Kommentar

Yov Kondzelevych Savior-Not-Made-by-Hands from the Maniava Hermitage iconostasis (1698-1705)

Har religionen en plass i det moderne sekulære samfunnet? Klarer vi oss uten troen, eller har den fortsatt noe å bidra med i en tid preget av store endringer både på individ- og samfunnsnivå?

Mange av dagens samfunnsaktører snakker og skriver som om religion kun handler om enkeltindividet, deres forhold til Gud og  medmennesker. Sier de noe mer, er det som regel miljøvern, asylsøkere og støtte til palestinere som er temaet. Det er sjelden eller aldri noen går til de grunnleggende temaene knyttet til religion og samfunn. Få stiller dette enkle, men allikevel vanskelige spørsmålet: Hva gjør religionen med vår måte å tenke på? For de tidligste kristne apologetene var dette sentralt stoff, som Marcus Minucius Felix, da han hevdet at «man kan ikke erkjenne menneskets vesen, før man har undersøkt guddommens vesen», mens en bokanmelder i Dag og Tid insisterer på at Sara Omars Dødevaskeren ikke må leses som en kritikk av islam.

Det har vakt bestyrtelse i deler av kristen-Norge at teologen Sunniva Gylver og legen Bushra Ishaq sammen har skrevet boka Tro på tvers, og forsker Eivor Oftestad reflekterte over bokutgivelsen i Klassekampen 9. august. Eivor Oftestad konstaterer at Ishaq ikke viser til noe læresystem når hun skal forklare betydningen av troen i sitt liv, og mener at Ishaqs påstand om det ikke finnes noe fredelig eller voldelig islam, bare fredelige og voldelige muslimer, er problematisk. For hva skjer da med vår tilnærming til religion?

Hvordan påvirker guddommen Allah menneskets vesen, hvordan former islam samfunnet? Skal tekster om religion ha noe for seg på et forum som Document, må det være fordi vi mener religionen, guddommens vesen, former mennesket og samfunn. Vi må våge å bryte gjennom den individualiseringen av islam som blir forkynt med så stor frimodighet i dag. Vi må våge å tale om det åndelige og troens betydning for fellesskapet.

Religion er overtro, er et vanlig angrep på religion fra ateister, og glemmer hva overtro er. Kristendommen handler ikke om ånder eller djevler som angriper uskyldige mennesker og dyr. Kristendommen introduserte derimot en rasjonalitet som la grunnlaget for en ny sivilisasjon. Sammen med troen på en objektiv moral, individets frihet til egne valg og menneskeverd var grunnlaget lagt for en ny type samfunn. Menneskeverdet forutsetter en åndelig åpenbaring, en åpenbaring vi kun finner i jødedom/kristendom, og det er derfor ikke tilfeldig at kampen mot slaveriet oppstod i den kristne kulturkretsen. For å si det enkelt: Kristendommen lærte oss en ny måte å tenke på om menneske og natur. Vi trengte ikke som romerne å tyde gudenes humør før vi gikk til krig, eller la være å hogge skogen i frykt for åndenes hevn, slik germanerne gjorde. Med inkarnasjonen ble det klart at verden måtte kunne forstås rasjonelt; En hellig Gud kunne ikke ta bolig i et irrasjonelt skaperverk. En Gud, hvis vesen er kjærlighet, formet en kultur verden aldri hadde sett maken til.

Når det moderne mennesket derfor sier at det ikke trenger kristendommen, er det grunn til å spørre om de egentlig vet hva de forkaster. De tror at det er deres ateisme som gir dem et grunnlag for en slik holdning, men glemmer at det er den kristne tro som har lært dem å tenke så selvstendig om sine omgivelser.

Vi skal derfor ikke bli forundret over at Bushra Ishaq lar være å peke på islams læresystemer, for i det øyeblikk hun gjør det, vil hun avsløre den avgrunnen det er mellom kristen tro og islam. Og kanskje viktigst av alt; hun vil vise hvorfor muslimske land er slik de er. For på samme måte som Treenigheten har lært kristenheten å tenke, har Allah gjort det samme med sine undersåtter.

Islams læresetninger handler om at Allah alene er ansvarlig for alt det verden rommer. Ettersom Allah er ikke relasjonell, er han heller ikke kjærlighet, da kjærligheten er relasjonelt betinget. Allahs allmakt blir da så fullstendig at det å snakke om individets frihet og ansvar for egne gjerninger blir en illusjon, og muslimer avviser da også tanken om et syndefall. Det er derfor Allahs makt som er den egenskapen som blir sterkest betont i islam, en makt som fører til at hans vesen ikke utgjør en norm for godt eller ondt. En gjerning blir bare god eller ond dersom Allah sier at den er det. Etikken er dermed ikke forankret i hans vesen (i motsetning til Treenighetens hellige kjærlighetsrelasjon), men i hans vilje. Allahs allmakt fører imidlertid til at han kan ville alt, han er ikke bundet av noen normer eller fornuft. Hans vesen fører derfor til at mennesker lever et liv i fullstendig fatalisme med tilhørende ansvarsløshet.

Skal vi forstå tilstanden i muslimske samfunn, må vi forstå de religiøse premissene de lever under. Mens kristendommen satte mennesket i frihet, ble muslimer slaver under en gud som kunne kreve alt, der Sara Omars historie blir en logisk konsekvens. Er vi skapt i Guds bilde eller ei, en Gud som elsker oss så høyt at han ga sin Sønn for oss, det er spørsmålet vi må svare på.

De fleste av dagens politikere avviser guddommens betydning for vår evne til å tenke, men når de samme politikere tror at det er mulig å forene prideparader og islam, viser de en fullstendig mangel på fornuft og rasjonalitet, og dermed også hvilken tragedie det er for vår kultur å gi slipp på kristendommen; vi mister gradvis evnen til å tenke slik vi gjorde før.

 

Les også

-
-
-
-