misliker de som vil forsvare seg, slik for eksempel KrFs Erik Lunde skriver om Hege Storhaug i et innlegg med tittelen Frykten truer i dagens Vårt Land:

Hvis vi, som Storhaug frykter, kompromisser med de radikale islamistene, vil vår måte å leve på bli annerledes. Vi må stå opp mot radikal islamisme, akkurat som vi bekjemper alle andre former for ekstremisme og totalitære holdninger.

Men et slikt oppgjør blir ikke troverdig dersom vi samtidig går på kompromiss med våre egne verdier. Beholder vi ikke respekten for likeverdet, rettferdighetssansen, toleransen og demokratiforståelsen som et kompass på veien, går vi oss vill.

Og det er nettopp her det bærer galt av sted for Hege Storhaug. I sin iver etter å beskytte «vestlige verdier», synes hun å være villig til å gå på akkord med akkurat de samme verdiene. Når Storhaug skriver i en Dagbladet-kronikk at «vårt lederskap aldri skulle tillatt etablering av moskeer», utfordrer hun en grunnleggende demokratisk rettighet, nemlig trosfriheten. Utsagnet er autoritært og ødeleggende for Storhaugs troverdighet som selverklært «frihetsaktivist».

Det er derfor ikke uten grunn at de som virkelig blir utstøtt, er de som reiser tvil om islams evne til reformasjon i vestlig retning, at islam ikke er kompatibelt med vestlig demokratisk tankegang. Slike tanker er et moderne kjetteri som ganske enkelt ikke blir tålt, de er autoritære. Det er knapt noe som provoserer den moderne multikulturalisten mer enn påstanden om at islam ikke kan reformeres. Og da snakker vi ikke om at noen muslimer kan bli liberale, det er kjernen, hva muslimer tror på; det Chesterton kaller islams iboende barbari. Men selv dette barbariet er en overkommelig oppgave for multikulturalistene, de peker på menneskerettighetene og demokratiet, og tror i fullt alvor at all verdens kjærlighet springer ut fra de kristendomsfiendtlige sider ved opplysningstiden.

Når vi nå ser en gryende motstand mot fortsatt innvandring, bør vi legge merke til at det aldri blir begrunnet med kritikk av islam som sådan. Det handler om islamister og om hensynet til praktiske problemer: Det kan gå ut over vår evne til å integrere dem skikkelig.

Det er ikke for ingenting at Sylvi Listhaug kan bli karakterisert som en heks som bør brennes på bålet, hun frykter som kjent for sine barns fremtid og kan med det skade folkesjelen.