Det tar aldri lang tid etter et terrorangrep som det Paris opplevde fredag kveld, før ledere for muslimske grupper går ut og hevder at volden ikke har noe med islam å gjøre, de peker på vers i Koranen som viser til troens fredelige karakter. Islams motstandere henviser derimot til vers som rettferdiggjør galskapen. Og da står vi der, like kloke, for det er ingen som gjør rede for hva mennesket blir under Allahs vilje, hva det får evne til å gjøre, hvilken ondskap det kan bli avkrevd, hvor fjernt denne troen er fra Vestens kristne og humanistiske sivilisasjon.

En ting bør være klart for oss alle; mennesket dreper ikke sine barn, venner naboer og landsmenn fordi noen setninger i en bok sier at det er tillatt. Det gjelder både for stalinister, nazister eller islamister, motivet ligger begravd langt dypere enn som så, det handler om hvordan mennesket forstår seg selv, hva dets utgangspunkt er. Nøkkelen ligger i skapelsen og forståelsen av dens mening; hvor vi kommer fra og hvor vi går.

Muslimsk terror er ikke unik i verdenshistorien, men vi alt for lite opptatt av hva som kjennetegner motivet til de som begår overgrep i andres navn, vi glemmer den viljen de har underkastet seg.

ANNONSE

Aleksandr Solzhenitsyn

Den russiske forfatteren og Nobel-prisvinner, Alexander Solsjenitsyn (1918 – 2008), som selv hadde erfart kommunismens overgrep, beskrev kommunismen slik:

 Kommunismen har aldri skjult at den forkaster alle absolutte moralbegrep. Den håner det syn at godt og ondt er gitt en gang for alle. Kommunismen betrakter moralen som relativ. Avhengig av omstendighetene kan hvilken som helst handling, om den så innebærer drap på titusener, betraktes som god eller ond. Alt er avhengig av klasseideologien slik den defineres av en håndfull mennesker…Det regnes som upassende å bruke ord som ondt og godt. Men om vi frarøves disse begrepene, hva gjenstår da? Vi kommer til å synke ned på dyrenes nivå.

I det øyeblikket mennesket erfarte seg selv som den del av en historisk betinget klassekamp, med et rendyrket naturalistisk syn på menneskets plass i verden, bare mer avansert enn resten av skaperverket, først da ble Stalins overgrep mulig, først da kunne kommunisten rettferdiggjøre sine overgrep. Det handler ikke om å lese en tekst, det handler om å gå opp i noe større enn seg selv, underlegge seg en vilje som gir mennesket mening. Det er en omvendelse på lik linje med en kristen omvendelse. Og ja, mennesket sank ned på dyrenes nivå, og verre enn det. Holocaust var et resultat av menneskelig tanke og gjerning, kun mulig innenfor en ramme av løgn og opprør mot kjærlighetens Gud.

For en muslim er bildet litt annerledes enn kommunistens. For ham er det ikke et naturalistisk verdensbilde som ligger til grunn for handlingene. Mennesket har en skaper i ryggen, men hvem er Allah, og hva vil han med det skapte?

Offisielle dogmeerklæringer eksisterer ikke i islam, Islam har ingen sentral læreinstans. Likevel er det mulig å peke ut enkelte grunnleggende trossannheter. Sure 112, Enhetsbekjennelsen», er det klassiske uttrykket for Guds enhet, Wahid. Dette er en av de aller eldste, mekkanske surene, som alle muslimer lærer utenat på arabisk:

«Si, «Han er Gud, En Gud, den ene Omsorgskilde. Ikke har Han avlet, og ikke er han født, Og ikke er én Ham jevnbyrdig.»

Det innebærer i praksis at muslimer anser Allah for å være fullstendig suveren, dvs totalt allmektig, uten evne til å gi noe av det skapte frihet, for en skapelse med fri vilje vil undergrave hans egen allmakt, noe som ikke er forenlig med Allahs natur. Det innebærer også at Allah ikke kan være bundet av en absolutt moral, ettersom moralske absolutter begrenser guddommens evne til å handle slik han vil. Den kjente svenske apologeten Stefan Gustavsson beskriver dette slik:

En gjerning er god eller ond bare hvis Allah sier den er det. Etikken er altså ikke forankret i hans vesen, men i hans vilje. Og Allah kan ville hva som helst, ettersom hans vilje ikke flyter ut av et definert moralsk vesen.

Det var det pave Benedikt XVI talte over i Regensburg den 12. september 2006, da han forklarte hvordan islam blir en irrasjonell religion som følge av at i «muslimsk lære er Gud absolutt transcendent. Hans vilje er ikke bundet av noen av våre kategorier, selv ikke av fornuftskategorien.» Motsetningen til en slik lære, finner vi i kristendommens Jesus Kristus, når hevder at «han er veien, sannheten og livet.» Jesus Kristus sa ikke dette for å belære sine medmennesker, men for å vise at når Gud er sannhet, så er han også bundet av den, kjennetegnet av en hellig relasjonell kjærlighet, en kjærlighet som gjør Gud forutsigbar, at han er til å stole på. Dette var det teologiske grunnlaget for Europa som vokste frem etter Romerrikets fall.

På andre siden av Middelhavet, hvor islam ble hjørnesteinen, var situasjonen en helt annen.

Her var mennesket overlatt til en virkelighet i fullstendig mørke, det hadde ingen mulighet til å vurdere Allahs vilje. Mennesket hadde kun et fortvilet håp om at Allah på dommens dag ville plukke ham ut til å bli med inn i paradis. Det hadde ikke et fast punkt å orientere seg etter, bare opplevelsen av Allahs uforutsigbare allmakt. Allah vil aldri si at han er sannhet, av den enkle grunn at han ikke kan la seg binde av noe. Hvilke kriterier mennesket skal dømmes etter, blir dermed umulig å forstå, for hans vilje «flyter ikke ut av et definert moralsk vesen,» det er gjennomført a-moralsk. Og ettersom mennesket ikke er skapt i Guds bilde, eller elsket av Gud slik Treenigheten elsker mennesket, blir vi alle som slaver å regne, uten annen verdi enn resten av verden. Det eneste som står igjen, er ære og underkastelse, for det er hva Allah krever av sitt skaperverk.

Mennesker som med hele seg går opp i en lære som islam, risikerer å bli like moralsk avstumpet som Stalins bødler eller Hitlers slaktere. Å underlegge seg førerens, klassens eller Allahs vilje leder til samme resultat. Moralske begreper blir tåpeligheter og blasfemiske ettersom de i sin natur også må begrense viljens utgangspunkt og dens evne til å gjøre det han til enhver tid finner for godt. Som Solsjenitsyn sa: «det regnes som upassende å bruke ord som godt og ondt». For muslimer blir det å ta livet av uskyldige mennesker mulig fordi man handler innenfor troen på Allahs allmakt, terroristene opplever seg som sjakkbrikker i Allahs store spill, nødvendige redskaper i arbeidet for en muslimsk verden, de døde i Paris var følgelig forutbestemt til å dø.

Vestlige politikeres avmakt i møte med muslimsk terror, viser at de ikke evner å forstå at mennesker lever av mer enn brød alene. Deres tro på det gode i mennesket, blir meningsløs overfor en tro som krever alt av oss, og som plasserer mennesket i en rolle uten ansvar for egne handlinger. Våre politikere tror at våre fiender vil lytte til vår fornuft, men forstår ikke at den er forbeholdt en kultur bygget på troen på at det finnes en sannhet.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629