Kommentar

Luca Signorelli Birth of John the Baptist (1585)

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, og Gud så på alt han hadde gjort, og se, det var svært godt.

I starten av et nytt år kan det være på sin plass med en liten refleksjon over hva som gir livet mening, hvorfor vi holder ut, selv når vi møter motstand og vanskeligheter. Vi lever i en tid hvor kristen tro blir avvist som utgangspunkt for den offentlige samtalen om meningen med livet. Vi så det tydelig da skipsreder Einar Rasmussen, med et ønske om å gi skoleungdom et alternativ til evolusjonslæren, ga 15 millioner til stiftelsen BioCosmos. Norske biologer sa det var livsfarlig. Troen på Gud forstyrrer den virkelighetsoppfatningen de dyrker, og naturalismen er i prinsippet enerådende.

Etter ti-år med en tidvis aggressiv sekulariseringsprosess, står den sekulære humanismen tilbake som den store seierherren, men interessant nok synes mange å ha behov for bedre svar enn hva naturalismen, som sekulærhumanismen bygger på, kan gi dem.

Den kjente britiske humanisten H.J. Blackham innrømmet at med et sekulært humanistisk utgangspunkt fører livet til tomhet, at det er et bedrageri å late som noe annet. Blackham hevdet at livet er som en bro som bare strekker seg halvveis over et svelg og slutter i luften, at alle som forsøker å forsere den, vil falle ned i avgrunnen. Broen leder ingensteds hen, og de som trenger på for å krysse den, kommer ikke fram til noe sted. Det er som han svarer kunstneren Paul Gauguin, som før han forsøkte å begå selvmord, skrev: «Hvor kommer vi fra? Hvor er vi? Hvor går vi hen?» Svaret sekulær-humanismen gir er ganske enkelt: Ingensteds.

Dette svaret er en logisk følge av naturalismens oppfatning av verden som kun materie og støv, som et resultat av tilfeldigheter uten bakenforliggende mening. I en slik verden er selv mennesket ikke noe mer enn en skapning som alle andre. Naturalismen kan ikke gi oss svaret på ondskapens problem, den vil i prinsippet ikke forstå problemstillingen. Livet selv er tomhet og jag etter vind. Moral og gode gjerninger blir i i realiteten meningsløse så lenge de ikke tjener deg selv. I naturalismens univers kan vi nemlig ikke stole på noe, hverken vår kunnskapsbevissthet eller moralske absolutter. Støvet gir nemlig ingen fornuftige svar.

Dette kunnskapsteoretiske problem er i ferd med å ødelegge samfunnet vårt. Det startet i opplysningstiden, men da forkastet man «bare» Gud, ikke menneskets fornuft og troen på en sannhet. I dag forkaster vi alt, selv fornuften er ikke lenger grunnlaget for vår kunnskap. Vi definerer oss selv, vårt kjønn er for eksempel et resultat av hva vi velger å være. Vi har ikke lenger et grunnlag for fornuftens gyldighet. Det er postmoderne tenkning i en setning. Vi har tatt tankene til Derrida og Foucault og serverer dem til våre barn i barnehagen. Vi avviser at mennesket er født med en forstand som står i samsvar med den verden Gud skapte. Selv tanken om samfunnet som fellesskap utfordres. Ideen om at det er noe større enn enkeltindividet forutsetter en åndelig virkelighet som ikke tolereres.

En like stor utfordring er relativiseringen av moralen. Ut fra et materielt univers er det ikke mulig å si noe sant om hvordan vi bør opptre som mennesker, og det er ikke en fiksjon, men en realitet. Vi er i ferd med å etablere et moralsystem som bygger på hva flertallet til enhver tid mener. Den handlemåten som får støtte fra flest mulig, blir også det moralsk akseptable. Debatten i Stortinget 11. desember om en styrket LHBTI-politikk bekrefter dette. Forfatteren Aldous Huxley så det allerede i 1930-årene. I romanen Brave New World skildrer han et samfunn som har snudd opp ned på moralbegrepene, og da særlig på det seksualetiske området. Det er som han forutså dagens radikale kjønnsteori. Trofasthet innenfor ekteskapet blir noe «ondt» mens hedonisme og egoisme blir det «gode».

Men så skjer det ting som gjør at denne forestillingen ikke er til å holde ut. Et selvmord viser at vi ikke orker tanken på det meningsløse. Vi avviser ideen om selvmordet som en fornuftig handling for den som mener livet ikke har mer å gi. Selv om det er det eneste svaret naturalismen gir oss.

Hva vi er vitne til, er naturalismens etiske dilemma. Uten kristendommens Gud er vi nemlig henvist til å finne svarene på livets store spørsmål på egenhånd. Vi kan ikke med vår begrensede erfaring vite noe med sikkerhet, det som gjenstår er en «relativ» sannhet og en relativisering av moralen. Det er derfor naturlig at Vesten fremstår som hjelpeløse i sitt møte med alt fra islam til transideologi. Naturalismen gir oss ingen motiv til å kjempe, for uten kristendommens skapende Gud som så at alt var godt, er vi alle bare støv i et univers som er dømt til å gå under.

Det interessante, og positive, er at det fortsatt synes å være en stor majoritet som ikke ønsker å leve etter de premissene naturalismen setter for våre liv. Vi reagerer på selvmordet, overgrep og religiøs relativisme. Vi ønsker at livet skal ha en mening, at kjærligheten skal seire og at ondskapen er et fremmedelement. Vi er rett og slett mer kristne enn vi ofte liker å innrømme.

 

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!