Kommentar

Det pågår en merkelig skyggeboksing mellom islam og kristendommen. Medier som ikke har noen sans for kristendommen, finner stor tilfredsstillelse i å presentere kristne som ikke legger fingrene i mellom når det gjelder islam. I mediene blir utsagn til noe opphavsmannen mister kontroll over. Som oftest ender det med en beklagelse.

«Alle muslimer har som mål å drepe en «vantro», bare de blir sterke nok».

Dette skrev Partiet De Kristnes ordførerkandidat i Skien, Kjartan Mogen, i et innlegg på Facebook tidlig i juli og i et intervju med Varden uttalte han også at «en sann muslim har som mål å drepe, det ligger i religionen at de skal underkue de vantro».

Uttalelsene fra Kjartan Mogen har vakt stor oppsikt, og i et intervju med avisen Vårt Land 11. juli beklager han generaliseringen uttalelsen innebærer. Fylkesleder i Partiet De Kristne, Ingvar Torvik, sier at Mogen har bedt om tilgivelse for sine uttalelser og at det ikke lenger er snakk om eksklusjon fra partiet.

Den 29. juni økte president Obama sin popularitet blant mange kristne, da han i begravelsen til ofrene etter massakren i Emanuel African Methodist Epsicopal Church i Charleston fikk forsamlingen til å synge med i sangen Amazing Graze. Men få synes å bry seg med hva presidenten sa om morderens handlinger:

President Obama hevdet at drapsmannen spilte en rolle i Guds forsyn: «He didn’t know he was being used by God», sa Obama, og viste til Guds «uransakelige» veier og hevdet videre at morderen Dylann Roof ble brukt av Gud: «He could not see (…) the meaning of his violent act».

«He didn’t know he was being used by God,» Obama said of Roof. He added that the shooter did not realise «how the United States of America would respond not only at revulsion at his evil act but with big-hearted generosity and more importantly with the thoughtful introspection and examination that we so rarely see in public life».

Det er interessant å legge merke til hvordan den vestlige offentlighet reagerer på påstander om islam og kristendom. Anklager om vold som en integrert del av islam avvises, mens påstander om at kristendommens Gud kan la en massakre skje og har en mening med det, aksepteres.

Gudsbildet

Hva kommer det av at få om noen i vår tid spør hva muslimer og kristne tror på? Hvorfor er det slik at ingen drøfter dogmenes betydning for hvordan de troende lever sine liv? Er det mangel på kunnskap eller frykt for svarene? For når president Obama blander islam og kristendom i sin utledning av mordene i Charleston, er det på tide med en offentlig debatt om troens utgangspunkt.

Kristendommen hviler på et utvalg av viktige milepæler, milepæler som har hatt avgjørende betydning for vestens sivilisasjon. Det starter med skapelsen, hvor Gud skapte mennesket i sitt bilde med den hensikt å ha en evig relasjon til mennesket. For at denne relasjonen skulle være meningsfull, måtte mennesket få fri vilje, noe som innebar at Gud måtte akseptere at han ikke kunne ha full kontroll over menneskets handlinger. Men Gud så at det skapte var godt og frydet seg over det.

Den neste milepælen er syndefallet og arvesynden. Syndefallet var en konsekvens av menneskets frie vilje, men for vår sivilisasjon ga forståelsen av syndefallet en avgjørende innsikt i ondskapens natur og Guds evne til å gripe inn i vår situasjon. Den vestlige sivilisasjon forstod at med syndefallet og ondskapens inntreden var verden blitt et sted i opprør mot Gud, ondskapen var i strid med Guds vilje, og i middelalderen ble det stadig vanligere at konger og keiser hadde som målsetting å bekjempe den, de gjorde seg selv til redskaper i Guds frelsesplan for mennesket.

Ned på jorden

Men Gud kunne ikke arbeide i en verden i opprør uten å bli en del av den. Kristendommens Gud er hellig og tåler ikke synd, hvilket ofte blir neglisjert, til og med latterliggjort. Kan han da være allmektig, er argumentet som ofte blir brukt, og man glemmer at alternativet er en Gud som tåler alt. Gud måtte derfor bli menneske for at mennesket skulle kunne bli som han, og dermed var julens budskap, barnet i krybben, et faktum. Og aldri har verden sett noe lignende; påstanden om at universets skaper kom til jorden som et barn, født av en jomfru i fattigslige kår, overgår alt som tenkes kan; det er historienes historie, og verden ble aldri den samme.

Med Jesus Kristus, hans lidelse, død og oppstandelse fikk mennesket på ny adgang til det aller helligste, og med Kristi Himmelfartsdag ble Jesus, sann Gud og sant menneske, rykket opp til sin Far, og med avskjedsordene: Døp dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, ble Treenigheten utgangspunktet for kristenheten som vokste frem, en Treenighet som hadde vært fra evighet av, men som nå hadde Menneskesønnen i seg. For mennesket var det en revolusjon, ikke bare for moralsk tenkning, men også for menneskets tenkning om skaperverket. Når Jesus Kristus hadde sagt at han var «veien, sannheten og livet», innebar det mer enn en påstand om frelse via ham, det var introduksjonen av sannheten som konsept og utgangspunkt for vår sivilisasjon. Når en hellig Gud kunne bli sant menneske og sann Gud, sa det det meste om skaperverket; det måtte være rasjonelt, forutsigbart og høyverdig.

Ikke kristent

Men morderen handlet etter Guds plan, sa president Obama, og den kristne verden sier ingenting, men den burde reist seg med et brøl, for dette er ikke kristendom. Mennesket skal være uhyre forsiktig med å lese mening inn i grufulle handlnger. Per Håkonsen fikk voldsom kritikk for å antyde at Utøya hadde noe med hvordan det nye Norge var blitt – anti-Israelsk f.eks. Obama går lenger når han mener at Dylann Roof var en del av Guds plan. Det har kanskje noe med den spirituelle svarte kirken Obama er en del av, som er vant til å tolke lidelse. Men det er også en stor dose politisk korrekthet i dette: Sørstatsflagget ble firt.

Det sier også noe om Obamas forhold til islam og kristendommen. Han avviser at islam har noe med vold å gjøre, men kan tilskrive en massakre et ledd i Guds plan. Det er en underlig «bevegelse» Obama foretar som sier noe om hvor forskjellig han forholder seg til de to religionene. Som det er påpekt av flere, senest Israels ambassadør i USA, historikeren Michael B. Oren: Obama har et vanskelig forhold til islam.

Han er beskyttende. Det får noen merkelige konsekvenser. Islam fremstilles som renere enn kristendommen, men dette kan den paradoksalt nok gjøre fordi islam ikke kjenner noe syndefall.

Intet syndefall

Allah skapte ikke verden for å inngå en relasjon med mennesket, men for at mennesket skulle forvalte skaperverket, men viktigere; det er ikke noe syndefall i islam. For Allah ga aldri mennesket en fri vilje, en allmektig relasjonsløs guddom som Allah kan aldri tillate noe selvstendig ved siden av seg selv. Skapelsen var en forlengelse av hans vilje, alle hendelser som finner sted har sitt utgangspunkt i ham. Dermed ble begrepet syndefall ulogisk i muslimsk tenkning, verden er ikke i opprør mot Allah. Mennesket har for det første ikke fri vilje til å falle og for det andre er det ikke noe å falle fra. Det er ikke mulig med syndefall når skaperen tåler alt og verden er uten synd, der begrepet synd er en umulighet i seg selv. Det er derfor heller ikke behov for en frelsesplan; en tanke om at Allah skal forplikte seg selv til å frelse mennesket er i islam ren blasfemi, det innebærer en innsnevring av hans allmakt. Vi finner dermed ikke synd i muslimers tenkning, men regler. Brudd på reglene skal straffes, men Allah kan allikevel til enhver tid endre sin mening med regelverket og har full kontroll både over verden slik den er nå og dens slutt. Mennesket blir slik sett nærmest som sjakkbrikker i et stort slag, regissert av Allah selv.

Målet til enhver muslim er å leve i overenstemmelse med Allahs allmakt. Dette kan virke forvirrende, for alle handlinger er jo i utgangspunktet godkjent av ham. Det avgjørende er imidlertid at i en virkelighetsoppfatning uten moralsk forankring og med en målsetting om islamsk verdensherredømme, blir det en plikt for enhver muslim å utføre de handlinger de mener Allah pålegger dem. Som Abraham i sin tid var villig til å ofre sin egen sønn Ismail, mener også muslimene at det er deres plikt til å ofre sine barn dersom det er påkrevet, noe som også er utgangspunktet for feiringen Id al-adha.

Når kristendommens Gud kan ha en plan med drap på uskyldige mennesker, og islam hylles som fredens religion uten at noen synes å reagere, tyder det på at synkretismen er kommet lenger enn vi liker å snakke om.

 

 

Les også

Hadia Tajiks jul -
Gudsbegrep og relasjoner -
Julens politiske drama -
God jul -