Det vakte oppsikt da Vårt Lands redaktør Helge Simonnes gikk ut med kritikk av konservative kristne, eller fundamentalister, som han kaller dem. Selv synes han å trives bedre med sekulære mennesker, mennesker som vil at staten skal bygges på verdier som menneskerettigheter, toleranse og demokrati.

Helge Simonnes er ikke alene om å avvise konservative kristne. Lesere av Stavanger Aftenblad opplevde nylig at avisens debattredaktør angrep kirken i Sandnes for dens syn på mennesker som lever i et homofilt samliv, mens den samme avisen, få dager etter, hadde en flere siders positiv reportasje om muslimer i Stavanger. Samtidig reagerte også biskopen i Rogaland, Erling Pettersen, på holdningene til konservative kristne i Sandnes. Selv inviterer han gjerne muslimer til dialoggudstjeneste i Stavanger domkirke.

Noe har skjedd, når gudløse sekulære politikere og sekulære kristne foretrekker moderate muslimer fremfor konservative kristne, spørsmålet er hva. En ting er sikkert, det er ikke bare konservativ kristendom som rammes av kritikken, det er alt hva vi kan kalle klassisk kristen tro. Men vet vi hva vi gjør når vi forkaster kristendommen?

ANNONSE

Kristendommens betydning for Europas historie kan knapt overvurderes, det er ikke for ingenting at kontinentet i nesten 1000 år ble kalt for Kristenheten, folket visste hvem de var.

Da Jesus Kristus sa at «jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten gjennom meg», var det ord som aldri før var blitt ytret. De revolusjonerte menneskehetens forståelse av mennesket, Gud og resten av skaperverket. Jesus Kristus, Guds Sønn, var blitt det vi er, for at vi skulle kunne bli det Han er. I Treenigheten ble sannheten, moralen og Guds uendelige kjærlighet åpenbart. Guds vilje med mennesket var formidlet, og etter barnet i krybben ble verden aldri den samme. En ny tidsalder var startet; det var sannheten som var kommet til jord.

Kristendommens forkynnelse av sannheten gjaldt ikke bare veien til Gud. Den handlet også om forståelsen av moral og naturens orden, og det tok da ikke lang tid før både vitenskap og statsledere fikk en ny retning, inspirert av troen på et objektivt og fast utgangspunkt for tanke og natur. Da middelalderens Europa reiste seg på ruinene fra Romerriket var det med kristendommen som grunnmur. Stadige angrep fra muslimske naboer i sør og øst ble slått tilbake, at Østromerriket falt var mer et resultat av for mye enn for lite tro: det ble vanskelig når rikets ledere tok med seg kjærlighetsbudet på slagmarken.

Men noen ble provosert av troen på en åpenbart sannhet, og ønsket å fjerne den kristne tro fra stat og samfunn. Under opplysningstiden ble det sekulære alternativet utmeislet, og med den franske revolusjon erfarte man hva det innebar. Staten skulle hente sin legitimitet nedenfra, fra folket, den religiøse åpenbaringen ble forkastet som et normativt utgangspunkt. Opplysningstiden endte derfor opp med å se på kristendommen som et antikvert tankegods og en trussel mot menneskelig utvikling: Kristendommen var i strid med fornuften og krenket frihetsideen.

Men det tok tid før de sekulære ideene gjennomsyret samfunnet. I den vestlige verden var den kristne troen så rotfestet at samfunnet klarte å stå i mot angrepene fra radikale politikere og intellektuelle. Det var først etter Den Andre Verdenskrig at opplysningstidens idealer virkelig fikk påvirke samfunnsutviklingen. Man trodde man dyrket friheten, men det var det totale demokratiet som var i ferd med å vokse frem, for i det øyeblikk man fornekter sannheten, legger man grunnlaget for kravet om underkastelse av det totale jeg: mennesket som forventer å få alle sine valg godkjent og akseptert. Statens moral ble summen av den enkeltes overbevisning, og ingen kunne si at det ene var bedre enn det andre, og når den sekulærliberale staten fikk som hovedoppgave å oppfylle innbyggernes ønsker og behov, uansett hvor i verden de kom fra, gav det fort resultater.

Konsekvensene viste seg først i møte med spørsmål knyttet til menneskeverd og samlivsetikk, og som professor Bernt T Oftestad skriver i sin bok om den katolske kirke og det liberale demokratiet:

På den ene siden er det nettopp i dets ideologiske rom at «livet» har vunnet en seier gjennom ideen om menneskerettighetene og ved innsats i demokratiets ånd for menneskets ukrenkelige verdighet, uavhengig av rase, kjønn, religion, politisk mening etc. På den annen side tilbakeviser demokratiet selv dette «ja til livet» ved lovfestet rett til abort og en stadig tydeligere åpning for eutanasi i visse samfunn. Hvordan kan erklæringer om menneskerettigheter forenes med lovlig destruksjon av ufødt liv?

Svaret er at et samfunn som ikke har røttene til individets frihet i sannheten, åpner opp for og til sist legitimerer «dødens kultur»: Når flertallet finner abort moralsk akseptabelt, så er abort moralsk akseptabelt.

Det bør ikke forundre oss at såkalte konservative statsråder i fullt alvor mener at menneskets kjønn kan avgjøres av den enkeltes følelser, og at det er statens plikt til å legge til rette for de samlivsformer innbyggerne måtte ønske. Motstanderne, stort sett klassiske kristne, er et utålelig uroelement i et samfunn der moralen er blitt individualisert, med et implisitt krav om å godta en «sannhetspluralisme», og med en tilhørende relativisme og agnostisisme.

Utfordringen er at få om noen klarer å formidle hva som er i ferd med å bli revet ned, hvordan forsvarsverkene smuldres opp, når troen på enkeltindividets rett til å realisere seg selv skal være statens utgangspunkt. For opplysningstidens idealer gjelder langt mer enn bare kjønn og moral, det gjelder også retten til selv å velge bosted:

Til Dag og Tid sier Jan Erik Grindheim, leder i Europabevegelsen, at det å stenge Europas grenser for flyktninger vil være i strid «mot den grunnleggjande humanismen det europeiske samarbeidet byggjer på», og at trusselen mot Europa og de europeiske ideene om likeverd og menneskerettigheter vil «oppstå om vi nektar dei å koma». Han ser ikke noe problem med islam, så «lenge dei aksepterer dei demokratiske spelereglane om likeverde», og mener at det er de kristeligdemokratiske partiene som i dag forsvarer ideene fra opplysningstiden og humanisme i europeisk historie, ikke de «ytterleggåande politiske fløyene som påstår at dei gjer det,»

En av disse ytterliggående fløyene er klassisk kristendom, den forkynner nemlig et annet budskap enn demokratiske spilleregler som utgangspunkt for moralsk tenkning. Men for dagens sekulære humanister er det ingen tro igjen, alt handler om å bygge ned restriksjonene som hindrer verdensborgerens rett til å treffe egne valg.

Klassiske kristne kan derfor settes i samme bås som muslimske fundamentalister, ingen av dem tolker troen korrekt etter vår tids målestokk, klassiske kristne fremhever sannheten, mens muslimske fundamentalister opptrer a-moralsk og voldelig. Moderate muslimer avviser vold når de blir spurt, og kristne og gudløse sekulære tror dem på deres ord. I et multikulturelt samfunn er det derfor naturlig at sekulære mennesker foretrekker moderate muslimer fremfor kristne.

Vestens sekulære ser ikke på islam som en fare, opplysningstidens menneske finner islams teologi og kultur fascinerende, de ser en gud som er like fri og allmektig som dem selv, derfor møtes de alle i kampen mot klassisk kristendom.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629