Gjesteskribent

Andreas Skartveit skriver i Aftenposten 14. juli 2013 at «Då demokratiet kom sigande inn i europeisk politikk i ulike former, møtte det ofte Gud og hans folk som motstandarar. No må dei ta same kampen i Midtausten

Men Andreas Skartveit er ikke alene om å mene at religionen ikke skal spille en rolle i det politiske liv. På Olavsfestdagene i 2010 sa daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i en samtale med Per Arne Dahl at:

«Det er en styrke i vårt demokrati at vi har vasket religionen ut av politikken. Steder hvor samfunn og religion er innprentet ser vi at det går dårlig. Men samtidig har vi et potensiale i å hente ut fellesnevnere i folks tro. Det er med på å forme folks identitet»

Ja, det synes å bli en stadig mer dominerende oppfatning at politikken er en verdslig sfære som ikke skal ha rom for religiøse argumenter, og alle religioner puttes i samme sekk, islam og kristendom omtales i samme åndedrag, man gjør ikke forskjell på noen.

Er det virkelig irrelevant hvilken religion et lands innbyggere har? Er det ingen forskjell med hensyn til islam og kristendom og deres rolle for samfunnets evne til å fungere? Forsvarerne av det sekulære ynder å likestille alle religioner, og fremstår selv som det fredelige gudløse alternativ. Men er sekulære argumenter og det sekulære verdensbildet egentlig nøytralt? Klarer vi å se hva konsekvensene blir med en verden der moralen ikke lenger skal ha et guddommelig utgangspunkt, og der alt er opp til enkeltindividet å definere? Forstår vi hvilken betydning Treenigheten har for ideen om menneskeverd og moralske standpunkt? Gir det i det hele tatt mening å snakke om en livssynsnøytralstat stat, eller er begrepet nøytralitet bare navnet på en ny livsanskuelse? Og hva skjer dersom kristendommen mister sin rolle som premissgiver for våre verdivalg?

For det første må vi slå fast at det finnes ikke verdinøytrale rom. Alle, også de sekulære, tror på noe, eller for å si som tidligere professor i teologi ved Universitetet i Cambridge, John Milbank; «se, sekularismens keiser har klær på seg likevel.» Ideen om det nøytrale sekulære bør egentlig betraktes som en alternativ teologi, der enkeltindividets autonomi forutsettes å være rasjonaliteten og sannhetens utgangspunkt.

For det andre synes det som om politikere, og andre som problematiserer religionens plass i politikken, mener at alle religioner handler om det samme, at de gir de samme svarene, og at de temaene de er opptatt av, er irrelevante for det politiske liv.

Det er slående hvordan Jonas Gahr Støre anser religionen for å være en privatsak, som om politiske verdispørsmål kan løses uten en religiøs forankring, og uten en oppfatning om det finnes en sannhet om Gud og mennesket. Men blir resultatet noe annet enn et verdimessig anarki når flertallets vilje er moralens utgangspunkt?

 

Det er en utfordring at aktører i vår tid ikke klarer å se forskjell på religioner. Men det er kanskje ikke så underlig at verdslige politikere ikke klarer å holde tunga rett i munnen, når selv biskop Erling Pettersen etter 22.juli 2011 sa til avisen Vårt Land at «kristendom og islam har kjærligheten felles». Det vitner om en manglende forståelse for islams natur som er typisk i dagens samfunn.

 

Dersom vi med religion mener islam, og tror at alle religioner har samme ambisjoner som den, kan det nok være positivt å se for seg en politisk sfære uten religiøs innblanding. Islams absolutte monoteisme, hvor kravet om underkastelse av guddommen er utgangspunktet, fører til at menneskeverdet forsvinner. I islam er mennesket slave under Allah, og for en slaveeier har mennesket kun en instrumentell verdi tilbake. Allahs monoteisme gjør ham relasjonsløs, og dermed uten kjærlighet, for kjærligheten forutsetter flere, den forutsetter en relasjon i guddommen. I islam forveksles kjærlighet og vilje, der Allahs vilje til å la noen unngå fortapelsen oppfattes som kjærlighet, selv om Allah ikke trenger mennesket. Det kan minne om en religiøs utgave av Stockholmsyndromet.

 

Kristen tro har et annet utgangspunkt enn islams absolutte monoteisme. I Treenigheten finner vi en relasjon mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Denne relasjonen er en kjærlighetsrelasjon, en kjærlighet som er utgangspunktet for skaperverket, og som Treenigheten ønsker å invitere mennesket inn i. Ja, det er selve målet med skaperverket, og det gir derfor mening å si at skaperverket ble ferdig med Jesu død og oppstandelse. Da ble den inkarnerte Guds Sønn, Jesus Kristus, en del av Treenigheten, og med det fikk menneskeheten et helt nytt utgangspunkt for forståelsen av menneskeverdet. Den tyske teologen, Gisbert Greshake, skriver at i Jesus Kristus blir Gud menneske, det vil si: «Den evige Sønn trer på helt nytt vis inn i skapningen, idet han blir en «del», et «stykke» av den den. Gud blir selv et «medmenneske», han aksepterer vår historie og deler vår skjebne». (Å tro på Den Treenige Gud, en nøkkel til forståelse)

 

Religioner er derfor ikke like, deres oppfatninger av mennesket og det sivile samfunn er vidt forskjellige. Kristendommen handler om å se mennesket i lys av Treenighetens kjærlige ønske om en relasjon, en kjærlighet som gir menneskelivet en verdi større enn vi kan fatte. Denne forståelsen av menneskelivets ukrenkelighet formet gradvis lovgivningen i den kristne verden, og demokrati og likhet for loven ble selvfølgeligheter. Den kristne tro er ingen motstander av demokratiet, den er en forutsetning for det. Men forståelsen av mennesket skapt i Treenighetens bilde har fått motstand de siste 40 årene. Epokegjørende i så henseende er loven om selvbestemt abort som ble innført i 1978. Det ufødte liv mistet da sitt rettsvern, og i et sekulariseringsperspektiv representerer den en definitiv overgang for statens forståelse av mennesket og religion. Staten overtok definisjonsmakten over livet. I 2008 erstattet staten den gamle ekteskapsinstitusjonen med en kjønnsnøytral ekteskapslov, en lov som lar staten selv konstruere en ideologisert oppfatning av kjønn, familie og ekteskap. Statens rolle uten Gud er blitt uforutsigbar og total, og som professor Bernt Torvild Oftestad skriver: «Sekulariseringen er gått over fra verdsliggjøring av det hellige til rasering av det naturlige» (Etter Utøya, Om det nye norske Vi og det nye norske De), en sekularisering som har medført stadige angrep på ytringsfriheten. Statens nye ideologi misliker motstand, den avslører løgnen den er bygget på. Er det slik vi ønsker at samfunnet vårt skal styres, eller kan det være at den kristne skapertanke representerer en mer virkelighetsnær fortelling om menneskes liv enn den gudløse sekularismen?

 

Kjell Skartveit

 

Trykt i Dagen 24. juli 2013

Les også

-
-
-
-