Kommentar


Caravaggio (Milano, 1571 – Porto Ercole, 1610), «Jesus kaller Matteus» (1599–1600), etter Matteus 9, 9–13. Olje på lerret, 322 × 340 cm, San Luigi dei Francesi, Roma. Foto: SUNY College at Oneonta, NY / Wikimedia Commons. Hva representerer sterkere at Gud vil noe med mennesket, enn at han gjør seg til menneske, avstår fra fariseernes selvrettferdige selskap, og ber «tollere og syndere» om å følge ham? Under den rådende ideologien begår Jesus en krenkelse ved i det hele tatt å bedømme en bestemt livsførsel som syndig, til tross for at han elsker synderen.

 

Frankrikes president Emmanuel Macron vil kjempe for det liberale Europa, og peker på at verdier som frihet, likhet og mangfold står i fare. Her hjemme er det heksejakt på avsenderen av en tekstmelding. Det hele har en fellesnevner.

Vi snakker ofte varmt om det liberale demokratiet, om menneskets frihet, men overser at Europas nasjoner i sin jakt på toleranse og raushet har endt opp med å definere det liberale som fraværet av sannhet, og dermed som en sannhet i seg selv. Europa tror ikke lenger. Å tro på ingenting er derfor blitt vår tro. Enhver antydning om at mennesket er noe mer enn seg selv, avvises. Alt handler om å anerkjenne enkeltindividets søken på bekreftelse, uansett hva det krever av oss. Vi definerer oss selv, og vil at resten av verden skal akseptere våre valg. Vi har ikke lenger noe objektivt felles verdigrunnlag, og hevder du behovet for noe annet, er du en farlig opposisjonell, du krenker dine meningsmotstandere med din argumentasjon. Vårt nye felles verdigrunnlag er nemlig definert med fraværet av det objektive.

Men du glemmer menneskerettigheter, sier de liberale, de er jo universelle. Det er riktig at vi tror på menneskerettighetene, men utfordringen er at menneskerettighetene i seg selv ikke gir oss noe som helst, vi definerer dem nemlig selv, og i sin universalisme fungerer de i dag som en trojansk hest for oss. Enhver borger i verden kan bruke dem overfor Europas stater i det øyeblikk de kommer hit, for menneskerettighetene sier ingenting om hva som er sant. Vi har ikke lov til å skille venn fra fiende før den kriminelle handlingen er begått, noe annet krenker.

Terje Tvedt skriver om dette i denne ukens Dag og Tid, der han viser hvordan tidligere statsminister Kjell Magne Bondeviks verdikommisjon ble et tidsskille i norsk historie. Det vokste fram en tro på at alle religioner deler felles verdier, samtidig som kommisjonen i sin rapport konkluderte med at nordmenn må «øve seg opp i å tolerere annerledeshet». De fleste har etterhvert innsett at religioner er forskjellige. Utfordringen nå er at det har blitt en menneskerett å være annerledes, uansett hvor annerledes du vil være.

Begreper som etikk, religion, krenkelse, nasjonalitet og kjønn er blitt gjenstand for subjektiv vurdering, og derfor kan en tåpelig tekstmelding til Liv Signe Navarsete utløse ekstra nyhetssendinger på NRK. Vi har mistet alle proporsjoner. Den krenkede definerer seg selv og sine rettigheter.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor kristendommen blir en fiende av et slikt prosjekt. Et samfunn som ikke lenger tror på noe, har ikke et mål eller et utgangspunkt. En ideologi hvis eneste formål er å bekrefte enkeltindividets søken etter bekreftelse, kan bare stille ett krav til sine innbyggere, og det er troen på alle tings likhet. Sammenlignet med vår kristne kulturarv er det et revolusjonært skifte vi er vitne til, men vi får knapt lov til å drøfte konsekvensene.

Kristendommen har ikke til hensikt å bekrefte menneskets ego. Den dømmer det, men tilbyr på samme tid en fullkommen nåde og frelse. I motsetning til et amoralsk islam blir derfor kristendommen interessant nok Macrons fremste utfordring. Kristen tro vil noe med mennesket, gjøre det til noe annet enn det det var, og erstatte det gamle med det nye i samfunn med Gud. Kristendommen skaper kulturer som kjemper for sannheten og foredler mennesket. Det er en frontkollisjon med Europas liberale demokrati. Mens det liberale demokratiet avviser tanken om en objektiv moral, sier kristendommen at dens gud er moralens utgangspunkt. Når kristendommen sier vi alle er syndere, sier multikulturalismen og det liberale demokratiet at en slik påstand er krenkende. Påstanden om synd er i strid med menneskerettighetene, da den indirekte hevder at noen skikker og kulturer må forandres og forbedres.

Multikulturalismen viser oss at ideen om felles verdier er en utopi. Man kan ikke sammenføye moral og amoral, sannhet og relativisme. For mange er det et paradoks at det er islam som synes å trives best med Macrons liberale demokrater, men det hele blir forståelig i møte med kristendommens krav på sannhet. Kristendommen aksepterer nemlig ikke menneskerettigheter som går utover Guds mening med mennesket. Islam bruker derimot menneskerettighetene til egen inntekt. Dens amoralske univers finner gjenklang sammen med alle andre krenkede i det liberale demokratiet, og konflikter må vi bare lære å leve med.

Vi har jo alle rett til å være annerledes, definere oss selv og våre overgrep. Er vi fornøyde med resultatet?

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Les også

-
-