Kommentar

Bilde: Debatten om islam og fellesskap handler om hva slags Norge vi skal ha. Spørsmålet stikker mye dypere enn det gis inntrykk av. Nikolaj Astrups bilder fra Jølster er et stykke norsk identitet: Skjønnhet er en viktig del og til denne skjønnhet hører en sans for naturen. Fra en utstilling på AROS i Århus.

Da Erna Solberg gratulerte muslimene med feiringen av Id sa hun at vi må skape en fellesskapskultur. Hun hevdet at  likhetene mellom kristendom og islam er større enn forskjellene. Hege Storhaug reagerte med å forklare hva muslimer faktisk feirer, at det er islams seier og triumf, og spurte implisitt retorisk om en slik tro er kompatibelt med vårt fellesskap, vår julefeiring.

En religions ønske om seier trenger ikke nødvendigvis føre til konflikt med sine omgivelser. Konflikter kommer av ulik virkelighetsforståelse mellom de troende, og om denne eventuelle forskjellen påvirker resten av samfunnet dersom den ene gruppen blir stor nok.

Når Erna Solberg sammenligner muslimers feiring av Id med kristendommens julefeiring er spørsmålet for mange av oss heller; finnes det i det hele tatt likheter?

Michel Houellebecq kommenterer dette treffende i boka Underkastelse:

Tanken om Kristi guddommelighet var den grunnleggende feiltakelsen som uunngåelig førte til humanismen og «menneskets rettigheter». Også dette hadde Nietzsche sagt allerede, i enda sterkere ordelag, slik han sikkert også ville ha gitt sin tilslutning til tanken om at islam hadde til oppgave å renske verden for den skadelige vranglæren om inkarnasjonen.

Julen handler om at Gud kom mennesket i møte, inkarnasjonen, at Gud selv skulle redde mennesket ettersom mennesket ikke kunne frelse seg selv, at han garanterer enhver som tar imot ham evig liv. Det er fortellingen om at menneskets fall ikke hindret Gud fra å elske det, men at Gud selv ville redde oss. Samtidig innebærer julens budskap at Gud ikke kan leve sammen med mennesket i den tilstand det var i etter syndefallet. Gud kan bare leve med mennesket dersom mennesket blir fullkomment, noe som kun var mulig dersom Gud ble menneske og forsonte mennesket med Gud gjennom sin død og oppstandelse.

Id er bare en av mange handlinger muslimene forpliktes til å gjøre for å komme til paradis, men Allah gir dem ingen garantier.

I islam har vi ikke et syndefall, og ettersom alt utgår fra Allah trenger ikke mennesket en frelser, det er ikke et ondskapens problem Allah må «rydde opp» i.

Disse dogmatiske forskjellene trenger nødvendigvis ikke være et problem, men det er noen praktiske konsekvenser som sjelden eller aldri får noen oppmerksomhet.

Med utgangspunkt i Allahs allmakt tror ikke muslimer på menneskets frie vilje, kampen mellom det gode og det onde (en absolutt moral er dem fremmed ettersom det begrenser Allahs allmakt). De avviser også troen på en  ikke-guddommelig sammenheng mellom årsak – virkning. Naturvitenskap blir derfor blasfemi ettersom den holder Allah utenfor de sekundære hendelser etter skapelsen, og samtidig leder det til at man ikke kan holde mennesker moralsk ansvarlige for deres handlinger og heller ikke prøve å forstå hvorfor ting skjer. Samtidig har muslimer et oppdrag, som brikker i Allahs allmektige plan, å legge under seg hele verden, en kamp som dermed skjer i en fullstendig a-moralsk kontekst, og det er her Erna Solberg bommer fatalt. Hun ser ikke at muslimer har et oppdrag og hun ser ikke hvilke midler muslimer tillates å ta i bruk i dette oppdraget.

Det er vanskelig å tenke seg en tro så diametral forskjellig fra den troen som har formet vår kultur, og det er umulig å se for seg hvordan det skal være mulig å forene dem i ett og samme samfunn.

Det er  ikke kritikere av islam som skaper splittelse i Europa, det er islam som er splittende i seg selv. Islams forståelse av mennesket og verden er på kollisjonskurs med alt det vi i dag tar for gitt. Uten inkarnasjonen er mennesket ingenting, kun en brikke i Allahs allmakt. Det er en kamp som foregår rett foran øynene på oss, og den handler om et liv i frihet og velstand eller underkastelse og fattigdom, en strid mellom humanismens utgangspunkt og dens ødelegger.

Ideen om en fellesskapskultur tilslører en strid som handler om vår kulturs overlevelse. Blir vi ikke bevisst det, er vi dømt til å tape.